Den observante leser av rights.no har nok fått med seg at vi har fulgt danskene rimelig tett hva gjelder S-regjeringens mange – og relativt tøffe – beslutninger den siste tiden. Det handler ikke minst om at sosialdemokratene i Danmark har strammet grepet om tolkningen av eget regelverk når det gjelder hva som ligger til grunn for midlertidig opphold og derav grunnlaget for å miste oppholdstillatelsen i Danmark med påfølgende retur til hjemlandet.
Danmarks statsminister Mette Frederiksen har vært klokkeklar:
– Hvis du er flyktning, er det fordi du har behov for beskyttelse. Hvis dette behovet forsvinner fordi du ikke blir individuelt forfulgt eller det ikke er noen generelle omstendigheter som krever beskyttelse, må du selvfølgelig returnere til landet du kommer fra.
– Selvfølgelig
Så kan det selvfølgelig diskuteres om sosialdemokratenes og landets leder har kommet til denne konklusjonen ut fra eget hode eller om de opplever seg presset av de borgerlige partiene, eller rettere sagt: folket, da det er et overveldende flertall i Danmark for en restriktiv innvandringspolitikk.
Også i Norge er det flertall for en restriktiv innvandringspolitikk, men vi hører ikke mye om det. Det er et så politisk betent tema at de etablerte mediene ikke prioriterer innvandringens negative konsekvenser – noe de fleste politikerne er sjeleglade for. Det koster politisk å måtte svare for «en streng og rettferdig innvandringspolitikk». Ergo kan godhetsposørene fortsette å pusse egen glorie, mens den ikke-bærekraftige innvandringen fortsetter.
«Alle» skjønner selvfølgelig at det vil få både økonomiske og kulturelle følger for Norge, men et forsvinnende fåtall våger å si det høyt. De personlige omkostningene av å være restriktiv til innvandringen, ikke minst å være kritisk til islam, er høye – noe vi ikke har noen grunn til å være stolte av i vårt såkalte liberale demokrati.
Så er det politiske klimaet helt annerledes i Danmark. Der er det noen «selvfølgeligheter» som nå trekkes frem som akkurat dét. Det er selvfølgelig at personer uten beskyttelsesgrunnlag mister oppholdstillatelsen, det er selvfølgelig at det er Danmarks interesser som først og fremst ivaretas, det er selvfølgelig at frihetsverdiene er de viktigste, det er selvfølgelig at islam skal tilpasse seg Danmark og ikke omvendt, det er selvfølgelig at kriminelle – selv om de er født i Danmark – kan utvises hvis de også har annet statsborgerskap, ja, det er rett og slett mange «selvfølgeligheter» i Danmark som er uhyre betente i Norge.
Uenighet om Syria
Det har vært opphetet debatt i Danmark om retur av syrere, men Klassekampen glemmer i dagens artikkel «Gjør ikke som danskene» å fortelle at de som stort sett har ytret seg kritisk, er de sedvanlige: partiene og «forskere» på ytterste venstrefløy, de som lever av innvandring (NGO-er, asyladvokater osv.), diverse selverklærte støttepersoner eller -grupper, og selvsagt innvandrere selv.
Det kan også nevnes noe annet som var med å antenne debatten, og det sto – selvfølgelig – mediene for og det i kjent stil: fokuset på den gråtende Aya Abu-Daher (20) som hadde fått inndratt oppholdstillatelsen til tross for at hun var en vellykket skoleelev i Danmark og sto klar for medisinstudiet. Hun opplever det som «urettferdig» å bli fratatt muligheten til et liv i Danmark. Men statsråden på feltet vek ikke unna: «Loven er lik for alle, og selv om man har stiftet en virksomhet eller gjort det godt eller dårlig på gymnaset, har vi de samme regler og de gjelder for alle», fastslo innvandring- og integreringsminister Mattias Tesfaye.
Det som imidlertid skal være Klassekampens «trumfkort» er at Utlendingsdirektoratet (UDI) er uenige med de danske utlendingsmyndigheter (Udlændingestyrelsen og Flygtningenævnet) som har vurdert Damaskus og områdene rundt som trygge nok til å returnere syrere. «Rapportene som konklusjonen (til danske utlendingsmyndigheter, red.) bygger på, er blitt gjenstand for stor debatt i Danmark», sier Klassekampen, men glemmer å fortelle at det handler om at 11 av 12 kilder som har levert opplysninger i en rapport er uenige i konklusjonen om å sende syrere tilbake. Og det kan man jo godt skjønne, når en ser nærmere på hvilke kilder det er snakk om. Men så er det heller ikke slik at dette er den eneste rapporten som ligger bak Flygtningenævnets og Udlændingestyrelsen konklusjon.
