Hvorfor så skråsikre når de ikke engang har giddet å sette seg inn i saken?

Halvor Foslis bok «Fremmed i eget land» har som ventet fått massiv kritikk fra den innvandringsliberale venstresiden. Og som vanlig går de rettroende skråsikkert til verks. Foslis kvalitative metode er svak eller feil, bokens stemmer er ikke representative og utgjør i hvert fall ikke noen majoritet, kanskje finnes de ikke…

Halvor Foslis bok «Fremmed i eget land» har som ventet fått massiv kritikk fra den innvandringsliberale venstresiden.

Og som vanlig går de rettroende skråsikkert til verks. Foslis kvalitative metode er svak eller feil, bokens stemmer er ikke representative og utgjør i hvert fall ikke noen majoritet, kanskje finnes de ikke i det hele tatt og dessuten er det vintermørkt på Document.no. Bare så dere vet det!

fremmediegetland

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Flere av anmelderne utgir seg for å ha størst problemer med Foslis kvalitative metode, men for å bruke deres egen mistenkeliggjørende retorikk: det er nærliggende å mistenke at det reelle problemet bare er at de ikke liker budskapet som fremkommer i boken – helt uavhengig av metoden. For på denne måten slipper innvandringsliberalerne å måtte forholde seg til et kjent og reellt, om enn ubehagelig, fenomen.

Så med et enkelt grep forsøker de å avspore debatten sånn at ingen diskuterer hva Fosli skriver og hans intervjuobjekter sier. I stedet har vi atter en gang endt opp med å diskutere noe helt annet, på den innvandringsliberale venstresidens premisser – denne gangen en meget spennende debatt om generell metodebruk!

En liten samling variasjoner over samme tema:

I en besynderlig artikkel i VG opplyser en Maren Sæbø at vinteren kommer og bruker sine egne venner som bevis mot Fosli, som hun nettopp anklager for å ha brukt «venner» fra kommentarfeltet hos Document.no (eller noe sånt, det er som nevnt besynderlig lesning):

Flere av de intervjuede i Foslis bok er langt mer moderate i sitt uttrykk enn de anonyme skribentene hos document, og man kan lure på om det i det hele tatt var nødvendig at de var anonyme i Foslis bok, men et lite knippe av Foslis informanter høres svært kjente ut. Man kan lure på om snøballen begynte å rulle der inne i vintermørket hos document, og siden har dratt med seg kulda ut i prosjektet til Fosli, som synes å være å påvise at det foregår en «hvit flukt» fordi dalen er blitt ubeboelig om du anser deg som norsk.

De jeg kjenner som har fått seg hus, har gjort det av plasshensyn, fordi de ville ha hage, fordi økonomien endelig var romslig nok til det. Forfatteren mener altså at de ikke er ærlige om grunnen til flyttingen. Hans skjønn forteller ham at den egentlige grunnen er en slags intern hvit flukt.

I Aftenposten klager 19 år gamle Hannah Eriksen på at Foslis utvalg ikke er representativt, før hun utnevner seg selv til ekspert på hva det «moderne, multikulturelle samfunnet innebærer» og intet mindre enn representativ for hele sin generasjon:

Min generasjon som har vokst opp i Groruddalen tar direkte avstand fra det du og dine intervjuobjekter mener. Groruddalen er et fantastisk sted å vokse opp på.

I samme avis forsøker også rødtvedtbeboeren Inger Sønderland å tilbakevise Foslis intervjuobjekters subjektive erfaringer med sine egne av slagsen:

Nei, jeg er ikke fremmed i eget land.

Vi er lei av at det jevnlig publiseres kronikker om hvor vanskelig det er å bo i Groruddalen. Det er ikke det.

I kronikken fremstiller han det som om han har funnet et representativt utvalg. Men han kan da virkelig ikke ha det.

Neivel, fint for deg og dine. Men jo, han kan faktisk det – for den gruppen han mente å undersøke. Og den inkluderer altså ikke Sønderland, men de som har flyttet/har lyst til å flytte fordi de ikke trivdes.

