Innvandring

Oppsplittingen av samfunnet går sin gang

Utviklingen ved Langkaer gymnas i Danmark illustrerer den omfattende befolkningendringen Europa er blitt gjenstand for som følge av den massive og tilnærmet ukontrollerte asyl- og familieinnvandringen fra ikke-vestlige land. På dette gymnaset har andelen såkalte tospråklige på første år økt fra 25 prosent i 2007, til hele 80 prosent på bare ni år. Og de få gjenværende etniske danske elevene rømmer. Fra politisk hold hevdes det at den offentlige skolen er vår viktigste integreringsarena, men hvem er det egentlig som etterhvert skal integreres i hva?

Utviklingen ved Langkaer gymnas i Danmark illustrerer den omfattende befolkningendringen Europa er blitt gjenstand for som følge av den massive og tilnærmet ukontrollerte asyl- og familieinnvandringen fra ikke-vestlige land.

På dette gymnaset har andelen såkalte tospråklige på første år økt fra 25 prosent i 2007, til hele 80 prosent i høst – bare ni år senere. Skolen ligger i et område hvor de fleste innbyggerne er etnisk danske, men har blitt det danskene kaller en magnetskole for elever med utenlandsk opprinnelse. Av de 200 nye elevene som begynte i høst, har hele åtte av ti utenlandsk bakgrunn, skriver Jyllands-Posten.

En tur med buslinje 3A fra Langkaer Gymnasium i Tilst i udkanten af Aarhus giver et meget godt indblik i, at der er tale om et uddannelsessted med en ikke helt gennemsnitlig elevsammensætning.

Det er mandag eftermiddag umiddelbart efter dagens sidste lektion, og bussen er proppet. Størstedelen af passagererne er tilsyneladende af udenlandsk herkomst, mange af pigerne går med tørklæde, og trods sensommersol udenfor er der ingen bare ben.

For å holde på de få etnisk danske elevene som er igjen, har skolens rektor besluttet å samle dem i noen få klasser, slik at de utgjør rundt halvparten av de aktuelle klassenes 28 elver. I de resterende klassene går det bare elever med annen etnisk bakgrunn enn dansk.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Noen av de tospråklige elevene som har havnet i klasser uten etnisk danske medelever mener tydeligvis at sistnevnte er til for å hjelpe henne og andre faglig:

Sarah Azzam og Hafsa Omar røg begge i 1. X – en af de ”danskerfri” klasser. Og det er ikke optimalt for fagligheden, forklarer de to piger i bus 3A på vej hjem fra skole:

»Niveauet er lavere i vores klasse. Hvis der var danske elever, kunne vi få mere erfaring, og de ville måske kunne hjælpe os,« siger Sarah Azzam, og Hafsa Omar supplerer:

»Vi har begge forældre, der kommer fra andre lande, så de kan ikke dansk og kan ikke hjælpe os med lektierne.«

Vi har i alle år blitt forklart at det er viktig for “Det nye vi” at alle føler seg hjemme. At etnisk danske medelever kanskje ikke føler seg hjemme på en skole hvor de utgjør et knøttlite mindretall i eget hjemland møter ingen forståelse fra Hafsa Omar:

»Vores skoleleder har forklaret, at mange måske føler sig skræmt, når der er så mange, der går og siger wallah wallah på gangene,« siger Hafsa Omar, som nu ikke helt forstår det argument.

Apartheid…?

Omar og Azzam føler seg følgelig som mindre prioriterte elever og ordet “apartheid” blir, ikke overraskende, luftet – i Omars optikk handler det overhodet ikke om andres rett til skolegang og behov for å føle seg hjemme, bare om henne selv og at hun og andre øyensynlig “ikke skal være sammen med danskene”.

»Det er noget underligt noget,« siger Sarah Azzem.

»Det er helt klart raceopdeling. Der er nogle klasser med danske elever, og i resten af klasserne er alle indvandrerne smidt ind. Det handler bare om, at vi ikke skal være sammen med danskerne,« lyder det fra Hafsa Omar.

Men sammen om hva, egentlig? Skolemiljøet består tross alt av litt mer enn faglig læring:

Elevrådsformand Jens Philip Yazdani, der selv går i 3. g, vurderer, at nogle af de etnisk danske elever er blevet overraskede over, at der f.eks. ikke har været nogen at tage til gymnasiefester med, fordi en del af eleverne er muslimer og hverken drikker alkohol eller deltager i festerne.

