Innvandring

30 års feilslått innsats mot parallellsamfunn – del 2

En ny dansk rapport viser at 30 års innsats mot parallsamfunnene som har oppstått i kjølvannet av den massive asylinnvandringen fra Afrika og Midtøsten er feilslått. De som klarer å integrere seg i samfunnet og på arbeidsmarkedet, samt "etnisk innfødte", flytter ut av områdene, mens en jevn strøm av innvandrere fra den tredje verden flytter inn. Resultatet er høy andel arbeidsledighet, trygdeavhengighet, dårligere skoler og økt kriminalitet. Nær sagt alle internasjonale undersøkelser tyder på at vi står overfor grunnleggende, fellesmenneskelige trekk og at den negative utviklingen derfor ikke vil la seg stanse. Hva akter vår politiske ledelse å gjøre med det?

En ny dansk rapport viser at 30 års politisk og økonomisk kostbar innsats mot etablerte og fremvoksende parallellsamfunn er fullstendig feilslått. Det er lite eller ingenting som tyder på at problemene blir mindre, snarere tvert i mot. Det lover jo ikke godt for den integreringen våre politikere stadig skryter slik av. Problemet er heller ikke enkeltstående, men tilnærmet identisk i de fleste europeiske land med stor innvandring fra Afrika, Asia og Midtøsten. Så hva kommer det av?

Alt tyder på at det har med en fundamental menneskelig faktor å gjøre: Folk vil helst bo sammen med andre som ligner dem selv. Dette forholdet slår selvfølgelig – slik en rekke internasjonale undersøkelser, blant dem en norsk og to svenske, viser – også igjennom når det gjelder sosialt belastede områder. Det har også med økonomi å gjøre, for folk med lav inntekt søker seg til naturlig nok til billige leiligheter, mens folk med høy inntekt søker seg annensteds hen.

I europeisk dagligtale kalles dette «hvit flukt» eller «hvit unnvikelse». Det første begrepet er relatert til den såkalte vippepunktmodellen, som innebærer at majoritetsbefolkningen begynner å flytte ut av områder når den ikke-vestlige innvandrerandelen utgjør en viss prosent. Det siste begrepet viser til at majoritetsbefolkningen unngår områder med høy ikke-vestlig innvandrerandel. Teorien er bekreftet av en rekke studier i både Europa og USA, og fenomenet er like kjent som det er veldokumentert i en rekke studier i inn- og utland. Og det gir seg helt konkrete utslag: Fra SSB vet vi at hele 18.000 etnisk norske har flyttet ut fra Groruddalen i perioden 1999-2010. Hvert år flytter 1.000-2.000 etnisk norske ut av Groruddalen, mens nesten like mange ikke-vestlige innvandrere flytter inn. Også HRS har omtalt dette flere ganger, ikke minst i rapporten fra 2010 Oslo segregeres raskt. Masteroppgaven “Flytting i et segregert bylandskap: En kvantitativ studie av flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier” som ble publisert av Iselin Hewitt i samarbeid med  Plan- og bygningsetaten i Oslo i mars 2014, bekrefter bildet. To svenske studier som tar for seg problematikken, viser at vippepunktet når det gjelder andelen ikke-vestlige innvandrere er så lavt som 3-4 prosent når majoritetsbefolkningen begynner å flytte. Og det er naturligvis de høyt utdannede og høytlønte som flytter først. Dette gjør igjen at den økende etniske segregeringen følges av en økonomisk ditto.

hege_banner_rights_special_778x150

Til tross for at det kalles hvit flukt, er det ikke noe «hvitt» fenomen; det er et fellesmenneskelig trekk. I forbindelse med undersøkelsen i Danmark, stilles det spørsmål om hvorfor innvandrere ikke flytter i eneboliger. Det er selvsagt økonomiske grunner til det, men flere forskere peker på kulturelle faktorer. Som alle andre vil også innvandrere bo blant folk som ligner dem selv. Det kan man da også se når det gjelder bosetting av asylsøkere; de blir plassert på mottak i hele landet, men hovedtendensen er at svært mange flytter til de store byene, hvor det allerede befinner seg store grupper innvandrere, så snart muligheten byr seg.

»Mange tror, at det er nemmere at få job i de større byer, eller også kender de nogen, der bor der allerede. Især de svageste indvandrere i vores undersøgelse lægger mere vægt på at bo tæt på nogen, der kan give dem støtte – venner og familie,« siger [professor på Statens Byggeforskningsinstitut] Hans Skifter Andersen.

