Innvandring

Har Ap problemer med asylpolitikken til sitt søsterparti i Danmark?

Sylvi Listhaug (FrP) pirker i politiske betente spørsmål. For selv om Arbeiderpartiet insisterer på at deres innvandringspolitikk er "rettferdig og bærekraftig", så ligger den milevis fra det danske Socialdemokratiet. Vil Ap vedkjenne seg en politikk som sender syriske flyktninger hjem, er Listhaugs retoriske spørsmål - som får til svar at hun er desperat. Men det spørs hvem som er mest desperat.

FrPs nestleder, og etter all sannsynlighet partiets leder etter helgens landsmøte, Sylvi Listhaug, har ikke tenkt å la Arbeiderpartiet slippe lett unna med hvordan de har tenkt seg den fremtidige innvandringspolitikken i Norge. Som kjent er dette et politikkområde som alle partiene er enige om at ikke må få for stor plass foran et stortingsvalg, da «alle» vet at det først og fremst tjener FrP.

For FrP står alene om en restriktiv innvandringspolitikk, en politikk de har stått for i alle år, ja, sågar bygd partiet opp på, og nå er de igjen «frie» – etter at de forlot regjeringen – og kan målbære egen politikk uten hensyn til Høyre, Venstre eller KrF. Hva er da vel bedre enn å angripe det som kan bli landets neste statsminister? Listhaug mener at det minste en kan forlange er at Ap-leder Jonas Gahr Støre avklarer partiets innvandringspolitikk før valget.

Hun stikker med Aps søsterparti i Danmark:

– Det er veldig synd at Arbeiderpartiet ikke hører på sitt danske søsterparti Socialdemokratiet. Frp står langt nærmere dem enn det Arbeiderpartiet gjør, sier Listhaug til Dagbladet.

Listhaug har helt rett. Statsminister Mette Frederiksen og sosialdemokratene har ikke bare holdt valgkampens lovnad om en fortsatt restriktiv innvandringspolitikk i Danmark. De har etter at de fikk velgernes tillit i 2019 feid hele den borgerlige siden av banen med sin politikk – og sin klare tale.

Danskene gjør det

I fjor vår lød det fra den danske S-regjeringen, anført av innvandring-og integreringsminister Mattias Tesfaye, at muslimer som ikke respekterer kritikk av islam, bare kan dra hjem igjen. Budskapet er gjentatt gang etter gang, ikke minst etter alle de siste islamistiske terrorangrepene i Frankrike; islam skal tilpasse seg Danmark, ikke omvendt, fastslår Tesfaye.

Vil vi noengang få høre noe slikt fra Ap eller andre på den rødgrønne siden? Neppe, da muslimer er blitt et stort stemmekveg for de samme. Det samme gjelder Høyre, Venstre og KrF. De frekventerer heller moskeer og andre muslimske organisasjoner – med hånden på hjertet, bokstavelig talt – for å fortelle muslimer hvor synd det er på dem fordi de opplever så mye hat i Norge. Dette «hatet» kan i hovedsak sammenstilles i kritikk av islam, selv om det ikke alltid er like elegant utført. Senterpartiet på sin side prøver å gå stille i dørene når det gjelder islam, men det spørs om de klarer å le vekk en problemstilling som bare vokser.

Tidlig på sommeren i fjor erklærte S-regjeringen at syrere som ikke lengre hadde behov for beskyttelse, skulle sendes tilbake til hjemlandet. I den siste tiden har regjeringen gang på gang slått fast samme budskap – de skal hjem. Statsminister Mette F. har uttalt at det er en selvfølge at retur iverksettes – og regjeringen har lovverket på sin side. Heller ikke medienes forsøk på å dytte en ung, syrisk gråtende jente foran seg fikk regjeringen til å vike; loven er lik for alle, smalt det tilbake. Syrerne som returneres drar heller ikke tomhendt tilbake.

Men ikke bare det, S-regjeringen vil også returnere det de omtaler som «passive innvandrere». I Norge derimot pøser vi på, spesielt fra venstresiden, med mer stønader, kurs, tilrettelagt ett eller annet, pakket inn i det som omtales som «gratis», du vet, det som skattebetalerne må betale, men som vi ikke ser. Det kan omtales som stjeling, pakket glanset inn i «omfordeling», som så langt har gitt følgende resultat: lite eller ingenting.

I tillegg har S-regjeringen startet sonderingen for å etablere asylmottak og søknadsbehandlingen utenfor Europa.

FrP omfavner den nye danske sosialdemokratiske linjen – men gjør Ap det?

Bærekraftig

Sylvi Listhaug lurer på hva Ap-leder Jonas Gahr Støre mener om Socialdemokratiets nye politikk: «Er den uansvarlig og altfor streng? Har han store problemer med den?»og legger til: hvis han mener at svaret er nei, så er det heller ingen grunn til å kritisere FrP?