»Så vælger mange den nemme, men forståelige løsning, hvor de i stedet søger hen mod et gymnasium, hvor de kan være sammen med flere, der ligner dem selv,« siger han.

Elevene Mahmoud Azzam og Abdul Hassan er imidlertid ikke bekymret. Før gymnaset gikk de to guttene på en muslimsk friskole hvor det heller ikke var noen etniske dansker. Det gikk fint faglig, forklarer de, og Hassan forstår at etnisk danske medelever ville føle seg utenfor hvis de kom i en klasse hvor majoriteten var tospråklige. Han synes likevel det er underlig, for han hadde forventet å gå i klasse med minimum et par etnisk danske elever.

Rektor Yago Bundgaard konstaterer på sin side at det ikke går an å stoppe utviklingen. Og det har han rett i, så lenge Europas politiske ledelse ikke vil foreta seg noe som kan bidra til en drastisk reduksjon av den nåværende, ikke bærekraftige innvandringen fra Afrika, Asia og Midtøsten.

Det er fritt skolevalg på gymnas og de unge søker selvsagt mot miljøer som speiler dem selv. – Så er man inne i en ond spiral. Det er masse etnisk danske unge i Tilst, men de velger å gå på byens andre gymnas, hvor det typisk er under 5-10 prosent tospråklige elever, sier Bundgaard til Jyllands-Posten.

Den onde sirkelen er på fremmarsj – her også

Den onde sirkelen har de fleste europeiske land for lengst havnet i. Og den går taktfast fra vondt til verre for hvert år som går. Til tross for at Langkaer ikke er det nærmeste gymnaset for unge fra ghettoområdene Bispehaven og Gellerupparken, virker skolen som en magnet på unge herfra. Det er ikke til å undres over, for det er selvfølgelig den like naturlige som allmennmenneskelige mekanismen som gjør seg gjeldende; man søker seg til miljøer man gjenkjenner seg i og føler at man selv passer inn i. Det stilles det da heller ingen spørsmål ved når det gjelder fremmedkulturelle innvandrere og etterkommere. Det er åpenbart bare en (meget) problematisk menneskelig egenskap når det gjelder etniske europeere, som i dette tilfellet dansker.

Og dermed står den politiske ledelsen og øvrige innvandringsliberale med et kjempeproblem, for med den massive innvandringen som Europa er gjenstand for, oppnår stadig flere skoler det kritiske punkt.

»Der opstår et kritisk punkt, hvor det bliver svært at fastholde de etnisk danske elever, hvis der kun sidder én, to eller tre tilbage i hver klasse, og så søger de væk. Det var det, der skete sidste år,« siger Yago Bundgaard, der håber, at man ved at skabe et etnisk dansk ungdomsmiljø i nogle af klasserne kan holde fast i eleverne med dansk baggrund.

I 2007 viste flere undersøkelser at en for stor andel tospråklige i den enkelte skole er problematisk på flere måter, både hva gjelder nedsatt læring og økt vold. Tendensen med at velutdannede danske foreldre flykter fra skoler med mange elever med innvandrer- eller flyktningbakgrunn er grundig dokumentert av Beatrice Schindler Rangvid, forsker ved AKF (Anvendt Kommunal Forskning).

Rangvids undersøkelse viser at foreldre – både danske og etniske minoriteter – trekker sine barn ut av skolen når flere enn hver tredje elev er såkalt tospråklige. Dette gjelder særlig høytutdannede foreldre. Undersøkelsen viste også en klar tendens til at høytutdannede foreldre reagerer kraftigere på en stigende andel tospråklige enn det lavtutdannede foreldre gjør. Forskerne Peter Jensen og Nina Smith har kommet til samme konklusjon som Rangvid på bakgrunn av PISA Etnisk 2005, en undersøkelse av kompetanser hos danske og etniske minoritetselever i niendeklasser: “Jo høyere etnisk konsentrasjon i skolen, jo lavere testresultater oppnår både de danske og ikke-vestlige elevene” (s. 94).

Magnetskolene, foreldrenes protest og en ny, urovekkende rapport

For å komme problemet til livs, foreslo den daværende sosialdemokratiske regjeringen å gjøre om de skolene som fungerte best til såkalte “magnetskoler”, som skulle tiltrekke og motta det kommune-Danmark kategoriserer som paragraf-4-barn. Det vil si de barna som er dårligst integrert og har minimale skoleferdigheter, samt deres eventuelle søsken.

