Ytringsfrihet

Villig til å ofre noe?

Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, vil ha debatt og sier det er blitt farligere å ytre seg. Det er bare ”tilfeldig at ikke liv har gått tapt i Norden”, fortsetter han, og peker på ”ekstremister som er villige til å ty til vold, i verste fall å drepe”. Han håper ikke dette fører til at ”vi demper oss”, at ”vi snevrer inn ytringsrommet”: ”Men jeg tror det gjør det”, sier han.

I en e-post til HRS skriver attentatutsatte Lars Hedegaard dette:

”Det er mærkeligt, at jeg ikke er død efter at have fået en pistol affyret på mindre end en meters afstand”.

Han avrunder slik:

hege_banner_rights_special_778x150

”Jeg har det godt og vil fortsætte kampen med større styrke end hidtil.”

To sentrale samfunnsstemmer, men akk for en forskjellig støpning.

Stanghelles utsagn har gått på NRK radio i morgentimene, og jeg kjente at jeg ble opprørt. For hva har Stanghelle bidratt med i vår tids viktigste debatt: fremveksten av ekstremisme blant nidkjære følgere av Muhammed? var den første tanken. Har den syvende far i mediehuset AS Norge noensinne eksempelvis tatt en ”Versto”? Som da nå avdøde Olav Versto i VG omtalte Halvor Tjønns Muhammedbiografi og innledet slik:

”En ny, god og viktig bok formidler en fremstilling av islams grunnlegger som er egnet til å forferde moderne mennesker.”

Versto fortsatte med å irettesette andre anmeldere:

”Jeg har sett Halvor Tjønns bok anmeldt i Aftenposten av Aage Borchgrevink og i Dagsavisen av Stian Bromark. De to forsøker ved hjelp av utenomsnakk og tåpeligheter å gjøre” innholdet ubetydelig.

Versto pekte med rette på særlig Aftenposten, for hva gjorde avisa under ledelse av Harald Stanghelle med Tjønn biografi? Boka ble levert til en anmelder uten noen som helst kompetanse, og totalslaktet  den før den var på markedet.

Symptomatisk? Ja, jeg mener det.

Har Stanghelle og Aftenposten bidratt med noe som helst i den realpolitiske ånden innen temaene innvandring og verdikampen, les islam? Har vi sett en lederartikkel der det annet enn raljeres med dem som har talt for føre var-prinsipper: å begrense innvandringen fra den ikke-vestlige verden som i stor grad har handlet om henting av nye ektefeller i islamdominerte land, og dermed resultert i en nær sagt umulig integrering? Har vi sett annet enn raljering når man har påpekt hva hijaben faktisk signaliserer og hvilken enorm symbolmakt den har i det offentlige rommet? Nei, det vi kan lese på lederplass om sistnevnte er eksempelvis dette da debatten gikk for noen år siden om å forby hijab i barneskolen:

”Hvordan hjelper vi jentene best: Ved å gi dem trygge oppvekstkår eller ved å knytte av dem skautet?” (jeg har ikke datoen på dette utklippet som ligger på pulten min.)

Aftenpostens lederskap har i nyere tid bidratt negativt. Man vil ikke kalle en spade en spade og foreslå handling deretter. Aller helst vil man også sidestille islam og kristendommen, som i denne kommentaren:

I mange saker de siste årene har vi sett denne lett klamme utøvelsen av en slags tolerant intoleranse. Men samtidig som det hakkes ivrig – ikke minst av oss i mediene – på lett konservative kristne, er vi larmende tause når de samme holdninger gjør seg gjeldende i islamske eller katolske miljøer. Disse to er jo like reaksjonære både når det gjelder kvinnelige geistlige og formalisert homofilt samliv (min utheving).

Kan noen hjelpe meg å peke på kristne og katolikker som mener drap av homofile er en gudegitt straff? Men vi er mange som kan peke på folk her på berget og på det europeiske kontinentet som mener det. Og vi er like mange som kan peke på fraværet av kvinnelige imamer og kjønnsfascismen ved kjønnssegregeringen i moskeene, for eksempel.

Kanskje ikke tilfeldig at både Shoaib Sultan, som ikke kunne ta avstand til drap av homofile i Iran da han var generalsekretær i Islams Råd, ei heller Mohammad Usman Rana, er Aftenpostens to faste spaltister som bekjenner seg til islam?

I debatt i Søndasgavisen kl 11, NRK P2, i dag pekte Stanghelle på de magre ytringskårene her på berget på 50-tallet grunnet blasfemispøkelset. Nærmest som en analog til dagens forverrede ytringsklima.

Som om en eneste terrortrussel eller drapsforsøk rammet blasfemikere i Norden den gang.

Stanghelle ”tror på en aktiv debatt”. I det ”ligger det en form for vern”. Og ”av og til er det kompromissløse avgjørende for en sann dialog”.

Da kommer det snart en edruelig, faktabasert kritikk av islam i Norge fra Stanghelles penn? For hva tenker han om spredningen av ekstremisme i moskeer? Hva tenker han om disse hatpredikantene som flys inn til Norge? Hva mener han bør gjøres med Islam Nets aktiviteter ved Høyskolen i Oslo og Akershus – skal vi snakke om det? Skal det handles resolutt? Hva tenker han om at generalsekretæren i Islamsk Råd, Mehtab Afsar, sin fremste åndelige leder er ekstremisten og lederen av Minhaj internasjonalt, Tahir ul-Qadri? Dialogue?

Jeg tviler på at Stanghelle vil ta konkret i dette ubehaget? Det koster for mye politisk og personlig: tap av renommé i de sobre salongene. Derfor kommer både Aftenposten og skuta AS Norge til å hangle videre mot enda kaldere ideologiske kuldegrader.  

Hadde det vært tak i Stanghelle og co hadde de allerede for noen dager siden gjort hva vi i HRS gjorde: sendt en e-post med lykkeønskinger til mannen som overlevde som ved et mirakel skuddene i København, og ønsket han velkommen til Aftenpostens arrangement på Litteraturhuset, med lovnad om at han får hele scenen for seg selv og fritt fremme sin islamkritikk, en kritikk han er villig til å dø for – i motsetning til…

Som jeg skrev i Men størst av alt er friheten i 2006:

”Jeg tror at i ganske nær fremtid vil de valne, være seg intellektuelle eller politikere, ikke bli vist særlig sympati. Som andre samfunnsaktører vil de en dag bli møtt med spørsmålet: Hvilken side stod du på da det virkelig gjaldt? Var du blant dem som stod på frihetens og demokratiets side, eller var du blant dem som stod for dialog med totalitære krefter? Som vek til side i fryktsom ’respekt’?”