Lars Hedegaard overlevde som ved et mirakel skuddene i København i formiddag. Nå er media i gang med å omtale ”den omstridte”, ”den kontroversielle” Hedegaard, han som under en julefrokost i hyggelig vennskapelig lag sa noe lite hyggelig om seksuell vold mot muslimske jenter, og ifølge NRK er Hedegaard ”bøtelagt flere ganger” for sine uttalelser, hvilket er feil. Jeg gremmes.

Attentatet mot Lars Hedegaard er et attentatforsøk mot alle som står på frihetsverdienes side mot islamismen. I dag er alle vi Lars. Om nøyaktig en måned håper jeg at jeg treffer Lars i København som planlagt, og at skuddene ikke tok livet av den lune og også barske humoren til en av Europas mest iherdige forkjempere for frihet i vår tid.

Lars Hedegaard, leder av Trykkefrihedsselskabet, i Danmark ble i dag forsøkt myrdet utenfor sitt hjem. Hedegaard skal ha kommet uskadet fra hendelsen, men gjerningsmannen er fortsatt på frifot.

«Vi nordmenn har ingen egen kultur. Det norske, vår identitet, er i beste fall et resultat av andre kulturers påvirkning, og om det finnes noe særnorsk, har det sikkert opphav i noe utenlandsk. Ja, var ikke vikingene i Miklagard og hentet mye av sin kulturelle ballast opp derfra? Om det fantes noe positivt med våre skjeggete forfedre, var det nok noe de hentet utenlands. De fæle, usiviliserte bøllene.»

Artisten, menneskerettighetsforkjemperen og regissøren Deeyah ble jaget fra moderlandet sitt, Norge. 17 år gammel. Det ble lite oppstyr av denne kulturtragedien for Norge: at hennes fødeland ikke evnet (eller ville?) beskytte henne mot vold og trusler fra ”sine egne”. Deeyah, nå 35 år gammel, løfter endelig på sløret og viser i all sin groteskhet ”Det Nye Norge” sitt bakland. Hvorfor vi ikke har en tenårings-Deeyah på scenen i dag er ikke et mysterium, tvert om.

Det er noe alvorlig galt fatt i Sverige, noe som tydelig kan ses i debattklimaet der. Dette har vært omtalt flere ganger i andre sammenhenger, men kommer frem i en ekstrem grad når det gjelder områder som burde oppta og bekymre alle, men spesielt feminister, i forhold til temaet islam og islam i Vesten: Innvandrerkvinners rettigheter.

Det florerer av macho-bilder på Facebook om dagen, der våre hjemlige islamister poserer med våpen i hånd – i kamp mot de vantro. De er stolte av seg sjøl, siterer koranvers på arabisk og viser med de svarte og hvite islamistflaggene at de, i egne øyne, representerer det ypperste islam kan frambringe. Hvorfor tror de det?

Lederskikkelsen i Tromsø-moskeen Sandra Maryam Moe trenger hjelp til å friske opp hukommelsen og/eller justere verdibildet sitt. Når det nok en gang avdekkes bånd til hatpredikanter, avviser hun faktiske forhold, peker på 22.juli (!) og hvor viktig det er å ”oppklare misforståelser” om islam, og avviser kategorisk at islamistene moskeen samarbeider med står for holdninger i motstrid til det norske demokratiet.

År ut og år inn er vi tutet ørene fulle om den allestedsnærværende danske rasismen. Både politikken som er ført er rasistisk, og den danske folkesjelen er introvert, fremmedfiendtlig, ja, rett ut rasistisk, for ikke å glemme den utbredte islamofobien. Så kom det en bok av to dansker, den ene sågar født i Tyrkia. De ville teste påstandene om den syke danske sjelen. De saumfarte forskning på feltet: universitetsprosjekt, ulike departements forskningsresultater og undersøkelser foretatt av såkalte uavhengige organisasjoner. Forskningen står til stryk, konkluderer forfatterne.

Kjernefysikeren Pervez Hoodbhoy i Islamabad er hardtslående, men en god porsjon ironi og humor. Han sier rett ut at ”muslimske samfunn kollektivt er mislykket”, og peker blant annet på det han kaller ”Inshallah-mentaliteten”, oversatt til norsk, en skjebnetro kombinert med offermentalitet og manglende vilje til å gripe fatt i egne samfunnsproblem. Hoodbhoy mener islamske trossamfunn i Vesten er ”infisert av samme virus”, et intenst fokus på egen identitet som islamsk: ”Dypt fortrengt kjenner muslimene at de er mislykkede,” sier han.

Når en ikke trodde det kunne bli særlig verre, så blir det akkurat det. En saudisk muslimsk leder tar til ordet for å innføre burka på babyer og små jentebarn. Alt i det godes ærend selvfølgelig, for det skal forhindre de samme fra å bli seksuelt misbrukt.