Professor Anna Piil Damm fra Aarhus Universitet har i et forskningsprojekt fulgt en gruppe flygtninge, som kom hertil fra 1986-98. Og hun ser det samme mønster. Flygtninge som blev placeret i kommuner med mange almene lejeboliger blev i højere grad boende i kommunen.

»I de her områder er der også nogle etniske goder. En bazar som i Aarhus for eksempel, hvor man kan få de madvarer, som man kender, og man er tæt på et sted, hvor man kan dyrke sin tro,« siger Anna Piil Damm.

Damm legger til at kombinasjonen av at innvandrere helst vil bo i eller i nærheten av de store byene hvor boligprisene er høye og tradisjonelle kjønnsroller hvor bare mannen er i inntektsgivende arbeid, gjør det nesten umulig å komme inn på eiermarkedet. De har også lettere for å i det hele tatt få jobb i ghetto-områder, da innvandrere i større grad enn etnisk innfødte finner jobb gjennom uformelle kontakter, venner og bekjente.

Så hvorfor er dette et problem, når det nå er en fellesmenneskelig atferd?

Det er et problem fordi særlig innvandrere fra islamske land reproduserer og viderefører en dysfunksjonell klanmentalitet og like dysfunksjonelle kulturelle og religiøse trekk i samfunn som ikke er rustet til å håndtere det. Problemet er allerede stort og vil uvegerlig øke i takt med den massive asylinnvandringen fra feilslåtte stater til Europa. Det får store ringvirkninger i resten av samfunnet.

I 2007 viste flere danske undersøkelser at en for stor andel såkalt tospråklige i den enkelte skole er problematisk på flere måter, både hva gjelder nedsatt læring og økt vold. Tendensen med at velutdannede danske foreldre flykter fra skoler med mange elever med innvandrer- eller flyktningbakgrunn er grundig dokumentert av Beatrice Schindler Rangvid, forsker ved AKF (Anvendt Kommunal Forskning). Rangvids undersøkelse viser at foreldre – både danske og etniske minoriteter – trekker sine barn ut av skolen når flere enn hver tredje elev er tospråklige. Dette gjelder særlig høytutdannede foreldre. Undersøkelsen viste også en klar tendens til at høytutdannede foreldre reagerer kraftigere på en stigende andel tospråklige enn det lavtutdannede foreldre gjør. Forskerne Peter Jensen og Nina Smith har kommet til samme konklusjon som Rangvid på bakgrunn av PISA Etnisk 2005, en undersøkelse av kompetanser hos danske og etniske minoritetselever i niendeklasser: “Jo høyere etnisk konsentrasjon i skolen, jo lavere testresultater oppnår både de danske og ikke-vestlige elevene” (s.94).

For å komme problemet til livs, foreslo den daværende sosialdemokratiske regjeringen å gjøre om de skolene som fungerte best til såkalte “magnetskoler”, som skulle tiltrekke og motta det kommune-Danmark kategoriserer som paragraf-4-barn. Det vil si de barna som er dårligst integrert og har minimale skoleferdigheter, samt deres eventuelle søsken. Som en følge av denne innvandrings- og integreringspolitisk initierte flyttingen, kom det frem at etnisk danske skoleelever helt ned i tiårsalderen led av angstanfall etter voldelige sammenstøt med mistilpassede paragraf-4-barn av ikke-vestlig opprinnelse i skolegården. I 2008 foreslo kommune-Danmarks politiske ledelse å sette en stopper for den påfølgende elevflukten ved å fordele de dårligst integrerte barna over flere skoler. Desperate foreldre ga svar på tiltale og meldte bostedsflytting i protest mot det de oppfattet som et politisk forsøk på å skyve ansvaret for manglende integrering over på barn i skolepliktig alder og for å sørge for at barna deres fortsatt fikk gå på velfungerende skoler som ikke utmerket seg med nedsatt læretilbud og vold i skolegården. Det utløste trusler fra kommunen om politianmeldelse, stans i barnetrygd og kontrollbesøk av barnevernet.

