Den nyutdannede læreren Najla Adlouni har fulgt gutter på en muslimsk friskole og bemerker at ikke-muslimske lærere i starten måtte ha med seg en muslimsk lærer for å i det hele tatt få ro i klassen. I muslimske læreres timer var det derimot fullstendig stille. Lærerne ved skolen var fullt klar over problematikken.
Adlouni, som selv er muslim, har nettopp avsluttet et bachelorprojekt på University College Sjælland i Vordingborg og valgte muslimske gutter som tema fordi de ofte blir betegnet som «bråkmakere» i dansk folkeskole.
Det er ikke helt uten grunn. I juni 2016 publiserte forskeren Jalal El Derbas en doktorgradsavhandling som viste at arabiskspråklige gutter bruker morsmålet arabisk til seksuell, religiøs og rasistisk sjikane av medelever og lærere i undervisningen. Det er særlig jenter, somaliere og etnisk danske lærere som utsettes for guttenes grove sjikane. El Derbas har palestinesisk bakgrunn og underviser i arabisk og interkulturell kommunikasjon ved Senter for Midtøstenstudier på Syddansk Universitet. Han foretok en feltstudie på to grunnskoler med overvekt av elever med innvandringsbakgrunn i aldersgruppen 12-13 år og ble sjokkert over det han fant:
»Gider du godt lige at sætte dig derhen – nu?«
Den midaldrende mandlige skolelærer er blevet træt af den arabiske drengs mange afbrydelser af gruppearbejdet og vil flytte ham væk fra de tre andre arabiske drenge i gruppen. Men drengen er ikke til sinds at parere ordre, og en diskussion mellem drengen og læreren følger. Til sidst giver drengen dog op og begynder at pakke sine ting sammen for at skifte plads.
»Airy f’immak,« siger drengen. Det er arabisk og betyder »min pik i din mor«.
»Så kommer jeg hen og hjælper dig,« siger læreren. Han er dansk og har derfor ikke opfattet drengens fornærmelse.
»Kol khara,« fortsætter drengen. Det betyder »æd lort«.
Drengen forlader derefter bordet.
Hensikten med feltstudien var å finne ut av hvorfor tospråklige, særlig gutter, fortsetter å ligge så langt etter sine danske medelever i utdannelsessystemet, og El Derbas ville derfor kartlegge hvordan de bruker tiden sin i klassen. Det ble gjennomført videoopptak av elevene gjennom fem måneder, og opptakene ga forskeren et innblikk de aktuelle guttenes hierarkiske strukturer, seksuell og religiøs sjikane, mobbing og rasisme. Og El Derbas fastslår at guttenes arabiske morsmål spiller en sentral rolle. El Derbas avhandling viser at de arabiskspråklige guttene utelukkende bruker morsmålet negativt og slett ikke til skolearbeid. Selv etter å ha observert elevenes kommunikasjon i over en time, er det ikke mulig å finne ut hva slags time de har, for de er i det hele tatt ikke beskjeftiget med undervisningsmaterialet.
Opptakene avslører også at de arabiske guttene føler at de har høyere rang enn jenter og særlig somaliske elever, og bruker grov seksuell og rasistisk sjikane for å fremheve egen «overhøyhet». All mobbingen foregår på arabisk. El Derbas mener hierarkiet skaper et svært voldelig miljø:
»Al mobning foregår på arabisk. Alle de grimme og onde ord bliver sagt på arabisk. De arabiske drenges hierarki skaber et meget voldeligt miljø. Jeg har videooptagelser af grov seksuel chikane mod arabiske piger, og jeg har filmet sekvenser, hvor arabiske drenge mobber en somalisk dreng på en virkelig ækel måde. Du kan se tårerne i hans øjne. De ødelægger ham. Det er meget voldsomt,« fortæller Jalal El Derbas.
Lærerne forstår naturligvis ikke det som blir sagt og de brukes derfor av de unge, arabiske guttene som brikker i et spill. El Derbas beskriver de aktuelle guttenes hierarkiske struktur som en eksplosiv blanding av religiøse stridigheter og de øvrige stridighetene i den arabiske verden. Sunnimuslimske elever utgjør et betydelig flertall på de to skolene og de ser ned på shiamuslimer. En shiamuslimsk lærer blir kalt «satan» og «heks», mens de sunnimuslimske lærerne blir behandlet med respekt. De minst respekterte er etnisk danske lærere, som omtales i degraderende og ydmykende vendinger.
El Derbas sa til Berlingske at det hadde vært forstemmende å oppleve hvordan de arabiske guttene misbruker sine sjanser til å få seg en utdannelse og således oppnå suksess i resten av livet.
– En del forskning fokuserer på at tospråklige elever blir diskriminert i den danske skolen, som blir beskyldt for å marginalisere disse elevene og indirekte tvinge dem til å bli «ballademakere», sa han. Selv så han absolutt ingen tegn på at skolene marginaliserer eller diskriminerer tospråklige elever.
