Islam

”Har muslimer lov til å ta imot hjelp fra kuffar?”

«Bør Norge delta i krig?» vs «Har muslimer lov til å ta imot hjelp fra kuffar?» Norges hodeløse engasjement på begge sider i konfliktene i Nord-Afrika viser at våre hjemlige beslutningstakere på langt nær har klart å definere hvilken fiende de sloss mot.

Norge sendte for to år siden F16 jagerfly for å «befri» Libya, og støttet derved det islamistiske opprøret som startet i Bengazi. Nå er det snakk om at Norge skal sende soldater til Mali for å delta i kamp mot de samme islamistene som vi støttet militært for to år siden.

På samme tid som diskusjonen om deltakelse i Libyakrigen gikk i media, gikk en diskusjon på forumet til Det Islamske Forbundet, som er ledet av Basim Ghozlan.

Der var imidlertid spørsmålsstillingen: «Har muslimer lov til å ta imot hjelp fra kuffar (vantro)?»

hege_banner_rights_special_778x150

Før vi forteller hva «Senior Member» i forumet svarte på dette spørsmålet, (som for så vidt burde være greit for den «bortkomne» Bhatti å få svar på også), er vi nødt til å forklare bakgrunnen for at et sånt spørsmål i det hele tatt blir stilt.

Islam er en komplett doktrine, basert på Koranen, Sura (Muhammeds biografi) og Hadith (historier og anekdoter om Muhammed).

Koranen kan virke forvirrende organisert, men Muhammed er «nøkkelen» både til koranen og Islam. Det dreier seg egentlig om Mohammed i «to koraner»: én i Mekka og én i Medina.

Denne delingen er første tegn på dualismen i islam.

Når vi presenteres for motstridende innhold i koranen som «Du har din religion, og jeg har min» i ett vers (109:1), og «Spre terror og hogg hodet av alle ”vantro” i et annet (8:12), så trengs en forklaring, fordi alle vers i koranen skal være skrevet av Allah og må derfor være like sanne.

I vitenskapelig logikk er ett av to motstridende usagn sant. I islamsk, dualistisk logikk er altså begge sanne. Islam «løser» dette ved å forklare at selv om begge utsagnene er sanne, er det som er skrevet sist det beste. I overstående eksempler altså det sistnevnte.

Islam deler likeledes menneskeheten i to: muslimer og ikke-muslimer/ kuffar. Den delen av læren som dreier seg om kuffar har politisk innhold som svært sjelden er nøytralt eller positivt. Den delen av læren som gjelder for muslimer er kulturell, juridisk og religiøs.

Andre tegn på dualismen i islam er forholdet mellom religiøs islam og politisk islam. Det er overraskende mye av læren som er politisk. Omtrent 67% av Mekka-koranen og 51% av Medina- koranen er politisk. Om lag 75% av sura handler om «håndtering» av kuffar.  Om lag 20% av hadith handler om jihad – en politisk handling.

Selv helvete-begrepet er politisk– ikke religiøst. Det er 146 steder i koranen som refererer til helvete. Kun 4% av de som havner i det islamske helvete er der av moralske grunner; eksempelvis drap, tyveri eller grådighet.

I 96% av tilfellene kommer vedkommende til helvete fordi man ikke er enig med Muhammed. Det er en politisk anklage, så kort sagt er islamsk helvetet først og fremst et politisk fengsel.

Islam kan altså oppsummeres som en ekstremt politisk doktrine. Det er ikke rart. Muhammed forkynte religionen Islam i 13 år og fikk 150 tilhengere. Så i Medina, gikk han over til politikk og jihad og ble den første herskeren over hele Arabia. Da han døde, hadde han ikke en eneste fiende igjen å bekjempe i ord eller handling – et vellykket politisk resultat.

Koranen sier i 14 vers at en muslim ikke er, og ikke kan være, venn med kuffar. Dette er ren dualisme. Koranen omtaler ikke menneskeheten som en enhet. Hele verden er delt mellom islam og vantro. Den eneste uttalelsen om menneskeheten, er at hele menneskeheten må underkastes islam.

Etikk fungerer som «membran» mellom religion og politikk. I trilogien koran, sura, hadith finner vi to sett med etiske regler: et sett er for muslimer og det andre settet er for vantro.

Eksempler: en muslim skal ikke stjele fra en annen muslim, en muslim skal ikke drepe en annen muslim, en muslim skal ikke svindle en muslim.

De vantro kan behandles på to måter. De kan behandles godt, eller de kan bli ranet, drept eller lurt – hvis det tjener Islam. Ved flere anledninger lurer Mohammed de vantro. Jihad som politisk metode ble brukt for å drepe, rane og slavebinde kuffar.

Islamsk dualisme blir skjult av religion. De «gode» versene fra Mekka-koranen skjuler versene om jihad i Medina-koranen. Dermed fungerer religiøs Islam som skalkeskjul for politisk islam og får være i fred for politisk motstand.

Og konklusjonen som ble gitt av Senior Member på islam.no var:

«Vi har ikke noen bevis i islamsk litteratur til å søke militær hjelp fra ikke-muslimer, mens vi har sterke indikasjoner på at det er forbudt, derfor ville jeg ikke anbefalt kuffar-hjelp».

Her er hele svaret:

130130_se1

Det finnes politisk islam, så vel som religiøs islam. Å krangle om religion er nytteløst, men vi kan snakke om politikk.

Bjørn Olav Utvik karakteriserer stadig Muslimske Brorskap som konservativt og demokratisk. Gammel-kommunist Pål Steigan karakteriserer på bloggen sin krigene i Nord-Afrika som «De rikes krig». Men en av utallige islamske ideologer, hvilke man snart bør begynne å ta på alvor, forklarer på sin blogg, «Why the kuffar want muslims to vote»:

«Islam is neither capitalistic nor socialistic.  Islam is not a democracy or a theocracy.  Islam is not a republic or a despotic regime.  Islam is its unique own ideology that does not resemble other ideologies such as Capitalism or Communism.  As in other ideologies, Islam does not accept being dominated over but being dominant.»

Vi trenger å diskutere politisk islam – et system av etisk og politisk dualisme.

I hvert fall før vi deltar i krig.

Kilde: Center For The Study Of Political Islam http://www.cspipublishing.com/