Leder av Islam Net, Fahad Qureshi, taler varmt for hijab på småbarn, derav tittelen: små jenter ned i spedbarnsalder er vakre i hijab. Ikke underlig at han mener det. Det er bare å ta en titt på alle misoppfatningene om islam og hijab som Islam Net prøver å oppklare.

Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, vil ha debatt og sier det er blitt farligere å ytre seg. Det er bare ”tilfeldig at ikke liv har gått tapt i Norden”, fortsetter han, og peker på ”ekstremister som er villige til å ty til vold, i verste fall å drepe”. Han håper ikke dette fører til at ”vi demper oss”, at ”vi snevrer inn ytringsrommet”: ”Men jeg tror det gjør det”, sier han.

Det var en besynderlig forestilling da Alexandra Irene Larsen holdt sitt foredrag om venstrevridning innen studier av Midtøsten og islam på seminar i Oslo i går om venstreekstremisme. Dette skjedde bare to dager etter at Lars Hedegaard ble forsøkt myrdet i sitt hjem, og man skulle tro at dette ville tilført forsamlingen en viss ettertenksomhet. Men den gang ei.

At et slikt spørsmål stilles, er til å få frysninger av. Men det er en reell problemstilling, som år for år synes å bli mer og mer aktuell: Jødiske skoler som ser ut som pansrede festninger, synagoger likeså. Stadige rapporter om overgrep på jøder i det offentlige rommet. Beredskapstroppen i Oslo som rykker ut for å beskytte synagogen på Sankthanshaugen. Det er langt fra bare vi i HRS som er bekymret.

I fjor sommer holdt Islam Net kurs for norsk ungdom om jihad. Kurslederen var Sheikh Shady Alsuleiman. Hva var den lærdes råd til de unge om væpna jihad? ”Man gjør det man er i stand til å gjøre – og tilbyr det man har å tilby.”

Etter 22.juli pekte de kulturradikale i Danmark på blant andre Lars Hedegaard som en moralsk medansvarlig for terroren grunnet kritikk av islam og multikultur. Hvis man skal følge et slikt resonnement, hvem er i dag skyldig for attentatet mot Hedegaard – hvis det viser seg å være islamister bak handlingen?

Ny rystende rapport fra Belgia, "Ung i Brussel", viser en utbredt antisemittisme blant unge i EU-hovedstaden, som har vokst proporsjonalt med den høye innvandringen av muslimer. Ifølge rapporten har halvparten av muslimske studenter i byen antipatier mot jøder. Mangel på utdannelse og sosiale problemer, som er typiske kjennetegn ved rasister, er altså ikke årsaken til antisemittismen.

Hvis det var en eller flere islamister som stod bak attentatet mot Lars Hedegaard, snakke vi selvsagt ikke om et drapsforsøk, men et terroranslag.

Boken ”Er danskerne racister? Indvandrerforskningens problemer” leverer en dødelig kritikk av 20 års rasismeforskning i Danmark. Man kunne således forvente at det ble krav om at både departement, instituttledere og andre aktører ble endevent, men alt fortsetter nok som før.

Det har gått for langt. Spenningene i samfunnet vårt knyttet til islams problem med å akseptere et sivilisert, humanistisk samfunn basert på frihetsverdier, har rotfestet seg og brer om seg i stadig større hastighet. Det er min konklusjon etter attentatet mot Lars Hedegaard.

Én ting burde nu være klart og tydeligt for enhver politiker, journalist eller samfundsdebattør: Islam-kritikere lever et farligt liv i de europæiske byer. Islamister tåler ikke kritik og forsøger at tvinge folk til at acceptere islamistiske normer via udemokratiske metoder, skriver Mrutyuanjai Mishra, og spør: Men hvad blev der af solidariteten fra de andre nordiske lande?

Ei fem år gammel jente døde etter ti måneders sykehus opphold, fullstendig mishandlet av sin egen far, på alle verst tenkelige måter. Torturen ble utført etter at faren hadde sjekket om femåringen var jomfru. Faren, en ”fremstående islamistisk predikant” som hyppig opptrer på saudisk fjernsyn, ble løslatt etter få måneders fengsel. Han akseptert da å betale kompensasjon, blodpenger, på 31 000 £ som antakelig gikk til jentas mor.

Filmskaper Irasj Asanti melder seg på i rekken av filmer om æresrelaterte problemstillinger. Hans film handler om en kurdisk jente som forelsker seg i en norsk gutt, noe faren ikke kan akseptere. At Asantis film er aktuell, bevitner det faktum at alle potensielle kvinnelige hovedrolleinnehavere trakk seg da de fikk vite hva filmen handlet om.

NRK radio meldte klokken 16 fra korrespondent Tove Bjørgaas blant annet at attentatutsatte Hedegaard er ”bøtelagt flere ganger” for sin kritikk av islam. Ja vel? Ja, han ble dømt til en bot på 5.000 kroner i landsretten, for så å bli frifunnet av Høyesterett. Hvilket bilde er det Bjørgaas og NRK ønsker å gi folk av ”denne mannen”? Dette gir en god anledning til å republisere min støtte til Lars Hedegaard da han ble anklaget for rasisme.