Som en følge av denne innvandrings- og integreringspolitisk initierte flyttingen, kom det frem at etnisk danske skoleelever helt ned i tiårsalderen led av angstanfall etter voldelige sammenstøt med mistilpassede paragraf-4-barn av ikke-vestlig opprinnelse i skolegården.

Litt apropos, men en ny rapport fra Aarhus Universitet, Syddansk Universitet og Ramböll bekrefter problematikken. Som femåring har et barn av ikke-vestlige foreldre i gjennomsnitt utviklet mindre empati, er dårligere til å samarbeide og har vanskeligere for å uttrykke sine følelser enn et tre år gammelt barn av etnisk danske foreldre, melder den venstreorienterte avisen Information. Forskerne bak rapporten sier at resultatet av undersøkelsen er “sterkt bekymrende”:

“På kort sigt kan det betyde, at de ikkevestlige børn har sværere ved at deltage aktivt i fællesskabet i børnehaven. Det kan betyde meget for deres trivsel i daginstitutionen, men forskningen viser, at det også kan have langsigtede konsekvenser for deres læring i skolen. Når vi allerede i tre-femårsalderen kan se så store forskelle mellem vestlige og ikkevestlige børn, er det stærkt bekymrende,« siger Hanne Nielsen, som er manager i Rambøll.

Rapporten er en del av utviklingsprogrammet Fremtidens Dagtilbud og er en av de største undersøkelsene i sitt slag. Over en periode på fire år har 13 000 barn og 400 dagpleiere i 140 forskjellige institusjoner i 14 kommuner deltatt. Hanne Nielsen i Rambøll peker på kulturelle forskjeller når det gjelder barneoppdragelse og oppfattelsen av hva som er god og dårlig sosial atferd som en mulig forklaring:

Foruden dårligere sociale kompetencer viser rapporten også, at børn af ikkevestlige forældre statistisk set er markant dårligere til dansk og har en ringere matematisk forståelse. Det er knap så overraskende, mener Dorthe Bleses.

»Rent sprogligt er det forventeligt, at det tager længere tid at lære to sprog end ét, som det ofte er tilfældet i ikkevestlige hjem. Men det er iøjefaldende, hvor mange børn der når skolealderen uden at have de dansksproglige kompetencer, som gør det muligt for dem at tage imod læring i skolen.«

Hun peger på, at de ikke-vestlige børns dårlige sociale kompetencer til dels kan forklares med deres sproglige udfordringer:

»Eftersom de har relativt dårlige sprogkompetencer sammenlignet med danske børn, kan det spille en rolle i forhold til deres omgang med andre børn, hvordan de udtrykker deres følelser, og så videre.«

En anden forklaring kan være kulturelle forskelle, forklarer Hanne Nielsen: »Det kan være forskellige forståelser af børneopdragelse; for hvad der er god og mindre god social adfærd over for andre børn. Det er en udfordring ved testen, vi må være bevidste om, men som kan være svær at sætte sig ud over. Det er et emne, vi mangler mere viden om.«

Årsakene kan selvfølgelig være mange, men det er ingen tvil som at barn som har fått en “vestlig” oppdragelse er særdeles dårlig utrustet til å takle møtet med barn med den atferden undersøkelsen påviser. Og er det i det hele tatt ønskelig at de skal tilpasse seg eller havne i miljøer med slik atferd som beskrives?

Så var det var det dette med liv og lære, da

Men i 2008 foreslo kommune-Danmarks politiske ledelse å sette en stopper for elevflukten ved å fordele de dårligst integrerte barna over flere skoler. Desperate foreldre ga svar på tiltale og meldte bostedsflytting i protest mot det de oppfattet som et politisk forsøk på å skyve ansvaret for manglende integrering over på barn i skolepliktig alder og for å sørge for at barna deres fortsatt fikk gå på velfungerende skoler som ikke utmerket seg med nedsatt læretilbud og vold i skolegården. Det utløste igjen trusler fra kommunen om politianmeldelse, stans i barnetrygd og kontrollbesøk av barnevernet.