Det kan være på sin plass å minne om at etter at Ap gjorde sitt dårligste valg i manns minne i 2017, innså de kanskje at å gå etter FrP generelt og daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug spesielt, ble en feilslått strategi. Støre innrømmet da også at innvandring og integrering ville bli en betydelig del av partiets politikk fremover. Kort etter valgnederlaget sa Støre blant annet:

–  Vi skal ha kontrollert innvandring, streng, rettferdig og human, men ikke minst en veldig oppmerksomhet på integrering. Jeg synes vi ser tegn i vår samfunnsdebatt på at minoritetene blir utrygge. Arbeiderpartiet opplever å ha et stort inkluderingsoppdrag i sin historie, og det har vi også nå.

Merk så at Ap den gang omtalte (den kontrollerte) innvandringen som «streng, rettferdig og human».

Listhaug får imidlertid ingen svar fra Støre på hvordan Ap forholder seg til sitt danske søsterparti. Det er innvandringspolitisk talsperson Masud Gharahkhani som uttaler seg til Dagbladet, men uten å svare:

– Vi ønsker en mer rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk som prioriterer de som trenger det mest, hindre dødsreisene over Middelhavet og gjøre en større innsats for flyktninger i nærområdene, sier Gharahkhani.

Ap uttrykker i retorikken endret forståelse for innvandringens konsekvenser, men realpolitikken henger fortsatt i en tynn tråd. For hvem husker ikke Jens Stoltenberg som stadig minnet oss om innvandringen som en «sosial, kulturell og økonomisk berikelse», men så forsvant «økonomisk» (2012) til fordel for «politisk». Tallenes tale begynte vel å synke inn, eventuelt at Ap skjønte at realitetene ikke lengre kunne holdes unna offentligheten. Det er vel derfor Ap har funnet ut at «streng, rettferdig og human» bør byttes ut med «en mer rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk», som kan tyde på at rapporten fra FrPs Bærekraftutvalg (2013) har sunket inn. For i denne rapporten ble både dødsreisene og hjelp i nærområdene omtalt – men forslagene ble overhodet ikke omfavnet av de andre partiene. Tvert imot.

Hvordan Ap skal få til en bærekraftig innvandringspolitikk bør ikke forbli en hemmelighet til etter valget, særlig ikke siden de etter stor sannsynlighet må samarbeide med SV hvis de skulle oppnå regjeringsmakt på nytt – som i så fall vil være Sp sin fortjeneste.

Desperasjon

Masud Gharahkhani mener at Listhaugs «angrep på Arbeiderpartiet og eventuelle samarbeidspartier faller på sin egen urimelighet», og peker tilbake på den borgerlige siden:

«Den største uenigheten i innvandringspolitikken i dag er innad mellom partiene på høyresida, og jeg ønsker Listhaug lykke til videre med å bortforklare dette. Arbeiderpartiet har de helhetlige løsningene for en forutsigbar og rettferdig innvandring som regjeringen og Frp mangler», hevder Gharahkhani – rimelig frekt og freidig må en kunne si, gitt at de løsninger Ap henviser til er en kopi av FrP. Om ikke resten av høyresiden er enige med FrP, så er neppe heller resten av venstresiden enige med Ap.

Gharahkhani mener at det både er useriøst og usant at innvandringspolitikken vil liberaliseres med Ap, som kanskje er sant nok, men det handler selvsagt om hvem en må forholde seg til for å få gjennomslag eller flertall.

– Det er useriøst og usant når Listhaug prøver å tegne opp et bilde av frislipp og åpne grenser med Arbeiderpartiet i regjering, men det er vel et bare nok tegn på desperasjon fra den påtroppende partilederen til et parti som nå sliter på meningsmålingene få måneder før valget, sier Gharahkhani.

Det spørs vel egentlig hvem som svetter mest over meningsmålingene, for her har Ap – som sikter inn på regjeringskontorene og statsministerposten – mer å være desperat over enn et FrP som er vel vant med opposisjonsrollen. Sistnevnte behersker Ap dårlig, noe ikke minst HRS har fått erfare med en rekke falske beskyldninger fra partiet – også fra Stortingets talerstol. Så man kan jo spørre om hvem som er «desperat» når Ap gjør lille HRS til en av hovedmotstanderne. Sånn sett burde Ap hatt noen flere år i opposisjon. Da hadde de kanskje klart å luke ut verstingene og maktarrogansen. I tillegg har ikke Ap over tid hatt mye å skryte av når det gjelder meningsmålinger.

Ei heller på den meningsmålingen som kom på tampen av gårsdagen, selv om den viser at Ap er landets største parti. Men det er de bare fordi Høyre får et kraftig fall på over 4 prosentpoeng. Ap står omtrent på stedet hvil (nedgang på 0,2), mens FrP har en liten fremgang (1,1).

Faksimile fra NRK: