Integrering og integreringspolitikk

De som setter fingeren på stedet det gjør vondt

Hvor mange triste enkeltskjebner - og hvor store skader på tillitssamfunnet og påfølgende spenninger mellom grupper - skal vi tolerere før vi begynner å snakke høyt og tydelig om religiøst og kulturelt betingede æresnormer, klanmentalitet, kvinnesyn og påfølgende dysfunksjonell barneoppdragelse?

For noen uker siden fikk firebarnsmoren Azra Gilani stor oppmerksomhet og mye velfortjent ros for sin oppfordring til andre norsk-pakistanske mødre om å ta et oppgjør med medbrakt æreskultur. Gilani har bodd i Norge i 45 år og mener det er uforståelig “hvordan enkelte foreldre påtvinger sine barn et levesett som vil gjøre dem ulykkelige og skape et gap mellom foreldre og barn».

Det som opprører meg enda mer, er fraværet av stemmen til muslimske mødre i denne debatten. Hvorfor står dere ikke opp mot denne behandlingen av jentene våre? Har ikke mange av dere opplevd det samme som deres jenter opplever?

Det er ingen tvil som at det er jenter og kvinner som lider mest under innvandrermiljøenes sosiale kontroll og håndhevelse av medbrakte tradisjonelle normer. Det viser de fleste rapporter om temaet. En statlig svensk utredning viste i 2014 at nærmere 100 000 unge mellom 15 og 20 år lever under æresnormer som begrenser deres hverdag. Det samme viste en rapport fra organisasjonen Hverken hore eller underdanig som ble publisert tidligere i år, hvor 1 100 ungdommer i aldergruppen 12 til 18 i Stockholms forsteder er intervjuet. Her fremkom det at 81,9% av jentene opplever ganske mye til svært sterk sosial kontroll. 55,9 prosent får sjelden eller aldri delta i fritidsaktiviteter hvor det er gutter. Nylig viste en kommunal rapport at æresrelatert undertrykkelse av jenter og kvinner attpåtil øker og gir seg nye utslag i innvandrertette bydeler: der det før bare var familien og slekten som utøvde kontroll over jenter, er det nå hele områder.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Dette er en konstatert og erkjent problemstilling. Problemet er imidlertid av større omfang, for de foreldrene som oppdrar – og hele miljøer bidrar til, skal vi tro rapporten fra Tensta – døtrene sine etter tradisjonelle æresnormer, oppdrar samtidig sønnene sine til å ta del i den sosiale kontrollen og undertrykkelsen. I den statlige rapporten fra 2014 kom det frem at 81,2% av guttene mener at de og foreldrene er ansvarlige for sine søstre.

Forsker og dosent ved universitetet i Stockholm Astrid Schlytter uttalte at foreldre som kanskje ellers ikke ville lagt så vekt på æresnormer likevel gjør det fordi de selv opplever press fra omgivelsene. Hun går så langt som å ta til orde for at staten bør gripe inn når gutter forsøker å kontrollere og begrense jenter, og nevner blant annet tvangfjerning av guttene fra hjemmet som et mulig tiltak.

Stadig flere fra innsiden av de aktuelle miljøene peker på tradisjonell muslimsk og/eller æreskulturell oppdragelse som en årsak til unge muslimers vanskeligheter i vestlige samfunn. Vold er naturligvis kriminelt, men holdningene og kvinnesynet som ligger bak – og som i mange tilfeller fører til kvinneundertrykkelse og i verste fall vold og drap – blir uhindret reprodusert og fører til problemer, ikke bare for «miljøets egne», men også for omgivelsene.

I Danmark har den dansk-libanesiske pedagogen Khaled Mustapha advart om fremveksten av motborgere i innvandrertette forsteder og peker på at innvandrermiljøets oppdragelse av særlig gutter fungerer svært dårlig i Danmark:

»Der er ingen tvivl om, at forældrene har været fraværende over for de her drenge. De har ikke stillet krav til dem i hele deres opvækst, og de har ikke sat grænser for dem. Jeg er selv vokset op i Libanon. Vi var hele tiden ude på gaden, og jeg var altid oppe at slås. Vi var i krig mod nabogaderne og kom altid blødende hjem. Det var helt normalt – sådan var det bare at være dreng i Libanon. Men i en dansk kontekst er den adfærd totalt uacceptabel. Her betragtes slåskampe som vold, der kan ende med en fængselsstraf. Forældre med indvandrerbaggrund har simpelthen ikke forstået i tide, hvordan tingene foregår i Danmark, og hvis de først begynder at stille krav til deres sønner, når de fylder 12 år, er det desværre for sent«.