Aftenpostens husislamist, Mohammad Usman Rana, promoterer igjen personer og institusjoner som har et lite hyggelig rulleblad, altså han fremmer shariaforkjempere. Igjen handler det om at Rana vil ha imamutdannelse i Vesten, men statlige myndigheter har å holde fingrene av fatet. Derfor anbefaler Rana to institusjoner i USA som utklekkingsanstalter. To korte søk på nettet, og vi fikk ikke bare napp: fiskene spratt over ripa og ned i fiskekummen.

Stadig færre foreldre velger kontantstøtte framfor barnehage, men hos innvandrerfamilier er det motsatt: andelen kontantstøttemottakere øker. Vi er dermed i den situasjonen at de barna som kanskje mest ville tjent på å være i barnehage, er hjemme med mor, som igjen ikke er i arbeidslivet. Er det så misbruk av ordningen? I alle fall kan det synes som om noen hadde trengt en grundig innføring i Velferdsstaten Norges ABC.

Rights.no har to skribenter som publiserer artiklene under pseudonym. Årsaken til dette handler om den personlige sikkerheten.

”Lenge har vi hatt svenske kulturministere som skammet seg over svensk kultur; det er blitt adelsmerket deres. Nå har også Norge fått en kulturminister som forveksler det nasjonale med det nasjonalistiske og for alt i verden ikke vil bli oppfattet som ’rasistisk’». Dette skriver Mikael Jalving i Bergens tidende, og kaster seg dermed inn i debatten om det finnes noe som kan kalles norsk kultur.

Per-Willy Amundsens avsløring av nye svært kritikkverdige forhold i det islamske trossamfunnet Alnor i Tromsø, krever en rekke avklaringer fra Alnors side. Vi har derfor sendt flere skriftelige spørsmål til Alnors ledelse ved konvertitten Sandra Maryam Moe.

Midtøstenstudiene er dominert av tidligere venstreradikalere med et verdensbilde som romantiserer den totalitære islamismen, skriver Alexandra Irene Larsen, som tar et svært viktig oppgjør med sentrale norske forskere, flittig brukt som ekspertkommentatorer av media.

Det islamske trossamfunnet i Nord-Norge, Alnor, avsløres for åpne bånd til ekstreme islamister som endog har terrorsympatier. Det er stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen (Frp) som kjører saken ut i avisa Nordlys i dag, samme avis som kunne presentere skandaleoppslag i fleng om samme moské høsten 2010.

I London rett før nyttår fikk en 20 år gammel kvinne syre kastet i ansiktet på gaten. Skadene er voldsomme, og hun mener selv at livet hennes er ruinert. Verken offeret eller politiet har noen som helst idé om hvem overgriperen er da vedkommende var maskert bak en niqab.

I dagens Dagsavisen hevder Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik at Fremskrittspartiets trussel om å frata Antirasistisk Senter statstøtte, kan være i strid med FNs rasediskrimineringskonvensjon. Altså akkurat det samme som den sittende regjeringen har gjort mot HRS, uten at Ombudet har reagert. Men nå har vi klaget behandlingen av oss inn for Ombudet, ut fra de opplysninger hun i dag gir. Så får vi se om Ombudet mener alvor.

Yusuf al-Qaradawi kommer igjen med oppsiktsvekkende klare utlegginger: hvis ikke islam hadde foreskrevet dødsstraff for frafall, hadde islam forsvunnet med Muhammeds død, sier han. Det er altså trusselen om å bli drept som har gitt islam rundt 1,5 milliarder tilhengere. Snakker om å svartmale egen ideologi.

Jeg stilte dette spørsmålet til en pakistansk kvinne i 40-årene da hun var på sin første reise utenfor Pakistans grenser, nærmere bestemt i Oslo. ”Å kunne gå alene på gaten, møte fremmede kvinner og menns vennlige blikk og smil, gjengjelde dem, og vandre videre. Å sitte alene på en kafé og oppleve det samme. Ingen trakassering. Å bli sett som et menneske, ikke som et objekt. Det har jeg aldri opplevd før.”

En kjennelse i Høyesterett i Storbritannia åpner for at britisk domstol legaliserer sharia. Det handler om kvinner og skilsmisse.

I moskeer med skjult kamera avdekker Uppdrag granskning at verdier som spres er uforenelig med det svenske samfunnet. Så går de tilbake etter en tid: har noe skjedd? Og kanskje enda viktigere: hvordan er situasjonen i Norge?

Profetens Ummah applauderer drap av norsk borgere i Algerie. Shakeel Rehman i LIM spør: ”Hvor har disse mennene hentet sitt hat fra? Er deres utsagn et uttrykk for at moderate religiøse miljø er bokstavtro ekkokamre av fordommer, slik at radikaliseringen og fremmedgjøringen har grobunn?”