Politikk

Et åtte minutters svart hull

Det var under gårsdagens hjelpeløse debatt på Aktuelt (NRK) om romkvinne-saken at jeg fikk den snikende følelsen: Hva om der er ikke er noe mer å forklare? Ingen redaksjonell (faglig) begrunnelse å gi? Hva om vi snakker en tilfeldig og klønete loggføring fra vaktsjefen, som egentlig er myntet på noe helt annet: Alternativet til den feilaktige reportasjen om sigøynerkvinnen var et åtte minutters svart hull? Hva kan så bli resultatet av kritikken av NRK? Skuddredde journalister?

Jeg vil anta at det i NRK, og i særdeleshet i redaksjoner som skal fylle sendeflater hver dag, dertil flere ganger i løpet døgnet, kan være både hektisk og kaotisk. Målet er sikkert at alle sendeflater, og i særdeleshet i ”spesialmagasiner” som Lørdagsrevyen, skal ha kvalitet i alle ledd, men det vet vi også alle er et uoppnåelig mål. Det både ser og leser vi hver dag. Alle medier har saker med manglende eller dertil feilaktige ”fakta”, hvor det er utført dårlig kildekritikk, der det er mer eller mindre tilfeldig hvem som fremstår som ”eksperter”, og der det hele kan fremstå med en slagside som, i alle fall hvis en er kjent med feltet, drar saken i en helt eller delvis gal retning (på fagspråket heter det vel ”å spisse en sak”).

Nei, jeg unnskylder ikke NRKs feilaktige reportasje om sigøynerkvinnen. Den var dratt helt i gal retning. Men jeg tror heller ikke at andre medier, om det så er VG, Aftenposten eller andre, har så mye å være stolt av i så henseende.

Jeg nevner VG og Aftenposten spesielt, fordi det var redaktørene fra disse, Torry Pedersen og Hilde Haugsgjerd, som var invitert til gårsdagens debatt på NRK der nettopp kritikken mot NRKs sigøynerkvinnereportasje ble drøftet. I tillegg var generalsekretær i Norsk Presseforbund, Edgar Kokkvold, tilstede. NRK stilte med kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas, antakelig både for å synliggjøre hvor alvorlig NRK tar kritikken og hvor ”ansvaret” er plassert. At det er Bjerkaas som stiller finner jeg naturlig, da jeg også antar at denne saken heller i retning av en ”personalkonflikt”, da det er gjort dårlig håndverk i alle ledd i denne saken, kanskje helt fra reportasjeidé til programsjef (eller vaktsjef? Jeg kjenner ikke ledelsesstrukturen i NRK) bestemte seg for å sende den fatale reportasjen. At det er den øverste ”ansvarlige” som fronter saker der det er gjort feil nedover i systemet, er helt vanlig og slik det bør være. Ryddejobber av denne karakter bør tas internt.

hege_banner_rights_special_778x150

Bjerkaas inntok da også rollen som en angrende synder. Det var gjort feil, reportasjen skulle aldri vært sendt, beklager, beklager, NRK skal være kjent for høye journalistiske krav, tillit bygges opp gjennom år og tar sekunder å rive ned, beklager, beklager, nå skal etikken vekkes til live i alle ledd i NRK, og beklager igjen, hørte jeg Bjerkaas si. Så kom redaktør Torry Pedersen på banen, og unnskyld uttrykket: verre sluggertavis enn VG har vel ikke Norge, i en forkledning som redaktøren fra en eller annen engleavis. –VG har bare vært felt tre ganger, og fått kritikk én gang, i PFU (Pressens faglig utvalg) de siste ti år, hørte jeg Pedersen stolt proklamere.

Jeg kjenner godt til VG og deler av deres journalistiske metoder, da vi (HRS) har vært utsatt for dem. Det er mildt sagt ikke å anbefale. Således kan jeg ”skryte av” at en av de fellinger VGs redaktør viser til i PFU, nettopp er signert oss.

Aftenpostens redaktør, og leder av PFU, fremsto også som én som har lite eller ingenting å bekjenne av dårlig journalistisk arbeid eller beslutninger. Alle som leser Aftenposten eller følger med i avgjørelser i PFU, vet at slik er det ikke. Bare for å ta ett eksempel: Den gang Aftenposten slo opp på reportasjeplass at ”innvandrerregnskapet går i pluss”. Reportasjen var bygget på feilaktige data og misforståtte fakta, Aftenpostens eget regnestykke viste visstnok at innvandringen er økonomisk lønnsom, SSB avviste blankt at det var et utført et innvandringsregnskap, men på lederplass tok Aftenposten avstand fra at SSB hadde utført et innvandringsregnskap (!), og konstaterte fornøyd at det gikk i pluss.