Politiker for Socialdemokraterne Yildiz Akdogan, som har tyrkisk-kurdisk bakgrunn, har også tatt til orde for et oppgjør med tradisjonell muslimsk oppdragelse av særlig gutter, som hun mener kan bli farlige for omgivelsene som følge av dette. Akdogan har unektelig et poeng, da problemet går langt utover risikoen for terror og bandevirksomhet. For alle parametre viser at en uforholdsmessig stor del gutter og unge menn med muslimsk bakgrunn klarer seg dårlig i det danske samfunnet. Det gjelder i folkeskolen og på arbeidsmarkedet, hvilket igjen kan sees på den kraftige overrepresentasjonen i kriminalitetsstatistikken.

Yildiz Akdogan

Yildiz Akdogan

Vi hører stadig velmente bortforklaringer om at innvandrere fra den islamske verden er ressurssvake, uvante med vestlig syn på oppdragelsesmetoder og barns rettigheter, ofte traumatiserte og derfor sliter med å oppdra barna sine i Vesten. Alle statistikker viser imidlertid at det er guttene som faller ut, mens jentene klarer seg bra – de har med andre ord fått en hensiktsmessig, samfunnsgavnlig sett, oppdragelse. Derfor må ovenstående (bort)forklaringer forkastes som feilaktige: Foreldre som klarer å oppdra døtrene sine, har også forutsetninger for å oppdra sønnene sine.

Store deler av de uheldige statistikkene skyldes da også foreldede kjønnsrollemønstre, mener Akdogan:

”I nydanske familier skal pigen passe skolen, hjælpe med mad og rengøring og passe små søskende. Mange piger fra konservative muslimske hjem bruger topkarakterer i skolen til at skabe mere frirum og respekt.”

Gutten er derimot den lille prinsen. Til ham blir det ikke stilt noen krav, det er ingen regler, det er ingenting, sier Akdogan. Istedet blir han oppvartet og må ikke gjøre noe annet enn å være sønnen i familien. Men så skal han ut i samfunnet og der er han bare en helt vanlig Ali: det er ingen som henter kaffe til ham eller viser ham nevneverdig respekt i kraft av hans kjønn. Nederlaget blir naturligvis stort. Når man har en slik bakgrunn blir det vanskelig for gutten å håndtere den kritikken og tilrettevisningen som er en del av en normal oppdragelse. Møter han f.eks. krav fra kvinnelige lærere er det full kulturkræsj. De første 12-13 årene av sønnens liv er det moren som står for oppdragelsen. Først når han kommer i puberteten blir stilt krav til ham, men da er det for sent.

Muslimske mødre må forstå at de gjør sønnene en bjørnetjeneste ved å skjemme dem bort, mener Akdogan. Guttene velger å gi opp, finner sammen med andre som har samme problemer og dermed er den farlige prosessen igang: man blir raskt enige om at problemene man baler med er omgivelsene, som garantert er rasistiske. Når de har nådd hit er de enkle å verve for bander eller radikale salafister. Utviklingen har for øvrig vist at det ikke lenger er noe klart skille mellom disse gruppene, hvilket gjør dem enda farligere. Omar Abdel Hamid El-Hussein var et eksempel på en med bakgrunn herfra. Disse gruppene tilbyr guttene/de unge mennene en identitet og bekrefter dem selvsagt i at nederlagene deres er omgivelsenes skyld, ikke foreldrene eller deres egen.

Skal denne utviklingen snus, må man først og fremst nå frem til de muslimske mødrene. Akdogan forteller at hun har gode erfaringer med å diskutere oppdragelse. Men også skolene må gripe fatt i problemet. Kjønnslikestillingen må være et nøkkelbegrep, mener hun. Skolen må ikke ha berøringsangst, men konfrontere uheldige attityder fra muslimske gutter og være tydelige overfor foreldre som ikke stiller krav til sønnene sine.