Siden 2004 har danske myndigheters strategi følgelig vært å «medvirke til å skape en mer avbalansert beboersammensetning og fremme integrasjonen i ghettoområder». Både i Danmark og Sverige blir det derfor stadig foreslått og iverksatt tiltak som skal gjøre de aktuelle områdene mer attraktive for ressurspersoner med og uten familie, som billigere boliger, grøntområder, bedre skoler, kulturtilbud og så videre. Historiene fra idealister eller andre ressurspersoner som optimistisk flyttet inn, men fant at livet i de multikulturelle områdene ikke var som i reklamen har gjennom årenes løp blitt mange. Den 26 år gamle, etnisk danske «Martin» var nettopp en slik person helhetsplanen for Gellerupparken i Århus, et område som står på regjeringens ghettoliste, hadde som formål å trekke til det belastede boligområdet for å endre beboersammensetningen. Men på grunn av det han selv opplevde det knappe året han bodde der, vil han aldri finne på å bosette seg der med kone eller barn. Hans erfaringer er dessverre ikke enestående.

En nylig rapport fra Aarhus Universitet, Syddansk Universitet og Ramböll bekrefter forsåvidt problematikken. Som femåring har et barn av ikke-vestlige foreldre i gjennomsnitt utviklet mindre empati, er dårligere til å samarbeide og har vanskeligere for å uttrykke sine følelser enn et tre år gammelt barn av etnisk danske foreldre. Forskerne bak rapporten sier at resultatet av undersøkelsen er «sterkt bekymrende»:

«På kort sigt kan det betyde, at de ikkevestlige børn har sværere ved at deltage aktivt i fællesskabet i børnehaven. Det kan betyde meget for deres trivsel i daginstitutionen, men forskningen viser, at det også kan have langsigtede konsekvenser for deres læring i skolen. Når vi allerede i tre-femårsalderen kan se så store forskelle mellem vestlige og ikkevestlige børn, er det stærkt bekymrende,« siger Hanne Nielsen, som er manager i Rambøll.

Rapporten er en av de største undersøkelsene i sitt slag. Over en periode på fire år har 13 000 barn og 400 dagpleiere i 140 forskjellige institusjoner i 14 kommuner deltatt. Hanne Nielsen i Rambøll peker på kulturelle forskjeller når det gjelder barneoppdragelse og oppfattelsen av hva som er god og dårlig sosial atferd som en mulig forklaring:

Foruden dårligere sociale kompetencer viser rapporten også, at børn af ikkevestlige forældre statistisk set er markant dårligere til dansk og har en ringere matematisk forståelse. Det er knap så overraskende, mener Dorthe Bleses.

»Rent sprogligt er det forventeligt, at det tager længere tid at lære to sprog end ét, som det ofte er tilfældet i ikkevestlige hjem. Men det er iøjefaldende, hvor mange børn der når skolealderen uden at have de dansksproglige kompetencer, som gør det muligt for dem at tage imod læring i skolen.«

Hun peger på, at de ikke-vestlige børns dårlige sociale kompetencer til dels kan forklares med deres sproglige udfordringer:

»Eftersom de har relativt dårlige sprogkompetencer sammenlignet med danske børn, kan det spille en rolle i forhold til deres omgang med andre børn, hvordan de udtrykker deres følelser, og så videre.«

En anden forklaring kan være kulturelle forskelle, forklarer Hanne Nielsen: »Det kan være forskellige forståelser af børneopdragelse; for hvad der er god og mindre god social adfærd over for andre børn. Det er en udfordring ved testen, vi må være bevidste om, men som kan være svær at sætte sig ud over. Det er et emne, vi mangler mere viden om.«

Vi mangler kanskje viten om selve mekanismen, men vi mangler ikke viten om konsekvensene store grupper «utilpassede unge» – altfor ofte oppdratt til å fungere i et klanssamfunn, ikke en europeisk rettsstat bygget på tillit mellom borgerne –  påfører omgivelsene sine. For det er ikke til å komme fra at innvandrere fra særlig islamske land rangerer høyt i statistikken over arbeidsledighet, som igjen fører til kriminalitet. Dette bekreftes av statistikker: Samtlige etniske grupper fra islamske land ligger i øverste halvdel av det danske kriminalindekset. Disse gruppenes kriminalitet faller heller ikke.

I de siste tiårene har det også blitt stadig tydeligere at innvandrergrupper fra islamske land reproduserer kulturelle og religiøse samfunnsnormer fra hjemlandet i områder hvor de utgjør en stor andel av beboersammensetningen. En rekke sosialt belastede boligområder har etterhvert utviklet seg til å bli enklaver hvor kriminelle og religiøse fundamentalister regjererer gatene, og hvor representanter for staten – det være seg ordensmakten eller redningspersonell – ikke er velkomne og ofte blir angrepet av aggressive unge menn. Beboere som av forskjellige årsaker ikke anses som en av gruppen føler seg naturlig nok heller ikke velkomne og mange lever i frykt.