Når man leser om politikeres angivelig velmente forsøk på å holde etnisk danske elever – og velfungerende elever av utenlandsk opprinnelse – på skoler for å løse integrerings- og inkluderingsproblemer, skal man ha i mente at de inkluderer sine egne barn i løsningsforslagene. Kort etter at det sosialdemokratiske partiet foreslo skoletvang for å komme problemene som har fulgt i kjølvannet av deres egen innvandrinspolitikk til livs, ble det kjent partispissene den senere statsministeren Helle Thorning-Schmidt, Henrik Sass Larsen og Mette Frederiksen selv hadde flyttet sine barn fra den offentlige folkeskolen – bare for “barnets skyld”, selvsagt, som om de liksom er alene om ville sine barns beste – til privatskoler med få eller ingen minoritetsspråklige elever.

Politikerne her hjemme er ikke et hakk bedre. I 2011 hadde Høyre-byrådet styrt Oslo i åtte år, men det var utelukkende Høyre-politiker og byråd for sosiale tjenester Anniken Hauglie som hadde sitt eget barn på en av de da 58 av 136 grunnskolene i Oslo hvor minoritetsspråklige utgjorde flertallet. Andre politikere har tidligere fått kritikk for valgene de tar for egne barn, samtidig som de taler varmt for offentlige skolers såkalt flerkulturelle miljø og læring. Under en lignende debatt i 2009 nektet statsminister Jens Stoltenberg å svare på hva han ville gjort dersom hans barn sognet til en skole med over 90 prosent minoriteter, mens SVs Erik Solheim ble kraftig kritisert da han på nittitallet opplyste om at han planla å ta barna vekk fra Grünerløkka.

Norske politikeres private valg for seg og sine egne later til å representere en trend i et stadig mer fleretnisk Europa, hvor den politiske klassen og øvrig elite i påfallende liten grad lever som de lærer. I 2007 forsøkte Labour-politikere i Storbritannia å få vedtatt en lov om å stenge skoler som ikke hadde store nok “etniske innslag og derfor feilet i å fremme multikultur”. Flere av politikerne som var for loven hadde imidlertid sine egne barn på eksklusive privatskoler som ikke var nevneverdig preget av den samme multikulturen. I 2010 hadde nåværende Ap-leder Jonas Gahr Støre dette å melde om det norske mangfoldet:

Mennesker som vokser opp uten mangfold får et varig handikap når de skal ut og møte en mangfoldig verden i ettertid (Akers Avis 27.oktober 2010).

Selv er han bosatt i Vestre Aker, som i 2013 hadde en innvandrerandel (innvandrere og etterkommere) på 28 prosent – 15 prosent fra EU/Nordamerika, 13 fra Afrika/Asia. Og skal vi dømme etter hans eget offisielle utsagn, har han med viten og vilje påført barna sine et varig handikap ettersom han personlig foretrakk å skrive dem inn på den private Steinerskolen – som i 2003/2004 hadde hele 1,1 prosent elever med ikke-vestlig bakgrunn.

Så dette kan du like gjerne skrive deg bak øret med en gang; når mangfoldsbegeistrede politikere snakker om hvor viktig den offentlige skolen er som integreringsarena og hvor viktig det er at vi alle deltar i integreringsdugnaden, så er det deg og dine barn de mener å gjøre å bruk av, ikke seg selv og sine.

Hvem skal integreres i hva?

Og hva skal så våre barn integreres i?

Professor Niels Egelund ved pedagogiske universitetsskole ved Århus Universitet mener at det er helt rett av Langkaer gymnas å samle de få etnisk danske elevene som er igjen ved skolen i egne klasser. Hvis ikke vil Langkaer raskt bli Danmarks første 100 prosent tospråklige offentlige gymnas.

Al erfaring viser ifølge ham, at det faglige niveau vil være højest i klasserne med etnisk danske elever.

»Omvendt ville det ikke gøre nogen forskel, hvis man puttede fire-fem etnisk danske elever i hver klasse. Der er en kritisk grænse ved 40-50 pct. med anden etnisk baggrund. Når du over det punkt, så forringes det læringsmæssige rum,« siger Niels Egelund, der understreger, at der ikke er lavet deciderede undersøgelser af dette i gymnasierne.

»Men jeg kan ikke se, hvorfor denne mekanisme skulle være anderledes end i folkeskolen, hvor vi har en solid viden fra bl.a. Pisa-undersøgelserne,« siger han.

Egelund er ansvarlig for PISA-testene for minoritetselever og kan konstatere at ting så langt ikke har gått seg til.  PISA-rapportene viser at både første- og andregenerasjons innvandrere – og da særlig gutter og jenter fra arabiske/islamske land – stadig gjør det vesentlig dårligere enn etnisk danske medelever.