Når alt alltid er alle andres feil
Men ifølge Adlouni, som også har palestinsk bakgrunn, har de altså blitt «stemplet» av samfunnet, selv om hennes eget prosjekt bekrefter at denne gruppen elever ingen respekt for ikke-muslimske lærere har. Muslimske lærere nøt imidlertid en respekt som var gitt på forhånd:
»Man bør ikke møde andre mennesker med etiketter og fordomme, uanset hvem man står overfor. Problemet er, at når vi møder andre med en bestemt forventning, risikerer vi at fastholde dem i den position. Når de muslimske drenge får etiketten »ballademagere«, så lever de op til den etiket. Nogle af dem er nok ballademagere, men hvis vi bliver ved at opfatte dem sådan, så kan de ikke komme ud af rollen igen,« forklarer Najla Adlouni.
I psykologien kendes det som Pygmalion- eller Rosenthaleffekten og henviser til det fænomen, at man kan påvirke menneskers præstationer i både negativ og positiv retning gennem sine forventninger til dem.
Danske lærere skal kæmpe for respekt
På den muslimske friskole opførte drengene sig ikke dårligt i alle timer.
»Jeg observerede, at de muslimske lærere nød en respekt, som var givet på forhånd. Det var også, hvad lærerne på skolen gav udtryk for. Lige så snart en muslimsk lærer trådte ind i lokalet, så – bum – var der helt stille. De danske lærere skulle kæmpe for at opnå den samme autoritet. De danske lærere var ikke helt lige så strenge som de muslimske lærere, men det var ikke, fordi de lod ikke stå til. De kæmpede for at opnå ro og lede klassen,« siger Najla Adlouni.
Hun mener at løsningen ikke ligger hos foreldrene, lærerne eller guttene selv. Istedet er det samfunnets ansvar og ikke minst: det offentlige ordskiftets skyld:
– Hele debatten om de muslimske guttenes dårlige oppførsel fyller mediene og hele samfunnet. Det er et problem som debatteres overalt på Facebook og i nyhetene, og guttene oppdager raskt det negative fokus som er på dem. Derfor skal løsningen på problemet ikke plasseres hos den muslimske gutten eller hos læreren eller skolen. Muslimske gutters oppførsel er hele det danske samfunnets problem og ansvar. Det er behov for at vi møter hverandre, lærer hverandre å kjenne, nedbryter fordommer og oppdager at det er større likheter mellom oss enn forskjeller, sier Adlouni til Berlingske.
»Det er det, jeg savner. At vi opdager, hvor meget vi har tilfælles. Det ville gavne.«
Adlouni opplever at både den danske majoritetskulturen og den muslimske/arabiske minoritetskulturen opererer med en «dem og oss-tankegang». Det er «vår kultur mot deres» og denne monokulturelle tankegangen kommer tydelig til uttrykk i skolens formålsparagraf, mener hun.
Der er stor forskel på kulturens værdi, alt efter om det er ens egen danske eller islamiske kultur på den ene side og »de andres« kultur på den anden side.
Skoler bør overveje at indføre en regel om at tale dansk i klasserummet, mener folketingsmedlem Lars Aslan Rasmussen, som selv er læreruddannet.
»I en globaliseret verden er vi efterhånden blevet så multikulturelle, at den skelnen ikke giver mening. Jeg synes ikke, der skal stå islam i den danske folkeskoles formålsparagraf, men man burde fokusere mere på de grundværdier, som de fleste her i landet går ind for. Værdier og dannelsesbegreber som respekt, hensyntagen til andre, solidaritet og demokrati vil vi alle gerne opnå. Dét skal eleverne lære om, og det er fælles for både dansk og islamisk/arabisk kultur,« forklarer Najla Adlouni.
Adlouni føyer seg dermed inn i den lange rekken av politikere, akademikere, forskere og medier som til enhver tid plasserer skylden for ethvert problem på nettopp «samfunnet». Istedet tyder mye på at det er på tide at «samfunnet» fokuserer mer på den tradisjonelle oppdragelsen særlig muslimske/arabiske gutter får, ettersom den i sin tur får store konsekvenser for både gutten og omgivelsene hans. Kanskje er det også verdt å ta en titt den industrien av interesseorganisasjoner vi har og som får statsstøtte for å bekrefte den tilnærmet sykelige offerrollen mange inntar som følge av fremmedgjøringen de føler i et samfunn de er født og oppvokst i.
Dysfunksjonelle oppdragelsesmetoder
Det er nemlig mange tegn på at dysfunksjonell oppdragelse er mer mainstream i muslimske/arabiske minoritetsmiljøer enn noen liker å tenke på: en oppdragelse av spesielt gutter som er hensiktsmessig for den enkelte slekt i klanssamfunn, men som er særdeles uhensiktsmessig for det enkelte individ og det omgivende samfunn i liberale demokratiske rettsstater.
Det gjelder naturligvis ikke alle, kanskje ikke engang en majoritet, men nær sagt alt statistisk materiale viser at det dessverre gjelder for mange.