Den frittalende sosiologen, forfatteren og folketingsmedlem for partiet Liberal Alliance Henrik Dahl sa det rett ut i juni 2016:

Er jeg overrasket? Selvfølgelig ikke. Thi erfaringen – og læsning af for eksempel Ahmad Mahmouds erindringer »Sort land« og Ahmed Akkaris ditto »Min afsked med islamismen« – har lært mig, at der ikke findes nogen gode nyheder fra ghettoerne.

Og med ingen mener jeg virkelig ingen. Som i: nul og niks og ingenting. Uanset hvilket udsnit af verden, man betragter, er ghettoerne forfærdelige. Arnesteder for patriarkalsk vold, social kontrol, kriminalitet, socialbedrageri, religiøs intolerance og fanatisme. Samt sidst, men bestemt ikke mindst: den samme slags terrorfantasier, som rundt omkring i verden hele tiden bliver til virkelighed.

Han la til:

Konklusionen er også temmelig klar: problemet er en bestemt arabisk mentalitet, der møder for lidt modstand fra alle andre.

Og hvorfor kan jeg sige det så sikkert? Det kan jeg, fordi uanset om man møder denne mentalitet med svensk venlighed eller fransk hårdhed eller dansk velfærds-bureaukratisme eller på fjerde og femte måder, ender man med præcis de samme problemer.

Dahl påpeker det åpenbare: til tross for mangfoldige tilnærminger til de nær sagt identiske problemene, har de ikke latt seg løse, hvilket Dahl anser som et endegyldig bevis på at det er arabisk ghettomentalitet som er årsaken:

Mangfoldigheden i tilgangene til at løse problemerne kombineret med deres nedslående og syndromagtige ensartethed anser jeg for det endegyldige bevis på, at det er den arabiske ghettomentalitet, der er årsagen til problemerne – og intet som helst andet.

En sådan uimodtagelighed over for enhver civilisatorisk, udefra kommende impuls og en sådan hårdhed over for udefra kommende modstand, er på sæt og vis imponerende. Thi var for eksempel danskerne – men vi kan også tage svenskerne, belgierne, franskmændene eller en anden, vesteuropæisk nation – lige så hårde i deres afvisning af enhver udvanding eller opblødning af deres kultur, ville vi faktisk ikke have problemer med ghettoer.

Både i Sverige og Danmark har da også flere innvandrertette forsteder gjennomgått en klar islamisering, i en grad som har fått en rekke kvinner og menn med samme bakgrunn til å rope varsku. Nylig viste en kommunal rapport at tilvandret æreskultur sprer seg og får nye utslag: der det før bare var familien og slekten som utøvde kontroll over jenter, er det nå hele områder. Den svensk-tyrkiske tidligere riksdagsrepresentanten for Socialdemokratene og leder for Sveriges soscialdemokratiske kvinneforbund, Nalin Pekgul, beskriver kvinnene i Tenstas situasjon som «verre enn Kurdistan for 50 år siden.»

– I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev Amineh Kakabaveh, som sitter i riksdagen for Vänsterpartiet . – Klimaet i svenske forsteder blir stadig mer kvinnefiendtlig. Kvinner er ikke lenger velkomne på en del kaféer. Enkelte steder kan ikke unge jenter vise seg ute etter middagstid og kvinner kan ikke lenger kle seg som de vil, fortsatte hun. Kakabaveh refererte blant annet til tobarnsmoren Seve Saleh, som beskrev forstaden Husby om mer og mer likt Afghanistan. Saleh opplyste at barna hennes blir irettesatt av fundamentalistenes barn, mens islamister sier til den lokale ungdommen at de må tilsløre seg, at svensk mat er haram og at de må lese koranen.

Det er ille nok for de som er nødt til å bo der, men fordi disse enklavene i stadig større grad definerer seg selv som i opposisjon til det omgivende samfunn, er det blitt et gedigent samfunnsproblem. I Sverige ser politiet tegn til kriminaliteten har spredt seg og nå involverer lokale beslutningstagere i noen innvandrertette kommuner. På arbeids- og sosialkontorer forekommer det korrupsjon. Dette er et typisk trekk ved klanssamfunn.

