Det som gikk galt i Sverige er det som kalles den menneskelige natur

Arbeiderpartiet har endret standpunkt, slik at det nå er flertall på det norske Stortinget for å forsøke en ordning med egenbosetting av asylsøkere. Ordningen innebærer at asylsøkere selv kan velge hvilken kommune de vil bosette seg i. Men Sverige har allerede forsøkt den såkalte ebo-ordningen - og der har det allerede gått galt.

Det er flertall på det norske Stortinget for å forsøke en ordning med egenbosetting av asylsøkere. Ordningen innebærer at asylsøkere selv kan velge hvilken kommune de vil bosette seg i.

Sverige har praktisert den såkalte ebo-ordningen i årevis – og der har det allerede gått galt.

Flertallet skyldes at Arbeiderpartiet har endret standpunkt fra å være sterke motstandere av forslaget. Det er nærliggende å anta at det endrede standpunktet skyldes at det allerede sitter over 5000 asylsøkere på norske mottak som venter på bosetting i kommune-Norge. Det har gjort Aps vedtak, som støttes av Krf, Venstre og SV, om å ta inn 10.000 nye asylsøkere fra Syria vanskelig – for ikke å si umulig – å gjennomføre, spesielt fordi få kommuner har sagt seg villige til å bosette så mange som kreves. Iht til nåværende lovgiving kan kommunene ikke tvinges og det er lite sannsynlig at et politisk parti vil foreslå noe slikt ettersom det kan være ensbetydende med vinke farvel til ethvert håp om valgseier i  2017.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Sett fra dette synspunktet er Ebo-ordningen politisk bekvem, for så har kommunene likevel ingenting de skulle ha sagt.

Ordningen blir praktisert i Sverige og betyr at flyktningene slipper å vente på at et asylmottak til en kommune sier seg villig til å ta seg av dem, slik det er i det norske systemet. Dermed søker ofte flyktninger til de kommunene og bydelene hvor de allerede har venner, bekjente og familier.

Her hjemme støttes ordningen også av SV, samt regjeringens samarbeidspartier Venstre og KrF.

Men ordningen har vært omstridt i Sverige ettersom egenbosetting av flyktninger har ført til gettolignende tilstander og bydeler der ni av ti er innvandrere.

– Erfaringene fra Sverige har ikke bare vært positive, så det er viktig å ta høyde for hva som har gått galt der når vi skal vurdere det samme i Norge, sier André Skjelstad, innvandringspolitisk talsperson i Venstre.

Det som har gått galt i Sverige er det som ellers kalles den menneskelige natur. Mennesker foretrekker rett og slett å bosette seg sammen med mennesker som ligner dem selv og gjør det hvis og når de kan velge. Det er derfor vi ser en tiltagende segregering selv i land uten ebo-ordninger. Sistnevnte vil bare forsterke denne trenden.

Og hva får Arbeiderpartiet til å tro at asylsøkende enkeltindivider som nettopp har ankommet Norge, er ukjent med land og kultur og ikke snakker språket skal finne bosted og arbeidsgiver på egenhånd? Sannynligheten er særdeles høy for at de vil velge å bosette seg der det finnes store konsentrasjoner av andre asylsøkere med samme bakgrunn.

I Sverige førte ebo-ordningen til at så mange slo seg ned i Malmø at kommunen i 2008 måtte få hjelp av EU og andre svenske kommuner til å finansiere et 14 millioner kroners prosjekt for å få nyankomne asylsøkere til å forlate Malmø igjen.

Hvorfor? Fordi ordningen ga folk muligheten til å bosette seg i allerede innvandrertette forsteder eller bydeler og de brukte den. Konsekvensene var utbredt arbeidsledighet og trangboddhet:

Tanken är att hitta jobb och bostad åt cirka 45 familjer på en annan ort.

– Malmö stad tog initiativ till projektet sedan en enkätundersökning bland nyanlända invandrare visat att många är villiga att lämna Malmö om de kan hitta jobb och bostad någon annanstans, säger Andreas Konstantinides på Malmö kommun till Sydsvenskan.

Malmøs kommunalråd, sosialdemokraten Ilmar Reepalu, kom med kraftig kritikk av ordningen som han mente la en tung byrde på de storbykommunene som tiltrekker seg flest innvandrere.

Et av de mest populære områdene var Rosengård i Malmø, som hadde og har en ung befolkning. En gjennomgang i 2004 viste at 8.069 av de 21.596 innbyggerne 19 år eller yngre. 94 prosent hadde ikke-vestlig bakgrunn. Av de 11.279 voksne i arbeidsfør alder, mellom 20 og 64 år, levde 4.433 på bidrag. Derav levde 2.533 på sosialbidrag, 800 på introduksjonserstatning og 1.100 på sykepenger eller førtidspensjon. Sammenlagt 6.846 levde altså ikke på noen av disse bidragene.

I Herrgården, området rundt Rosengårsskolen, bodde 2.078 voksne hvorav 1.511 – godt over halvparten – fikk sosialbidrag i desember 2007. Hvor mange av de resterende 567 i Herrgården som levde på introduksjonserstatning eller førtidspensjon fantes det ingen oversikt over.

Noe annet det ikke fantes oversikt over, var hvor mange som faktisk bodde i disse to og andre bydeler i Malmø. Ifølge kommunens egne anslag kunne det bo dobbelt så mange mennesker bare i Rosengård enn det som var folkeregistrert der.