På Facebook sitter Dagbladets Aksel Braanen Sterri og okker seg:

Mange ser ut til å misforstå metodekritikken ved at den angriper Fosli for at hans intervjuobjekter ikke er representative for groruddalens folk i allminnelighet eller majoriteten av dem (skapt av forvirringen omkring «taus majoritet»). Men selv om man studerer en minoritet, så må man sannsynliggjøre at gruppen man har studert er typisk for den større gruppen du mener de er en del av. Det har ikke Fosli gjort.

Herregud, xxxxxxxx. Poenget mitt er enkelt og det står seg: metoden er ræva. Det kan slumpmessig hende at folka han prater med er typiske for gruppa, men det har jeg – som leser – ingen grunn til å stole på. Det er du vel enig i?

Og endelig Dagbladets Martine Aurdal:

De forteller at de har opplevd å bli ropt «hore» etter, noen har blitt banket opp. Frykten for det fremmede framstår som reell og begrunnet.

Litt på sidelinjen, men: er det virkelig vanlig på Aurdals kanter å kalle reaksjoner på å ha blitt ropt hore etter eller banket opp for «fremmedfrykt»? Det er i så fall bemerkelsesverdig, for de fleste andre ville nok heller kalt reaksjonene etter noe slikt for f.eks. «misnøye», «sinne» eller «antipati».

Men Aurdal går videre:

For det andre: det finnes ikke statistisk materiale som underbygger at informantene representerer noen majoritet.

Igjen: jo, det gjør igrunn det når det gjelder de som flytter fra innvandrerdominerte områder – altså den gruppen Fosli skriver at hans intervjuobjekter tilhører.

At Aurdal og andre innvandringsliberale ikke har fått det med seg og/eller ikke gidder å sjekke ting før de uttaler seg, er som kjent ikke ensbetydende med at ting ikke finnes. Som tommelfingerregel kan vi snart gå automatisk ut fra at når en innvandringsliberaler hevder at noe ikke finnes, så gjør det garantert det. Og omvendt.

Men nok om det.

I mars 2014 utga masterstudent ved Universitetet i Oslo Iselin Hewitt – i samarbeid med Plan- og bygningsetaten i Oslo – Masteroppgaven «Flytting i et segregert bylandskap : En kvantitativ studie av flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier». Den kvantitative studien ble publisert av Oslo kommune samme år.

I undersøkelsen ble respondentene spurt om hva som var de viktigste årsakene til at de flyttet fra sitt forrige boområde. Av de som hadde flyttet fra boområder med høyest andel innvandrere, oppga hele 61 prosent av de som hadde barn at «for høy minoritetsandel på skolen» var en viktig eller svært viktig årsak til at de hadde flyttet. Blant de 18 ulike motivene for å flytte – fritidstilbud, grøntområder, utrygghet, omdømme, boligtilbud etc – var det kun «dårlig oppvekstmiljø» som ble tillagt større betydning.

Blant de som ikke hadde barn var «for høy minoritetsandel» det vanligste motivet, selv om dette hadde enda større betydning blant de som hadde barn. 46 prosent av de som ikke hadde barn mente at «for høy minoritetsandel» var et viktig eller svært viktig motiv for deres beslutning om å flytte til et annet boligområde. 55 prosent av de som hadde barn og bodde i de mest innvandrertette boområdene, oppga det samme.

Oppgaven besvarer følgende problemstillinger: 1) Er det forskjeller mellom majoritets-husholdninger med og uten barn i hvor stor grad andel etniske minoriteter i boligområdet er et flyttemotiv? og 2) Er andel etniske minoriteter i den lokale skolen et sentralt flyttemotiv hos majoritets-befolkningen? Oppgavens studieområde er Oslo og 12 Akershus-kommuner. Jeg har brukt kvantitativ metode, og oppgaven kan derfor utfylle kvantitative analyser av flyttemønstre med kunnskap om selve flyttemotivene, og den utfyller kvalitative undersøkelser av flytting ved å ha et representativt design.