Mye tyder også på at moskeene som er etablert i områdene langt fra bidrar til det bedre – snarere tvert i mot – hvilket burde være et tankekors for norske myndigheter ettersom vi faktisk har politifolk som arbeider for å få flere unge muslimer inn i moskèene. I mars 2016 sendte nemlig dansk TV2s dokumentaren «Moskeerne bag sløret», hvor kanalen hadde brukt skjult kamera for å avsløre hva imamene virkelig sier. Det var ikke småtteri som kom frem. Den danske offentligheten ble presentert for etablerte sharia-råd, mens andre imamer ga TV2s utsendte «Fatma» råd som står direkte i motstrid til dansk lovgiving. En annen imam oppfordret «Fatma» til å ikke integrere seg

Imamen fortæller ’Fatma’, at der siden han kom til Danmark, er kommet mange flere muslimer til Danmark, og at det er vigtigt, at muslimerne ikke ”smelter sammen” med det øvrige samfund.

– Da jeg kom til landet for 23 år siden, var vi kun 55.000 muslimer. Nu er vi 300.000. Antallet af muslimer er 300.000 nu. Derfor er konklusionen på den her snak, at man godt kan opholde sig her i landet uden at smelte. I skal forstå de betingelser. Det er uden at smelte ind i samfundet, siger Mohammad Fouad Al-Barazi på optagelserne., den ledende imam i moskeen hos Det Islamiske Forbund i Danmark.

En annen oppmuntrer «Fatma» til å begå sosialt bedrageri ved å lyve til danske myndigheter:

Abu Hassan forklarer, at det er et problem, hvis de fortæller kommunen, at de ejer noget, fordi kommunen – ifølge imamen – så vil kræve, at de bruger deres egne penge på en lejlighed.

– Man skal ikke fortælle dem, at man ejer noget. Gør man det, er det et problem. Så vil de spørge, hvor du har penge til huslejen fra. Altså siden du har råd til det. Forstår du det?

– I er kommet hertil, jeres situation er den, at I intet har, og I vil have et hus. ’Men hvor sover I så?’ I bor hos nogle venner midlertidigt. I er hos dem i et par dage. I har ikke en lejlighed. I vil have en lejlighed. Så får i en lejlighed med det samme. Sådan er loven. Jeg kender den, lyder det fra imamen.

Det er ikke første gangen imamer er blitt tatt med fingrene i kakeboksen. Sveriges Televisions dokumentarprogram «Uppdrag Granskning» fant mye av det samme da de besøkte svenske, angivelig moderate moskèer med skjult kamera i 2012.

For å avhjelpe problemet legges det frem det ene tiltaket etter det andre, og områdene er gjenstand for satsinger i million- og milliardklassen. Problemet består like fullt. Det samme er tilfelle i Sverige. Sannsynligheten taler for at vi har med nettopp mentalitet å gjøre; en offer- og kravmentalitet som rett ut sagt er grotesk og resulterer i asosial atferd. Nylig sto en ung «utilpasset» fra det som der til lands kalles «utenforskapsområde» frem og hevdet at han og hans kamerater brenner biler fordi staten ikke gir dem gode eller mange nok aktivitetstilbud. Staten har ikke pumpet inn nok penger i nærområdet og derfor går privatbiler opp i flammer. De manglende aktivitetstilbuene kunne skyldes at pengene istedet var brukt i andre, lignende områder som f.eks. Bäckby, mente den forurettede unge mann. Dette området har ganske riktig vært gjenstand for gigantiske skattefinansierte utbedringer de siste ti årene, med aktivitetstilbud, gatebelysning, festivaler, lekeparker, skatepark og utegym. Men merkelig nok: det brennes stadig biler i området.

Og de unges kriminalitet sprer seg fra forstedene til resten av samfunnet.

30 års feilslått innsats viser at ingen helt vet hva vi skal gjøre med problemet med parallellsamfunn og utviklingen der, og at lite av det som hittil er blitt foreslått og iverksatt fungerer etter hensikten. Det kan selvfølgelig tenkes at noen finner en løsning en vakker dag, men i mellomtiden bør vi kunne forvente at den politiske ledelsen tar det grepet vi vet at virker: stans tilførselen til parallellsamfunnene eller få den ned på et nivå samfunnet har realistiske muligheter til å håndtere.