En annen faktor er klanmentaliteten, som er den viktigste sosiale enheten for mange av innvandrerne som kommer til Sverige. I Sverige jobber journalist og forfatter journalist og forfatter Per Brinkemo med integrering for foreningen Somaliland i Malmö, og mot æresrelatert vold ved et nasjonalt kompetanseteam i Östergötland. Han mener det er viktig å forstå klanstrukturen for å lykkes med integreringen av mennesker fra klansamfunn, men at svenske myndigheter er lite villige til å se klanens makt. I 2014 skrev Brinkemo boken Mellom klan og stat – somalier i Sverige, og den ble da også – ikke overraskende – umiddelbart forsøkt stemplet ut som rasistisk, stereotyp og kolonialistisk.

BrinkemoI følge forfatteren springer æresrelatert vold ut av klansamfunnet, og denne volden er langt mer omfattende enn folk flest er klar over, mener han. Klansamfunn finnes i områder der det enten ikke finnes noen stat eller der folk ikke stoler på staten. For å overleve organiserer innbyggerne seg i klaner, som stort sett fyller statens funksjoner: politi, domstol, sosial forsikring og beskyttelse. De fleste land, også i Norden, har historisk sett fungert på denne måten. Mye tyder på at klanssamfunnets dysfunksjonelle oppdragelse er mer mainstream i ikke-vestlige minoritetsmiljøer enn noen liker å tenke på: en oppdragelse av særlig gutter som er hensiktsmessig for den enkelte slekt i klanssamfunn, men som er særdeles uhensiktsmessig for det enkelte individ og det omgivende samfunn i liberale demokratiske rettsstater. Den fremmer et aggressivt mannsideal (man skal kunne beskytte seg og må således være i stand til å inngyte frykt og være voldsparate), mens kvinner og deres seksualitet anses som slektens eiendom.

I kjølvannet av masseovergrepene i Köln og den stadig økende fremveksten av seksuelle overgrep begått av grupper – stort sett med bakgrunn fra islamske land – har flere påpekt det sykelige synet på seksualitet og kvinner som springer ut av kulturell og religiøst betinget æreskultur. Blant dem er den prisbelønnede algiriske forfatteren Kamel Daoud, den frittalende, prominente kvinnerettsaktivisten Seyran Ates, samfunnsforsker og prisbelønnet forfatter Necla Kelek, den profilerte danske politikeren og debattøren Naser Khader, den dansk-tyrkiske kultursosiologen Mehmet Ümit Necef og den svensk-tyrkiske forskeren Özge Öner.

Kulturen och samhällsinstitutioner spelar en stor roll i att avgöra vad som är acceptabelt eller ej. Självfallet har de flesta män, som är uppvuxna i länder där konsensus råder att det är kvinnornas och inte männens skyldighet att undvika sexuella övergrepp, en helt annan syn på hur man bör bete sig mot kvinnor än de flesta svenska män.

Därmed är det nonsens att debattera huruvida det finns kulturella särdrag som uppmuntrar till händelser som Köln och Kungsträdgården. Det är helt enkelt så, och vi måste vara uppriktiga om detta ifall vi ska kunna kväva problemet i dess linda. Att bara importera och i tysthet tolerera oönskade kulturella sedvänjor gynnar allra minst flickor och kvinnor i Sverige.

Dette tankesettet er sannsynligvis langt mer utbredt i minoritetsmiljøene enn noen liker å tenke på. Alle land og kulturer har sine voldelige menn, men hvor f.eks. etnisk norske kvinner som regel «bare» er på flukt av en enkelt mann, blir kvinner med bakgrunn i æreskulturer jaktet på av hele familier hvis holdninger deles av et større miljø. Og miljøets arm strekker seg langt inn i det offentlige. Det er mao enda vanskeligere for storsamfunnet å beskytte og skjule disse kvinnene enn deres etnisk norske medsøstre. For fra flere andre sammenhenger er det allerede kjent at taxisjåfører fungerer som minoritetsmiljøenes øyne og ører. Jenter med bakgrunn fra æreskulturer i Norge, Danmark og det øvrige Europa har gjentatte ganger fortalt om tilfeller hvor de har vært i byen og gått sammen med en venn av motsatt kjønn eller sett seg rundt for å forsikre seg om at det ikke var noen kjente i nærheten og tent en sigarett, for så å bli umiddelbart oppringt og skjelt ut av nære slekninger i land som Pakistan.