Hovedfunnene fra analysen er for det første at etnisk norske barnefamilier i større grad enn andre husholdninger oppgir at høy andel etniske minoriteter i boligområdet var et viktig flyttemotiv, for det andre at barnefamilier i betydelig større grad enn andre husholdninger oppgir at lav andel etnisk norske var et flyttemotiv, for det tredje at andel etniske minoriteter i den lokale skolen er et viktigere flyttemotiv enn minoritetsandelen i boligområdet, og for det fjerde at flyttemotiver relatert til minoritetsandel i boligområdet øker i omfang når minoritetsandelen er fra 40-50 % og oppover. Resultatene tyder på at at barnefamilier er sensitive overfor minoritetsandelen i nabolag og skole, og at husholdningssituasjonen er svært relevant for å forstå dynamikken bak flytting og segregasjon.

Hewitt gikk til oppgaven på denne bakgrunnen:

Befolkningsstatistikk og flyttestudier viser at andel med majoritetsbakgrunn gradvis reduseres i bydeler i Oslo kommune med høy minoritetsandel (Stambøl, 2013). Statistisk sentralbyrås årlige holdningsundersøkelse viser at den norske befolkningen, parallelt med økt andel etniske minoriteter, har blitt mer og mer positive til innvandrere. Tre fjerdedeler av de som har personlig erfaring med innvandrere oppgir at de har hovedsakelig positiv erfaring med innvandrere, og kun 6 % oppgir at de ville mislikt å få en innvandrer som ny nabo (Blom, 2012a). Det betyr at utviklinger i generelle holdninger og utviklingen i bosteds- mønsteret går i hver sin retning, og at det utspiller seg en kompleks dynamikk i mange av byens nabolag.

Dermed kan vi si at oppgaven langt på vei bekrefter en av Foslis konklusjoner om de 20 han har intervjuet, selv om det faller Braanen Sterri tungt for brystet:

Men Fosli forsøker å si noe mer. I konklusjonen kan vi lese at Fosli eksplisitt trekker slutninger fra utvalget sitt til «folk i Groruddalen»:

«Jeg tror vi rolig kan se bort fra at folk i Groruddalen skulle være født mer fremmedfiendtlige (eller regelrett rasistiske) enn folk ellers i Norge.»

Etniske nordmenn blir mer tolerante av personlige erfaringer med innvandrere, men likevel flytter de fra innvandrertette boligområder.

Masteroppgaven tok for seg begrepene «hvit flukt» og «hvit unnvikelse», som henspeiler på at majoritetsbefolkningens flyttemønstre kan bidra til sterk konsentrasjon av minoriteter. Hewitt viser til to andre studier som bekrefter dette. Videre er det første begrepet relatert til den såkalte vippepunktmodellen, som innebærer at majoritetsbefolkningen begynner å flytte ut av områder når innvandrerandelen utgjør en viss prosent. Det siste begrepet viser til at majoritetsbefolkningen unngår områder med høy minoritetsandel. Teorien er bekreftet av en rekke studier i både Europa og USA.

Datamaterialet i oppgaven oppgitt å være «en kombinasjon av data fra en spørreundersøkelse og registerdata fra Statistisk sentralbyrå (SSB)», som gjør det mulig å kombinere både objektive og subjektive faktorer:

Registerdata fra SSB om individer og boligområder er koblet på utvalget til spørreundersøkelsen. Dette var en del av oppdraget til SSB med spørreundersøkelsen. I tillegg bruker jeg registerdata fra SSB for flytting innenfor Oslo og Akershus fra 2007 til 2008, mellom boligområder i kommunene som er en del av utvalget. Den videre beskrivelsen av datamaterialet gjelder dataene knyttet til spørreundersøkelsen.

Spørreundersøkelsen ble gjennomført som en postal utvalgsundersøkelse i hovedstadsregionen. Statistisk sentralbyrå sto for utførelsen på oppdrag for Universitetet i Oslo ved Terje Wessel og Ingar Brattbakk (Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi: NODES-prosjektet). Spørreundersøkelsen het ”Undersøkelse om ditt nabolag” og hadde spørsmål som handler om bolig, nabolag og flyttemotiver, med et spesielt fokus på betydningen av etnisk befolkningssammensetning. Den ble gjennomført i perioden 31. oktober 2011 til 16. januar 2012 (Pedersen, 2012)10. Prosjektet inngår i et nordisk forskningsprosjekt, og tilsvarende undersøkelser ble gjennomført i Finland og Sverige på samme tidspunkt.