»Vi har også set på, hvem der ligger helt i bunden, og det er de arabiske drenge og til dels også pigerne. Når vi ser på deres testresultater og afgangsprøver, er der ingen tvivl om, at det er nogle af de dårligst fungerende i skolen,« siger Niels Egelund.

I 2014 offentliggjorde Danmarks statistiske byrå for første gang karakterene til elever med innvandrer- eller etterkommerbakgrunn i grunnskolen i perioden 2009-2013. Av dette fremgikk det at det er liten forandring i det markante gapet mellom karakterene til etnisk danske elever og innvandrere eller etterkommere med ikke-vestlige bakgrunn som viste seg i PISA-undersøkelsen i 2000.

Mens en etnisk dansk gutt har et karaktergjennomsnitt på 6,4 på avgangsprøver, har ikke-vestlige innvandrergutter et gjennsomsnitt på 4,5. For jenter er gjennomsnittet hhv. 6,4 og 4,5.

Forskningschef Andreas Rasch-Christensen fra VIA University College betegner en forskel på to karakterpoint som en overraskende stor forskel, som det er nødvendigt at få ændret på for at undgå, at børn fra indvandrer- og efterkommerfamilier bliver tabere på arbejdsmarkedet og i uddannelsessystemet.

Han mener, at der er behov for gennemgribende ændringer i undervisningen i folkeskolen.

”Man har fejlagtigt betragtet børnenes vanskeligheder i skolen som en kulturel udfordring. Det har på mange skoler ført til en misforstået pædagogik, hvor man har forklaret nogle etniske gruppers problemer med kulturelle forklaringer.

Men man skal i stedet gøre det til en faglig udfordring. Uagtet hvilken baggrund man har, skal der opstilles konkrete faglige mål og krav til børnenes skolegang,” siger Andreas Rasch-Christensen, som også opfordrer til at gøre elevernes sproglige udvikling til en topprioritet og til at uddanne lærere, der har specifikke kompetencer til at forstå elevernes sproglige baggrund fra elevernes modersmål.

Egelund måtte konstatere at situasjonen var uforandret siden PISA 2000.

Ingen endring de siste 14 år

– Det er trist at alt som allerede er iverksatt med utdannelse av språkveiledere, opprettelse av språksentre og kurs i interkulturell pedagogikk enda ikke har fått noen effekt, sa han til Jyllands-Posten.

Statistikken viste også at det er stor forskjell blant elvene med ikke-vestlig bakgrunn etter hvilket land de kommer fra. Elever med bakgrunn fra Vietnam klarer seg bedre enn etnisk danske barn, mens etterkommere av tyrkiske og libanesiske innvandrere klarer seg dårligst. Dette siste vakte bekymring blant utdannelsesforskere fordi disse er barn av de to største innvandrergruppene i Danmark.

Rektor Bundgaard ved Langkaer gymnas er ikke bare bekymret for den faglige delen, men også for at de tospråklige elevene ikke kommer i kontakt med dansk ungdomskultur:

»Problemet er, at mine elever i deres almindelige skoledag ikke møder en dansk ungdomskultur. Det almene gymnasiums opgave er at danne eleverne til at være borgere i det danske samfund – og så er det et problem, at de ikke møder etnisk danske unge i hverdagen. Ligesom det er et problem, at eleverne på de andre skoler ikke møder det perspektiv på livet, som de tosprogede unge kommer med,« siger Yago Bundgaard.

Til gjengjeld risikerer etnisk danske elever og andre minoritetselever å komme i kontakt med en del arabiskspråklige gutters kultur, og ærlig talt: hvilken ansvarlig forelder ville drømme om å utsette barna sine for det som ble påvist i forskeren Jalal El Derbas ved Senter for Midtøstenstudier på Syddansk Universitets doktoravhandling?

Når parallellsamfunnenes religiøse, etniske- og kjønnsbetingede supremasisme får rotfeste og sprer seg i europeiske klasserom

Vi hører jo stadig at morsmålsundervisning styrker elever med innvandrerbakgrunns skoleprestasjoner. Men stemmer det? El Derbas doktorgradsavhandling tyder ikke på det. I stedet bruker arabiskspråklige gutter arabisk til seksuell, religiøs og rasistisk sjikane av medelever og lærere i undervisningen. Det er særlig jenter, somaliere og etnisk danske lærere, som utsettes for guttenes grove sjikane, meldte Berlingske Tidende i juni 2016.

