Lederskikkelsen i Tromsø-moskeen Sandra Maryam Moe trenger hjelp til å friske opp hukommelsen og/eller justere verdibildet sitt. Når det nok en gang avdekkes bånd til hatpredikanter, avviser hun faktiske forhold, peker på 22.juli (!) og hvor viktig det er å ”oppklare misforståelser” om islam, og avviser kategorisk at islamistene moskeen samarbeider med står for holdninger i motstrid til det norske demokratiet.

År ut og år inn er vi tutet ørene fulle om den allestedsnærværende danske rasismen. Både politikken som er ført er rasistisk, og den danske folkesjelen er introvert, fremmedfiendtlig, ja, rett ut rasistisk, for ikke å glemme den utbredte islamofobien. Så kom det en bok av to dansker, den ene sågar født i Tyrkia. De ville teste påstandene om den syke danske sjelen. De saumfarte forskning på feltet: universitetsprosjekt, ulike departements forskningsresultater og undersøkelser foretatt av såkalte uavhengige organisasjoner. Forskningen står til stryk, konkluderer forfatterne.

Kjernefysikeren Pervez Hoodbhoy i Islamabad er hardtslående, men en god porsjon ironi og humor. Han sier rett ut at ”muslimske samfunn kollektivt er mislykket”, og peker blant annet på det han kaller ”Inshallah-mentaliteten”, oversatt til norsk, en skjebnetro kombinert med offermentalitet og manglende vilje til å gripe fatt i egne samfunnsproblem. Hoodbhoy mener islamske trossamfunn i Vesten er ”infisert av samme virus”, et intenst fokus på egen identitet som islamsk: ”Dypt fortrengt kjenner muslimene at de er mislykkede,” sier han.

Når en ikke trodde det kunne bli særlig verre, så blir det akkurat det. En saudisk muslimsk leder tar til ordet for å innføre burka på babyer og små jentebarn. Alt i det godes ærend selvfølgelig, for det skal forhindre de samme fra å bli seksuelt misbrukt.

Aftenpostens husislamist, Mohammad Usman Rana, promoterer igjen personer og institusjoner som har et lite hyggelig rulleblad, altså han fremmer shariaforkjempere. Igjen handler det om at Rana vil ha imamutdannelse i Vesten, men statlige myndigheter har å holde fingrene av fatet. Derfor anbefaler Rana to institusjoner i USA som utklekkingsanstalter. To korte søk på nettet, og vi fikk ikke bare napp: fiskene spratt over ripa og ned i fiskekummen.

Stadig færre foreldre velger kontantstøtte framfor barnehage, men hos innvandrerfamilier er det motsatt: andelen kontantstøttemottakere øker. Vi er dermed i den situasjonen at de barna som kanskje mest ville tjent på å være i barnehage, er hjemme med mor, som igjen ikke er i arbeidslivet. Er det så misbruk av ordningen? I alle fall kan det synes som om noen hadde trengt en grundig innføring i Velferdsstaten Norges ABC.

Rights.no har to skribenter som publiserer artiklene under pseudonym. Årsaken til dette handler om den personlige sikkerheten.

”Lenge har vi hatt svenske kulturministere som skammet seg over svensk kultur; det er blitt adelsmerket deres. Nå har også Norge fått en kulturminister som forveksler det nasjonale med det nasjonalistiske og for alt i verden ikke vil bli oppfattet som ’rasistisk’». Dette skriver Mikael Jalving i Bergens tidende, og kaster seg dermed inn i debatten om det finnes noe som kan kalles norsk kultur.

Per-Willy Amundsens avsløring av nye svært kritikkverdige forhold i det islamske trossamfunnet Alnor i Tromsø, krever en rekke avklaringer fra Alnors side. Vi har derfor sendt flere skriftelige spørsmål til Alnors ledelse ved konvertitten Sandra Maryam Moe.

Midtøstenstudiene er dominert av tidligere venstreradikalere med et verdensbilde som romantiserer den totalitære islamismen, skriver Alexandra Irene Larsen, som tar et svært viktig oppgjør med sentrale norske forskere, flittig brukt som ekspertkommentatorer av media.

Det islamske trossamfunnet i Nord-Norge, Alnor, avsløres for åpne bånd til ekstreme islamister som endog har terrorsympatier. Det er stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen (Frp) som kjører saken ut i avisa Nordlys i dag, samme avis som kunne presentere skandaleoppslag i fleng om samme moské høsten 2010.

I London rett før nyttår fikk en 20 år gammel kvinne syre kastet i ansiktet på gaten. Skadene er voldsomme, og hun mener selv at livet hennes er ruinert. Verken offeret eller politiet har noen som helst idé om hvem overgriperen er da vedkommende var maskert bak en niqab.