Det finnes også en rekke tilfeller hvor taxisjåfører har operert som rene etterretningstjenesten for familier på jakt etter jenter og kvinner som av forskjellige årsaker har rømt hjemmefra eller søkt tilflukt på krisesenter. Så er det da også en “offentlig hemmelighet”, både i Norge og Danmark, at krisesentre ber om etnisk norsk/dansk sjåfør i de tilfellene de har behov for taxi. Direktør for bransjeforbundet Dansk Taxi Råd, Trine Wollenberg, bekrefter at hun «hører om» at drosjesjåfører hjelper til med oppspore kvinner, og la til at hun var kjent med at danske krisesentre ofte ber om etnisk danske sjåfører når det gjelder kvinner fra æreskulturer.

Kroneksempelet på denne virksomheten er drapet på Ghazala Khan. Hun var på flukt fra familien i Danmark, men ble i 2005 skutt og drept på åpen gate av sin egen bror etter å ha blitt oppsporet av et nettverk av taxisjåfører. I mars 2015 fortalte flere kilder til den danske avisen Information at det er store nettverk som ettersøker kvinner på flukt for å tvinge dem tilbake til menn og familier, og at det slett ikke begrenser seg til taxibransjen. Ansatte i det offentlige lekker også opplysninger:

»Mange bliver opstøvet, fordi familien har kontakter i det offentlige. Og disse kontakter kan så let som ingenting finde ud af, hvor en kvinde opholder sig, hvis bare de har hendes personnummer,« siger Hakima Lakhrissi, leder af det såkaldte Vestegnen Indvandrer Kvindecentret, der siden 2011 har rådgivet flere hundrede minoritetskvinder om blandt andet æresrelaterede konflikter.

Juridisk rådgiver Khaterah Parwani for Exitcirklen, som hjelper jenter og kvinner som er utsatt for psykisk vold og religiøs sosial kontroll, forteller at hun kjenner til minst ti kvinner som har søkt tilflukt fra ektemann og familie på de mest bortgjemte steder, men likevel er blitt funnet. Forklaringen er som oftest at offentlige ansatte med tilgang til Danmarks svar på Folkeregisteret (CPR-systemet) lekker opplysninger. Ifølge Parwani har flere av kvinnene i ettertid fått vite av familien at den har oppsporet dem gjennom informanter i teleselskaper og kommuner som har brukt arbeidsplassens registre for å finne kvinnene. Prosjektleder for rådgivingstjenesten Etnisk Ung, Susanne Willaume Fabricius, opplyser det samme: flere unge forteller om familier som har nettverk med adgang til CPR-systemet. Samtidig forteller de om et kollektivt press som er så stort at det nesten er umulig å si nei når familien krever at en offentlig ansatt [med bakgrunn fra samme miljø] skal utlevere fortrolige opplysninger om kvinner som er på flukt.

De aktuelle kvinnene nærer følgelig en massiv mistillit til at systemet kan beskytte dem mot deres voldelige familier. Det er ikke til å undres over når de er klar over eksistensen av store nettverk av informanter innad i miljøet som av lojalitet til familien er på konstant utkikk etter dem – og at noen av disse har tilgang til fortrolige opplysninger. At offentlig ansatte lekker fortrolige opplysninger er heller ikke noe ukjent fenomen i Norge. I 2009 avslørte VG til sammen 19 sykehusansatte hadde fått advarsler, krass kritikk eller er blitt oppsagt som følge av snoking i journaler og/eller spredning av sensitive opplysninger. – Dette er trolig bare en liten topp av et gedigent isfjell, sa seniorrådgiver Cecilie Rønnevik i Datatilsynet til VG. Avdelingsdirektør Gorm Grammeltvedt i Statens helsetilsyn bekreftet beskrivelsen. Noen av sakene VG fant dreide seg om snoking i minoritetsmiljøer. Nordafrikanske “Nadia”, som selv hadde opplevd at uvedkommende gikk inn i hennes pasientjournal, fortalte at hun kjente til både helsesekretærer og sykepleiere med minoritetsbakgrunn som ivrig snoket i journaler. – Jenter som for eksempel har tatt abort kan bli helt ødelagt av at slike opplysninger kommer ut, sa hun.

Europeiske myndigheter virker imidlertid lite interessert i å sette seg inn i problematikken, langt mindre gjøre noe med den. Det kan naturligvis skyldes redsel for å bli anklaget for rasisme og beskyldt for å stigmatisere grupper i samfunnet. Men det er en kjensgjerning at patriarkalske klansamfunn og æreskulturer eksisterer og at en stor del av innvandrerne som kommer til Europa har bakgrunn fra slike samfunn. Vi har selv organisert samfunnene våre slik, men på et tidspunkt begynte vi å bevege oss vekk fra det. Så hvor mange triste enkeltskjebner – og hvor store skader på tillitssamfunnet og påfølgende spenninger mellom grupper – skal vi tolerere før vi setter foten ned, snakker høyt og tydelig om fenomenet og foretar oss noe som monner?