Tilstrømmingen av såkalte Ebo-boere betød at mange leiligheter i Rosengård som er bygget for en liten familie ble bebodd av to store familier. I 2007 kom det 1.500 Ebo-boere til Malmø. – Bare i Rosengård søkte 79 slike familier hjelp hos sosialforvaltningen i fjor, sa sosialsjef i Rosengård Inger Leite. – De var ekstremt trangbodde. Vi lyktes kanskje med å hjelpe 10. De andre fortsetter å flytte rundt mellom ulike venner og slektninger.

Malmø er delt opp i 10 bydeler med egen forvaltning og eget budsjett. Rosengård gikk med 23 millioner i underskudd i 2006. Bydelens økonomi var på et tidspunkt så dårlig at alt som ikke var spesifisert som krav i kommuneloven måtte stenge. Som bl.a. fritidstilbudene til de unge.

Etter hard kritikk av ebo-ordningen som gir ekstra økonomiske bidrag til de som selv ordner bosted mens de venter på oppholdstillatelse, forberedte den svenske regjeringen i 2008 begrensninger av denne rettigheten. Men som så ofte før viste regjeringens egen utredning at asylsøkere som selv ordnet bosted lettere fikk jobb og raskere kunne kjøpe seg eget bosted.

Uttalelsene fra politi, sosialsjef, skoler og øvrig tjenestepersonell i Malmø pekte derimot i motsatt retning.

Både bydelssjef Roger Niklewski og sosialsjef Inger Leite gjorde oppmerksom på at hovedårsaken til asylsøkeres og ikke-vestlige innvandreres «utenforskap» i det svenske samfunnet er språket. Mange i de aktuelle områdene har liten eller ingen kontakt med det svenske samfunnet. I områder som Rosengård finnes det heller ingen incitamenter til å lære seg svensk: flesteparten er ikke i jobb, har lite med storsamfunnet å gjøre og sosialt klarer de seg utmerket godt uten å kunne svensk, bosatt blant «sine egne» som de er.

– Det är ju inte bara första generationens invandrare som inte talar svenska. Vi möter människor som varit här i både tio och tjugo år där vi fortfarande måste anlita tolk när vi ska tala med dem. Det måste vara något fel.

– Dels har det erbjudits för lite svenskundervisning under för lång tid och dels har incitamenten varit otillräckliga. En av våra eldsjälar bland lärarna sa till mig att hon ställer höga krav på sina elever “för det finns inget så förnedrande som att inte vänta sig något av dem”. Jag skulle vilja säga samma sak till de föräldrar som ännu inte prioriterat att lära sig svenska. Det är en rimlig förväntan att man gör det, både för sin egen skull och för barnens.

Den vanskelige språksituasjonen gjør det ødeleggende for nye asylsøkerfamilier å flytte til nettopp Rosengård, sa Niklewski, som mente at alternativet burde være en mellomsvensk by der det både fantes boliger og arbeidsplasser, eller i det minste boliger og et godt svensk språkmiljø. Men også han fastslo at ebo-ordningen førte til det motsatte på grunn av en grunnleggende fellesmenneskelig tendens.

– Man flyttar hit för att få trygghet hos släkt och vänner och man blir emottagen eftersom det finns en stark lojalitet. Men det blir en bostadsmisär både för den familj som flyttar in och för den ursprungliga familjen.

– Att sätta stopp för den mekanismen är väldigt viktig, säger Roger Niklewski. Det har tagit lång tid för staten att lyssna på varningssignalerna och uppmärksamma detta. Det kraftfulla uttalandet av kommunstyrelsens ordförande Ilmar Reepalu har gjort hela diskussionen legitim ute på stan.

I desember 2006 og mai 2007 slo daværende kommunalråd Ilmar Reepalu alarm om tilstrømningen av asylsøkere og ikke-vestlige innvandrere til Malmø, og ba regjeringen om å begrense den fordi landsdelen ikke lenger så seg i stand til å ta i mot flere. Manglende arbeidsplasser, boligmangel og trangboddhet var og er fortsatt et økende problem. Reepalu foreslo i tillegg å innføre en tilflytningsstopp også for arbeidsløse innvandrere med oppholdstillatelse, men fikk blank nei av daværende partileder for Arbeiderpartiets søsterparti Socialdemokraterna, Mona Sahlin.

Da Dagens Nyheter spurte Sahlin om å kommentere forslaget svarte hun med å sammenligne problematikken med svensker som flytter til Spania og nettopp det som gjør at ebo-ordningen ikke fungerer som den er tenkt: hun fastslo at asylsøkere og innvandrere både ville og skulle få bosette seg nær hverandre i samme område.

Det er forståelig at Arbeiderpartiet forsøker å komme seg ut av knipen deres eget landsmøtevedtak har satt partiet i. Men å gå inn for en ordning som ikke fungerer utover å påføre landet store og vanskelig reversible konsekvenser er ikke løsningen og bør i så fall få følger for Arbeiderpartiets salgbarhet som et «ansvarlig parti».

Bidrar AP til å innføre ebo-ordningen sammen med de uansvarlige lekepartiene Krf, Venstre og SV vil de nemlig fremstå som alt annet.