I dagens Dagsavisen hevder Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik at Fremskrittspartiets trussel om å frata Antirasistisk Senter statstøtte, kan være i strid med FNs rasediskrimineringskonvensjon. Altså akkurat det samme som den sittende regjeringen har gjort mot HRS, uten at Ombudet har reagert. Men nå har vi klaget behandlingen av oss inn for Ombudet, ut fra de opplysninger hun i dag gir. Så får vi se om Ombudet mener alvor.

Yusuf al-Qaradawi kommer igjen med oppsiktsvekkende klare utlegginger: hvis ikke islam hadde foreskrevet dødsstraff for frafall, hadde islam forsvunnet med Muhammeds død, sier han. Det er altså trusselen om å bli drept som har gitt islam rundt 1,5 milliarder tilhengere. Snakker om å svartmale egen ideologi.

Jeg stilte dette spørsmålet til en pakistansk kvinne i 40-årene da hun var på sin første reise utenfor Pakistans grenser, nærmere bestemt i Oslo. ”Å kunne gå alene på gaten, møte fremmede kvinner og menns vennlige blikk og smil, gjengjelde dem, og vandre videre. Å sitte alene på en kafé og oppleve det samme. Ingen trakassering. Å bli sett som et menneske, ikke som et objekt. Det har jeg aldri opplevd før.”

En kjennelse i Høyesterett i Storbritannia åpner for at britisk domstol legaliserer sharia. Det handler om kvinner og skilsmisse.

I moskeer med skjult kamera avdekker Uppdrag granskning at verdier som spres er uforenelig med det svenske samfunnet. Så går de tilbake etter en tid: har noe skjedd? Og kanskje enda viktigere: hvordan er situasjonen i Norge?

Profetens Ummah applauderer drap av norsk borgere i Algerie. Shakeel Rehman i LIM spør: ”Hvor har disse mennene hentet sitt hat fra? Er deres utsagn et uttrykk for at moderate religiøse miljø er bokstavtro ekkokamre av fordommer, slik at radikaliseringen og fremmedgjøringen har grobunn?”

Det var under gårsdagens hjelpeløse debatt på Aktuelt (NRK) om romkvinne-saken at jeg fikk den snikende følelsen: Hva om der er ikke er noe mer å forklare? Ingen redaksjonell (faglig) begrunnelse å gi? Hva om vi snakker en tilfeldig og klønete loggføring fra vaktsjefen, som egentlig er myntet på noe helt annet: Alternativet til den feilaktige reportasjen om sigøynerkvinnen var et åtte minutters svart hull? Hva kan så bli resultatet av kritikken av NRK? Skuddredde journalister?

I flere runder har Frankrike tatt grep om hatpredikanter både ved å utvise enkeltpersoner og nekte andre på utenlandsopphold retur til republikken. Nå varsles det en ny runde med utvisninger i kampen mot ekstremisme og global jihad. Mens den norske regjeringen synes å ville fortsette med dialog som det sentrale virkemidlet. Vet de hva som foregår på norsk territorium? Bryr norske politikere seg i det hele tatt om hva som foregår rett foran øynene deres?

For Sveriges sin del kan man med rette etterspørre noe som ligner en diagnose når det kommer til innvandringsdebatten. Her skiller ikke kommentator Martin Aagård i Aftonbladet seg ut, i alle fall ikke i positiv retning. Ikke bare har Aagård latt seg provosere av den norske kulturdebatten, men han har oppnevnt seg selv til overdommer. ”Dommen” han avsier om både den ene og andre er det eneste som er oppsiktsvekkende. Og på godt norsk: helt på trynet.

En syv år gammel gutt som skulle vært på skolebenken i Norge, meldes kidnappet i Pakistan i byen Lalamusa i Little Norway.

En 18 år gammel mann slapp fengsel for å ha hatt sex med ei 13 år gammel jente. Årsak? Han hadde fått utdannelse i Storbritannia på en islamsk skole og levde således uvitende om britisk lov. Dertil hadde han hadde lært på skolen at jenter og kvinner ”ikke er mer verdt en kjærlighet på pinne som man mister på bakken”. Og jeg som trodde islam hadde ganske strenge regler for sex utenfor ekteskap. De glemte kanskje å lære han dette på skolen?

«Bør Norge delta i krig?» vs «Har muslimer lov til å ta imot hjelp fra kuffar?» Norges hodeløse engasjement på begge sider i konfliktene i Nord-Afrika viser at våre hjemlige beslutningstakere på langt nær har klart å definere hvilken fiende de sloss mot.

Valgkampen nærmer seg, og da er intet umulig. Nå varsler Ap kamp mot trygdeeksport, noe de kunne ha gjort noe med i snart åtte år. Dertil med de samme tiltak som før var umulig.