Mitt poeng er altså følgende: NRK er slett ikke alene om å utføre dårlig journalistisk arbeid og ta feile beslutninger. Det skjer i alle redaksjoner, og jeg vil anta det skjer tilnærmet hver dag. Derfor er det ubehagelig å være vitne til at Aftenposten og VG (som like gjerne kunne vært, for å nevne noen av dem jeg har de dårligste erfaringer med, Dagbladet, Klassekampen, Dagsavisen og Ny Tid) gjør seg høy og mørk på at søkelyset (denne gangen) er satt på NRK.

Jeg var en av de første til å applaudere at Jon Hustad tok opp NRKs sigøynerreportasje i en artikkel i Dag & Tid, og koblet den til propagandajournalistikk. Ja, jeg vet at det var Nina Hjerpset-Østlie på document.no som var den første som skrev om saken, men med all respekt for Hjerpset-Østlie så har Hustad, og raskt fulgte også Elin Ørjasæter, enn så lenge større gjennomslagskraft. Så fulgte fagbladet journalisten.no opp, og dermed var ballen i gang – og når den først begynte å rulle, rullet den fort. Så gjør NRK neste tabbe. De klarer ikke å være ærlig på at de har gjort et elendig journalistisk arbeid og tatt feile beslutninger.

Da jeg så den hjelpeløse debatten i går på Aktuelt, slo det meg: Hva hvis det ikke er mer verken å beklage eller forklare? Jeg begynte å tenke på den feilaktige sigøynerreportasjen; hva var det egentlig den var tenkt å fortelle oss? Én av de opplysninger vi faktisk fikk i reportasjen, var at kvinnen skulle anke saken, noe hun senere altså gikk bort fra. Hva hvis reportasjens egentlig mål var å følge kvinnen til ankesaken, at det faktisk var det som skulle ha vært historien? En historie som blir vekk, og så sitter en der da, med et forbruk på mangfoldige tusen kroner (jeg aner ikke hva det koster å ha et team i Romania eller å lage en reportasje av denne type) – og en reservert sendeflate? Hva gjør en med åtte svarte minutter?

Selvsagt bare spekulerer jeg, jeg aner ikke hva som foregår internt i NRK. Men hadde jeg vært vaktsjef, kunne jeg fint ha skrevet i loggen: Vi klarte det! Vi fikk fylt hele sendeflaten, og Rom-saken ble en sak, tross ufullendt materiale og skjev fremstilling. (Nei, jeg blir aldri vaktsjef i NRK).

Mitt poeng er: Sigøynerkvinne-saken kan være en reportasje som ble sendt uten noen (faglig) redaksjonell begrunnelse og som er fylt av tilfeldigheter. Hva hjelper det da at vi i kor roper – korsfest! Korsfest! Eller gnager på spørsmålet: hvordan kunne det skje?

Hva vil vi? Er vi fornøyd hvis NRK sparker journalisten? Degraderer eller sparker vaktsjefen, programlederen eller hvem det nå er som har hvilket ansvar? At kringkastingssjefen går av? Eller hva med litt offentlig gapestokk – er det dét vi vil? Sette noen av de ansvarlige, eller aller helst hele gjengen, til spott og spe på Karl Johan en travel lørdag?

Når andre medier opptrer som de journalistiske, etiske overdommere i denne saken, og da særlig med henvisning til fellinger i PFU, er det sikkert en slags merkevarebygging for dem selv, men den er i så fall uberettiget. Alle som har hatt litt å gjøre med PFU vet at det er tilnærmet rene lottospillet om en vinner eller taper. Det sikreste vinner- eller taperkortet, alt etter hvilken side en står på, synes å være tilsvarsretten, og særlig samtidig imøtegåelse. (Vil anta at det er flest slike fellende saker i PFU, uten å ha sjekket). De sikreste fellingene i PFU er ”teknikalitetsdommer”, for merk at dette organet ikke er sannhetssøkende. Når en begynner å bevege seg inn i substansen, slutter også enigheten.

Likevel er kanskje det verste med denne sigøyner-reportasjen og den oppmerksomheten den har fått, at den kan få helt motsatt effekt av hva kritikken var tiltenkt. Vi får ingen debatt og selvkritiske refleksjoner om dårlig journalistikk i media generelt, nei, vi får (enda flere) skuddredde journalister. Hvem vil orke å utsette seg selv for det som nå en rekke aktører i NRK utsettes for? Og vel så ille: at aktører som journalister retter søkelyset på bruker sigøyner-reportasjen som en slags trussel?

Den viktige debatten om journalistikken i Norge må hankes inn. Den handler ikke bare om NRKs renommé, den handler om en praksis som har utviklet seg over tid – og fått være altfor lenge i fred, fordi journalister og medier beskytter hverandre, og fordi PFU ikke fungerer som den media-overvåker mange tror de er. Nå har derimot media fått to (frittgående) bråkebøtter blant sine egne, journalistene Hustad og Ørjasæter, og da synes resten av media-Norge å være svært tilfreds med at lyset holdes skarpt og ensidig på NRK.  Flere redaksjoner må slå på lysene, ellers så kan vi se frem til tynnere aviser og svarte minutter i tv-ruta.