Med tanke på konsekvensene er offentlighetens motvilje til å ta i problematikken uforståelig. Kanskje var det en idè å begynne se mottiltak og veiledning som det i realiteten er: hjelp til selvhjelp? Det er nemlig ikke bare kvinner fra alle bakgrunner denne eksplosive cocktailen blandingen av likestilte samfunn og foreldede tradisjoner går utover. Den går også utover gutter og menn med bakgrunn fra Midtøsten.

Etter Köln hadde nemlig en annen mor – den prisbelønnede libanesiske poeten, oversetteren, forfatteren og journalisten Joumana Haddad – dette å si i den tyske avisen Die Zeit (bildet øverst i artikkelen er av noen av Haddads utgitte bøker):

Joumana Haddad.

Joumana Haddad.

Mange mødre gir sine sønner  allerede fra starten en følelse av at alt er tillatt. De oppdrar sine sønner til voldsmenn og kvinneforaktere.

Mødre, jeg er lei for å fortelle dere det; det har ikke bare med samfunnet og kulturen å gjøre når deres sønner blir voldtektsmenn, bortskjemte ektemenn og voldelige. Det hviler et stort ansvar på dere.

Ta imot et beskjedent råd fra en tobarnsmor med to sønner på 16 og 23 år;

I stedet for å lære opp din datter til å være et bytte så fortell i stedet din sønn at han ikke er jeger. I stedet for å opplære din datter til å tie, lær sønnen din i stedet til å kunne lytte. I stedet for å forby din datter å ta på seg T-skjorten, så fortell din sønn at T-skjorten ikke er en offentlig invitasjon til sex. I stedet for å påby din datter å dekke seg til, lær din sønn at kvinner er mer enn kropp. I stedet for å bevise for deres døtre at menn er farlige, lær deres sønner at kvinner er verdifulle og  likeverdige  partnere. I stedet for å innpode deres døtre angst for menn og å oppdra sønner til å være kvinneforaktere så forsøk å oppdra begge kjønn til å stole på og å sette pris på det motsatte kjønn.  Mine råd retter jeg til alle mødre i verden.

”Boys will be boys”; hvor ofte har jeg ikke hørt dette utsagnet og også kommet med det selv! Gutter blir oppmuntret til å delta i voldelige aktiviteter og mister ved det evnen til mildhet og medfølelse. Når de en sjelden gang utviser slike følelser blir de ofte ledd av blant venner og sågar ofte av sine egne foreldre.

Jeg kunne her legge ut om den negative preging som utøves allerede fra unge barneår om forventninger til at sønner og gutter skal formes med rå og voldelige karakteregenskaper. Oppdragelsen forherliger den uoppdragne muslimske sønnen – og Alfa-hannen.

Én ting har jeg vært klar på som mor; når en voksen man ikke aksepterer et ”nei”, så er det faktisk det bortskjemte barnet i ham som ikke kan ta dette neiet til seg. Hans mor har jo alltid oppdratt ham i den tro at han kunne tillate seg alt, og likevel alltid kom ut av det eller unna det fra nå og til evighet. Når en mann eller ektemann misbruker kvinnen, så straffer mannen kvinnen for at hun ikke er like beundrende og imøtekommende overfor ham som hans mor er.

Jeg vil absolutt ikke leve i en verden der mine to fantastiske sønner, Mounir og Ounsi, får ansvaret for den umoralske opptreden fra mennesker som opprinnelig kommer fra samme geografiske region. Jeg vil ikke leve i et land der mine sønner må unnskylde seg for at de er født i et arabisk land. Jeg vil ikke leve i et land der mine sønner blir mistenkt for voldtekter og terror med mindre de kan bevise at de er uskyldige. Jeg vil ikke leve i et land der mine sønner får etiketten ”farlig”, bare av den grunn at de snakker arabisk.

Derfor sier jeg til Mounir og Ounsi så vel som til alle andre menn; hvem du er defineres ikke av hvor du er født . Det defineres av de menneskelige egenskapene, hvem du er og beslutninger du fatter. Det alene avgjør om du kan være stolt eller skjemmes.