På Flygtningenævnets hjemmeside har man synliggjort hva beslutningen bygger på. Det er flere enn 1.400 rapporter om situasjonen i Syria, og over 400 rapporter siden 2019, da Flygtningenævnet for første gang endret sin vurdering av forholdene i Damaskus-området.
Men hvordan kan det egentlig ha seg at Danmark – faktisk som det eneste landet i Europa, i alle fall så langt – konkluderer med at syrere kan returneres til de aktuelle områdene i Syria?
Det svaret finner vi faktisk også hos Flygtningenævnet.
Hva er lovgrunnlaget?
Det som er helt sentralt er (den danske) loven om midlertidig beskyttelse (2015). Her sier Flygtningenævnet blant annet:
Denne form for oppholdstillatelse kan kun gis i de mest ekstreme tilfellene av generell voldsutøvelse. Oppholdstillatelsene er således gitt med henvisning til de generelle forhold i deler av Syria, som var preget av en sådan ekstrem generell voldsudøvelse at det innebar en reell risiko for overgrep i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen alene i kraft av tilstedeværelse i området. Ifølge utlendingsloven må en slik tillatelse inndras eller nektes forlenget dersom vilkårene for tillatelsen ikke lenger er tilstede, for eksempel fordi forholdene i hjemlandet er forbedret. Dette gjelder også selv om forholdene i hjemlandet fortsatt er alvorlige, skrøpelige og uforutsigbare.
Akkurat det samme har vi sett fra dommer i EMD (2013 og 2015) om forholdene i Somalia, hvor domstolen heller ikke anså at beskyttelse kunne gis utelukkende på grunn av de generelle forholdene i landet, selv om de altså var både alvorlige, skjøre og uforutsigbare.
Dessuten har den europeiske asylmyndigheten EASO (European Asylum Support Office) i en rapport fra september 2020, «Country Guidance Syria – Common analysis and guidance», vurdert at de generelle forholdene i Damaskus ikke er av en slik karakter at de i seg selv kan begrunne asyl etter EU-retten.
I Danmark er loven om midlertidig beskyttelsesstatus temmelig klar, og da har ikke de danske utlendingsmyndigheter noe valg. Det er ikke noen krav om det skal skje fundamentale, stabile og varige endringer i dette tilfellet i Syria, før en etter dansk lov kan returnere syrerne. Så kan en selvsagt vurdere om det foreligger noen individuell forfølgelse og overgrep, men det er i så fall en annen skål, eller en annen paragraf i loven.
Norsk kontekst
Så er spørsmålet om UDIs tolkning om «Slik situasjonen er i Syria nå, vurderer vi ikke at det er grunnlag for å trekke tillatelser tilbake», som fagsjef i UDIs asylavdeling, Dag Bærvahr, skriver i en e-post til Klassekampen. Men det handler ikke bare om hvilken vurdering en har av forholdene i Syria, men om tolkning av Utlendingsloven og hvilke tillatelser syrere i Norge faktisk har fått. Individuelt, kollektivt, midlertidig?
I § 28 i Utlendingsloven om beskyttelse heter det blant annet at retten til anerkjennelse som flyktning ikke gjelder «dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra». Vil så det gjelde for syrere i Norge eller er det toget gått? For de fleste kom jo i 2015 og årene etterpå, og hvis de har fått individuell oppholdstillatelse har de rett til å søke permanent oppholdstillatelse etter tre år. Eller fikk de kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon (jamfør § 34 i Utlendingsloven), som vi kanskje må kunne definere at krigen i Syria utløste?
Ifølge Jon Helgheim (FrP) vil det være umulig for Norge å følge det danske eksemplet, idet han sier til Klassekampen at i Norge kan en etter tre år søke permanent opphold (endret til fem i fjor), mens det i Danmark er åtte år. Men det er altså ikke antall år som teller i dette tilfellet for Danmarks del. Det virker heller som Norge velvillig deler ut oppholdstillatelser på individuelt nivå, mens danskene gjør realpolitikk av midlertidig opphold.
Kanskje Norge har rotet det til for seg selv – igjen. Det burde være en selvfølge at folk som ikke lengre har krav på beskyttelse, jamfør de mange flyktninger, også syrere, som drar til hjemlandet på ferie, faktisk mister oppholdstillatelsen i Norge. Bare slik kan vi opprettholde en «streng og rettferdig innvandringspolitikk», men i norsk kontekst synes det å være den største selvfølgelighet at har du det bedre her enn i hjemlandet, ja, da må du få bli.
Spørsmålet i saker som denne er mange, og for spesielt interesserte er det bare å slå opp i Utlendingsloven og søke på ord som midlertidig, permanent, flyktningkonvensjonen, tilbakekall osv. Særlig klokere blir en dessverre ikke, men jeg kan love forvirring på et høyere nivå.