Samfunnsdebattører med minoritetsbakgrunn peker da også på problemet. Den dansk-libanesiske pedagogen Khaled Mustapha, som i mai 2015 advarte om hatet mot Danmark som stortrives og fremveksten av motborgere i innvandrertette forsteder, peker på muslimske miljøers oppdragelse av gutter:
»Der er ingen tvivl om, at forældrene har været fraværende over for de her drenge. De har ikke stillet krav til dem i hele deres opvækst, og de har ikke sat grænser for dem. Jeg er selv vokset op i Libanon. Vi var hele tiden ude på gaden, og jeg var altid oppe at slås. Vi var i krig mod nabogaderne og kom altid blødende hjem. Det var helt normalt – sådan var det bare at være dreng i Libanon. Men i en dansk kontekst er den adfærd totalt uacceptabel. Her betragtes slåskampe som vold, der kan ende med en fængselsstraf. Forældre med indvandrerbaggrund har simpelthen ikke forstået i tide, hvordan tingene foregår i Danmark, og hvis de først begynder at stille krav til deres sønner, når de fylder 12 år, er det desværre for sent«.
Også politiker for Socialdemokraterne Yildiz Akdogan har tatt til orde for å rette blikket mot oppdragelse og mener det er på tide med et oppgjør med den tradisjonelle muslimske oppdragelsen av sønnene sine. Hun påpeker blant annet at nederlagsfølelsen blir stor for muslimske/arabiske gutter som blir oppdratt til å tro at de har krav på respekt, oppvartning og en rekke andre goder utelukkende i kraft av sitt kjønn, for så å komme ut i samfunnet og oppdage det slett ikke er tilfelle.
”Hvis vi ikke skal producere flere udgaver af Omar, skal vi tage fat i ligestillingen og drengeopdragelsen i de muslimske miljøer.”
…
”Hvis vi skal stoppe med at reproducere de her totale losers, skal man starte tidligt i opdragelsen. Så vi ikke får en masse vrede, nydanske unge mænd, der bliver farlige for deres omgivelser,” siger Yildiz Akdogan.
Mustapha og Akdogan har unektelig et poeng, for problemet går langt utover risikoen for terror og bandevirksomhet. På den ene siden har vi de som tilsynelatende lykkes og ser velintegrerte ut på overflaten, men som i alle andre henseender ikke er det. På den andre siden har vi de som faller helt ut fra start og med dårlige fremtidsutsikter havner i feil statistikker med alle de negative konsekvensene det medfører for dem selv og samfunnet rundt dem.
For alle parametre viser at en uforholdsmessig stor del gutter og unge menn med muslimsk/arabisk bakgrunn klarer seg dårlig i samfunnet. Det gjelder i folkeskolen og på arbeidsmarkedet, hvilket igjen kan sees på den kraftige overrepresentasjonen i kriminalitetsstatistikken.
Begge gruppene har en fellesnevner: en oppdragelse fra samme kulturelle og/eller religiøse krets. Vi hører riktignok stadig velmente bortforklaringer om at innvandrere fra den islamske verden er ressurssvake, uvante med vestlig syn på oppdragelsesmetoder og barns rettigheter eller ofte er traumatiserte og derfor sliter med å oppdra barna sine i Vesten, men siden alle statistikker viser at det er guttene som faller ut, mens jentene klarer seg – de har med andre ord fått en hensiktsmessig, samfunnsgavnlig sett, oppdragelse – må ovenstående (bort)forklaringer forkastes som feilaktige.
Foreldre som klarer å oppdra døtrene sine, er også i stand til å oppdra sønnene sine.
I forbindelse med El Derbas doktoravhandling kalte ansvarlig for PISA-testene for minoritetselever, professor Niels Egelund ved Danmarks Pedagogiske Universitetsskole ved Århus Universitet, opplysningene «forferdelige». Den aktuelle PISA-rapporten viste at både første- og andregenerasjons innvandrere – og da særlig gutter og jenter fra arabiske/islamske land – gjør det vesentlig dårligere enn etnisk danske medelever. I 2014 offentliggjorde Danmarks statistiske byrå for første gang karakterene til elever med innvandrer- eller etterkommerbakgrunn i grunnskolen i perioden 2009-2013. Mens en etnisk dansk gutt har et karaktergjennomsnitt på 6,4 på avgangsprøver, har ikke-vestlige innvandrergutter et gjennomsnitt på 4,5. For jenter er gjennomsnittet hhv. 7.0 og 4,9.
Egelund måtte konstatere at situasjonen var uforandret, 14 år etter tiltakene som ble iverksatt som følge av PISA 2000.
– Det er trist at alt som allerede er iverksatt med utdannelse av språkveiledere, opprettelse av språksentre og kurs i interkulturell pedagogikk enda ikke har fått noen effekt, sa han til Jyllands-Posten.
Statistikken viste også at det er stor forskjell blant elvene med ikke-vestlig bakgrunn etter hvilket land de kommer fra. Elever med bakgrunn fra Vietnam klarer seg bedre enn etnisk danske barn, mens etterkommere av tyrkiske og libanesiske innvandrere klarer seg dårligst. Dette siste vakte bekymring blant utdannelsesforskere fordi disse er barn av de to største innvandrergruppene i Danmark.
De stadig mer påtagelige konsekvensene bør definitivt bekymre flere enn utdannelsesforskere, for å si det sånn.