– Hvilken side stod du på da det gjaldt? Stod du på frihetens side, eller på de valnes side?
Sitatet er tatt ut av hodet og tilhører Lars Hedegaard. I dag mynter jeg det på media, opinionsbyggere og politikere.
Opplevelsen som brer seg i tankene når medieoppslagene nå skannes, er at ”de klarer det igjen”, det samme som da Theo van Gogh ble drept, da Pim Fortuyn ble drept, da Ayaan Hirsi Ali rømte kontinentet til USA, da Lars Vilks ble forsøkt brannmyrdet, da Kurt Westergaard med et nødskrik overlevde øksemannen: de var ute etter det, ikke sant? De hadde opptrådt uanstendig. Ikke sant?
Eliten vil ikke assosieres med de nevnte. De vil ikke ta i dem. Jeg husker godt da Ayaan Hirsi Ali var i Oslo hos Fritt-Ord og Francis Sejersted introduserte henne: han vred seg i ubehag og klarte (selvsagt) ikke la være å påpeke at hun er kontroversiell.
Han våget ikke nøyaktig det samme som resten av eliten ikke våger: å fremheve en person som Ayaan, eller Lars, som vår tids helter. Som bokstavelig talt med livet som innstas fremmer den viktigste verdien det åpne samfunnet er bygget på: ytringsfrihet.
Shame on you.
Jeg er medlem av Trykkefrihedsselskabet, som ledes av Hedegaard, sitt rådgivende organ. Jeg skal innrømme at jeg vurderte å trekke meg etter 22.juli. Hvorfor? Fordi jeg kjenner mine meningsmotstandere godt nok til å vite at også dette kunne bli brukt mot meg, grunnet ”kontroversielle” Hedegaard, grunnet «rikshurpa» Pia Kjærsgaard som sitter i samme råd, med mange flere ”omstridte” personer. I dag ergrer jeg meg over at jeg kunne være så feig i tankene, og samtidig glad for at fornuften slo inn: Jeg står ikke til ansvar for enhver mening eller ytring andre måtte ha. Og Trykkefrihedsselskabet gjør en alt for viktig og tung jobb til å snu ryggen til dem – grunnet ”de valnes” mangel på respekt for frihetsverdiene som de selv nyter så inderlig godt av hver eneste dag.