Lars Hedegaard overlevde som ved et mirakel skuddene i København i formiddag. Nå er media i gang med å omtale ”den omstridte”, ”den kontroversielle” Hedegaard, han som under en julefrokost i hyggelig vennskapelig lag sa noe lite hyggelig om seksuell vold mot muslimske jenter, og ifølge NRK er Hedegaard ”bøtelagt flere ganger” for sine uttalelser, hvilket er feil. Jeg gremmes.

Attentatet mot Lars Hedegaard er et attentatforsøk mot alle som står på frihetsverdienes side mot islamismen. I dag er alle vi Lars. Om nøyaktig en måned håper jeg at jeg treffer Lars i København som planlagt, og at skuddene ikke tok livet av den lune og også barske humoren til en av Europas mest iherdige forkjempere for frihet i vår tid.

Lars Hedegaard, leder av Trykkefrihedsselskabet, i Danmark ble i dag forsøkt myrdet utenfor sitt hjem. Hedegaard skal ha kommet uskadet fra hendelsen, men gjerningsmannen er fortsatt på frifot.

«Vi nordmenn har ingen egen kultur. Det norske, vår identitet, er i beste fall et resultat av andre kulturers påvirkning, og om det finnes noe særnorsk, har det sikkert opphav i noe utenlandsk. Ja, var ikke vikingene i Miklagard og hentet mye av sin kulturelle ballast opp derfra? Om det fantes noe positivt med våre skjeggete forfedre, var det nok noe de hentet utenlands. De fæle, usiviliserte bøllene.»

Artisten, menneskerettighetsforkjemperen og regissøren Deeyah ble jaget fra moderlandet sitt, Norge. 17 år gammel. Det ble lite oppstyr av denne kulturtragedien for Norge: at hennes fødeland ikke evnet (eller ville?) beskytte henne mot vold og trusler fra ”sine egne”. Deeyah, nå 35 år gammel, løfter endelig på sløret og viser i all sin groteskhet ”Det Nye Norge” sitt bakland. Hvorfor vi ikke har en tenårings-Deeyah på scenen i dag er ikke et mysterium, tvert om.

Det er noe alvorlig galt fatt i Sverige, noe som tydelig kan ses i debattklimaet der. Dette har vært omtalt flere ganger i andre sammenhenger, men kommer frem i en ekstrem grad når det gjelder områder som burde oppta og bekymre alle, men spesielt feminister, i forhold til temaet islam og islam i Vesten: Innvandrerkvinners rettigheter.

Det florerer av macho-bilder på Facebook om dagen, der våre hjemlige islamister poserer med våpen i hånd – i kamp mot de vantro. De er stolte av seg sjøl, siterer koranvers på arabisk og viser med de svarte og hvite islamistflaggene at de, i egne øyne, representerer det ypperste islam kan frambringe. Hvorfor tror de det?

Lederskikkelsen i Tromsø-moskeen Sandra Maryam Moe trenger hjelp til å friske opp hukommelsen og/eller justere verdibildet sitt. Når det nok en gang avdekkes bånd til hatpredikanter, avviser hun faktiske forhold, peker på 22.juli (!) og hvor viktig det er å ”oppklare misforståelser” om islam, og avviser kategorisk at islamistene moskeen samarbeider med står for holdninger i motstrid til det norske demokratiet.

År ut og år inn er vi tutet ørene fulle om den allestedsnærværende danske rasismen. Både politikken som er ført er rasistisk, og den danske folkesjelen er introvert, fremmedfiendtlig, ja, rett ut rasistisk, for ikke å glemme den utbredte islamofobien. Så kom det en bok av to dansker, den ene sågar født i Tyrkia. De ville teste påstandene om den syke danske sjelen. De saumfarte forskning på feltet: universitetsprosjekt, ulike departements forskningsresultater og undersøkelser foretatt av såkalte uavhengige organisasjoner. Forskningen står til stryk, konkluderer forfatterne.

Kjernefysikeren Pervez Hoodbhoy i Islamabad er hardtslående, men en god porsjon ironi og humor. Han sier rett ut at ”muslimske samfunn kollektivt er mislykket”, og peker blant annet på det han kaller ”Inshallah-mentaliteten”, oversatt til norsk, en skjebnetro kombinert med offermentalitet og manglende vilje til å gripe fatt i egne samfunnsproblem. Hoodbhoy mener islamske trossamfunn i Vesten er ”infisert av samme virus”, et intenst fokus på egen identitet som islamsk: ”Dypt fortrengt kjenner muslimene at de er mislykkede,” sier han.

Når en ikke trodde det kunne bli særlig verre, så blir det akkurat det. En saudisk muslimsk leder tar til ordet for å innføre burka på babyer og små jentebarn. Alt i det godes ærend selvfølgelig, for det skal forhindre de samme fra å bli seksuelt misbrukt.