Æresdrap og æresrelatert vold

«Inn i vårt mørke hus»

Filmskaper Irasj Asanti melder seg på i rekken av filmer om æresrelaterte problemstillinger. Hans film handler om en kurdisk jente som forelsker seg i en norsk gutt, noe faren ikke kan akseptere. At Asantis film er aktuell, bevitner det faktum at alle potensielle kvinnelige hovedrolleinnehavere trakk seg da de fikk vite hva filmen handlet om.

Irasj Asanti testet ut mange kvinnelige skuespillere til sin nye kortfilm. Men da han fortalte dem hva filmens tema skulle være trakk alle seg, melder VG Nett.

Asantis kortfilm, distribuert gjennom Norsk Filminstitutts streamingtjeneste på nett, har han kalt «Inn i vårt mørke hus» og den handler om en kurdisk jente som forelsker seg i en norsk gutt og opplever trøbbel hjemme.

Det er den kjente, men vel så viktige, historien om en far (og antakelig øvrig familie) som mener hun vanærer familien, og bestemmer seg for å sende datteren tilbake til Kurdistan – for å gifte seg med sin mye eldre fetter.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Takket nei

At filmens tema er høyaktuell, bevitner regissørens problemer med å få noen til å besette den kvinnelige hovedrollen.

– Mange møtte opp på audition, men da jeg fortalte dem hva filmen skulle handle om, så takket alle nei. Det er veldig vanskelig, ingen ville stille opp, sier regissøren som til slutt fant en løsning på casting-problemet. Han fikk sin egen søster til å ta den kvinnelige hovedrollen.

Asanti mener han ikke lenger kunne vente med å lage filmen:

– Jeg kunne ikke vente lenger, det er et viktig tema å ta opp. Det har skjedd drap i Sverige og i Storbritannia, og mange lever med de samme utfordringene her til lands, forteller Asanti til VG.

Sann historie

På spørsmål om hvor han fikk ideen til filmen, forteller Asanti at filmen bygger på en sann historie. Om en kvinne som utdannet seg til politi ene og alene for å unngå å bli tvangsgiftet. Hun tok et bevisst valg om å ta høy utdanning for å gjøre det vanskeligere for familien å stoppe henne.

En slik beveggrunn for å ta høyere utdanning er også en kjent problemstilling, og dermed blir det interessant å følge andelen som i dag tar høyere utdanning videre inn i arbeidslivet. Vil det bli et markant frafall, og om så, vil noen grupper skille seg ut?

Vil vekke foreldregenerasjonen

Asantis film kommer i en rekke av andre lignende filmer, blant andre ”Før snøen faller” av norskirakiske Hisham Zaman. Denne filmen handler om en brors jakt fra kurdiskirakiske områder gjennom Europa til Norge. Målet er å drepe søsteren. Nylig kom også norskfødte Deeyah sin film om æresdrapet på Banaz. Da Deeyah var tilstede på visningen av sin egen film hos Fritt Ord, var hun meget klar på følgende: Å ikke bry seg fordi æreskulturen rammer minoriteter her i vesten, er en rasistisk tankegang.

Men samtidig er det alt annet enn uproblematisk å gå inn i denne problemstillingen. At ulike filmskapere som selv har en eller annen innvandrerbakgrunn produserer filmer som tar for seg æreskulturens bakside, er prisverdig. For som kjent hagler skjellsordene lett om noen med ”feil bakgrunn” tar opp ”andres” problemer. Så mye for ”oss-dem” tankegangen.

Asanti sier hans mål med filmen er å vekke foreldregenerasjonen, som jeg personlig vil si er en noe lettvint tankegang. For disse foreldrene eksisterer ikke i noe vakuum, om de så er bosatt her eller del.

– I filmen min handler det om en far som har disse holdningene. Broren til jenta sier jo også: «Det er ikke vår kultur som er sånn, det er pappa som er sånn». Likevel går han ut og banker opp søsterens kjæreste for å gjøre faren stolt, sier Asanti og legger til.

– Målet mitt er å vekke foreldregenerasjonen. De unge, søsteren og broren er uttrykk for håpet for det nye Norge.

Men nå har vel alle overgrep som har skjedd i æreskulturens navn vist oss én ting: det handler ikke om en far, en mor eller en annen. Det handler om et kollektiv. Og det handler ikke om ”følelser” i seg selv. Når eksempelvis en bror dreper sin søster for ærens skyld, er det ikke ensbetydende med at ikke den samme broren er glad i søsteren sin. Æreskulturen er mer omfattende enn som så. Har noen brutt æreskodeksen, så er hele familien i vanære. Den som har forårsaket vanæren er også den som må rette den opp, og som regel er det en datter. Gjør hun ikke så, tilsier æreskulturen at øvrig familie ikke har så mange valg. Så hvis broen, som Asanti viser til, banker opp søsteren for å ”gjøre faren stolt” og intet annet, er ikke lenger disse unge bærere av æreskulturen – og det er i så fall positivt. La oss også håpe at det er riktig.