Den samlede befolkningen i områdene som ble undersøkt var da på 288.217 personer. Av dem ble et utvalg på 3 000 personer fordelt på fire like store strata, skriver Hewitt.

Undersøkelsen endte opp med 1566 besvarte skjemaer som tilsvarer en svarprosent på 52,2. Svarprosenten har generelt gått ned for SSB sine undersøkelser, en trend som også gjelder i andre land. Undersøkelsene i Stockholm og Helsinki oppnådde noe lavere svarprosent. Nettoutvalget mitt av flytterne blir på 747 respondenter med kun flyttere, og det betyr en svarprosent for flytterne på 49,8, siden bruttoutvalget av flyttere var 1500.

Så kan man selvfølgelig innvende at dette ikke er en undersøkelse som gjelder for Groruddalen spesielt, men den sier uansett mye om det fenomenet Foslis bok setter fokus på. I tillegg vet vi fra Statistisk sentralbyrå at hele 18.000 etnisk norske har flyttet ut fra Groruddalen i perioden 1999-2010. Hvert år flytter 1.000-2.000 etnisk norske ut av Groruddalen, mens nesten like mange ikke-vestlige innvandrere flytter inn. Det er mao svært sannsynlig at Groruddalen er et boligområde som er typisk for undersøkelsen.

To nye studier fra Sverige viser for øvrig det samme som Hewitt kom frem til i 2014. Og vippepunktet når det gjelder andelen ikke-vestlige innvandrere er så lavt som 3-4 prosent når majoritetsbefolkningen begynner å flytte. Innvandrere fra europeiske land gir for øvrig ingen tilsvarende flytteeffekt:

Infödda svenskar flyttar ifrån områden med många utomeuropeiska invandrare. Detta är en av de starkaste krafterna bakom den växande etniska segregeringen, enligt en studie av flyttmönstren i landets tolv största kommuner under åren 1990–2007.

– Ja, vi hittade en så kallad tipping point på 3–4 procent. När andelen utomeuropeiska invandrare är så stor i ett bostadsområde så börjar de infödda svenskarna flytta därifrån, säger Emma Neuman, nationalekonomisk forskare vid Linnéuniversitetet i Växjö.

Det vil neppe komme som en overraskelse at det er de høyt utdannede og høytlønte som flytter først – de samme gruppene man ofte finner innvandringspådriverne i.

Högutbildade och höginkomsttagare flyttar först, vilket leder till att den etniska segregeringen sker parallellt med en ekonomisk.

I ett annat forskningsprojekt har sociologen Maja Lilja vid Örebro universitet djupintervjuat småbarnsmammor, för att studera resonemang kring mångfald, svenskhet och bostadssegregation:

– Många talar om etnisk mångfald som en berikande faktor, men när man ska flytta eller välja skola till sina barn blir frågan konkret, och då väljer man ofta någon form av svenskhet. Man uttrycker det som att barnen inte ska hamna i minoritet, eller att man är noga med deras svenska språk.

Som i Hewitts masteroppgave – og Foslis bok – er et av flyttemotivene at «man ønsker en tilstrekkelig «etnisk innfødt» miljø (her: svensk, naturligvis) for barna:

”Föräldrar i dag tycks hamna mitt i en segregationsproblematik där många föräldrar tycks försöka undvika segregationens negativa effekter, genom att undvika vissa bostadsområden och dess skolor,” skriver Maja Lilja i sin doktorsavhandling.

Men la oss ikke snakke om dette, dere. Mye bedre å henge oss opp i Halvor Foslis person, boktittel, venner, nettverk og bruk av en kvalitativ metodebruk. Det vil jo selvfølgelig nulle ut Foslis 20 intervjuobjekters erfaringer og ikke minst de 46 prosentene uten barn samt 55 prosent med som også mener at «for høy minoritetsandel» var et viktig eller svært viktig flyttemotiv. Da forsvinner nemlig problemet av seg selv, slik at de innvandringsliberale slipper bryet med å forholde seg til det.

Ordnung muss sein!

Men blås i det og kjøp heller:
Halvor Fosli: Fremmed i eget land
ISBN: 9788251686679
Forlag: Vigemostad & Bjørke
Pris: 174,00 kroner