El Derbas har palestinensisk bakgrunn og foretok feltstudier på to grunnskoler med overvekt av elever med innvandringsbakgrun i aldersgruppen 12-13 år. Han ble sjokkert over det han fant.

»Gider du godt lige at sætte dig derhen – nu?«

Den midaldrende mandlige skolelærer er blevet træt af den arabiske drengs mange afbrydelser af gruppearbejdet og vil flytte ham væk fra de tre andre arabiske drenge i gruppen. Men drengen er ikke til sinds at parere ordre, og en diskussion mellem drengen og læreren følger. Til sidst giver drengen dog op og begynder at pakke sine ting sammen for at skifte plads.

»Airy f’immak,« siger drengen. Det er arabisk og betyder »min pik i din mor«.

»Så kommer jeg hen og hjælper dig,« siger læreren. Han er dansk og har derfor ikke opfattet drengens fornærmelse.

»Kol khara,« fortsætter drengen. Det betyder »æd lort«.

Drengen forlader derefter bordet.

Hensikten med feltstudien var å finne ut hvorfor tospråklige, særlig gutter, fortsetter å ligge så langt etter sine danske medelever i utdannelsessystemet, og El Derbas ville derfor kartlegge hvordan de bruker tiden sin i klassen. Det ble gjennomført videoopptak av elevene gjennom fem måneder, og opptakene ga forskeren et innblikk de aktuelle guttenes hierarkiske strukturer, seksuell og religiøs sjikane, mobbing og rasisme. Og El Derbas fastslår at guttenes arabiske morsmål spiller en sentral rolle:

»Jeg kunne se, at eleverne brugte arabisk som en hemmelig kode, og de brugte kun sproget negativt til at forstyrre skolearbejdet. Hvis man som elev ikke ville lave sin skoleopgave, skiftede man bare til kodesprog og talte arabisk. Skolerne var meget fleksible og gav eleverne lov til at bruge arabisk både inde i klasseværelset og udenfor. Men denne frihed medførte bare, at eleverne skiftede fra dansk til arabisk, hvis de var ved at komme op at toppes, og hvis der var en lærer i nærheden, som ikke måtte forstå, hvad de sagde,« fortæller Jalal El Derbas.

Morsmålsundervisning hevdes å være viktig fordi det angivelig setter elevene i stand til å lære seg begreper og nye akademiske ferdigheter. I 2002 avksaffet imidlertid den daværende borgerlige regjeringen statsstøtten til slik undervisning og avskaffet samtidig kommunenes plikt til å tilby morsmålsundervisningen. El Derbas avhandling viser at de arabiskspråklige guttene utelukkende bruker morsmålet negativt og slett ikke til skolearbeid. Selv etter å ha observert elevenes kommunikasjon i over en time, er det umulig for observatøren å oppfatte hvilket fag det egentlig undervises i, for alt som foregår handler om noe annet enn det skoletimen er ment å inneholde.

Opptakene avslører også at de arabiske guttene føler at de har høyere rang enn jenter og særlig somaliske elever, og bruker grov seksuell og rasistisk sjikane for å fremheve egen “overhøyhet”. All mobbingen foregår på arabisk. El Derbas mener hierarkiet skaper et svært voldelig miljø:

»Al mobning foregår på arabisk. Alle de grimme og onde ord bliver sagt på arabisk. De arabiske drenges hierarki skaber et meget voldeligt miljø. Jeg har videooptagelser af grov seksuel chikane mod arabiske piger, og jeg har filmet sekvenser, hvor arabiske drenge mobber en somalisk dreng på en virkelig ækel måde. Du kan se tårerne i hans øjne. De ødelægger ham. Det er meget voldsomt,« fortæller Jalal El Derbas.

Lærerne forstår naturligvis ikke det som blir sagt og de brukes av de unge, arabiske guttene som brikker i et spill. El Derbas beskriver de aktuelle guttenes hierarkiske struktur som en eksplosiv blanding av religiøse stridigheter og de øvrige stridighetene i den arabiske verden. Sunnimuslimske elever utgjør et betydelig flertall på de to skolene og de ser ned på shiamuslimer. En shiamuslimsk lærer blir kalt “satan” og “heks”, mens de sunnimuslimske lærerne blir behandlet med respekt. De minst respekterte er etnisk danske lærere, som omtales i degraderende og ydmykende vendinger.

El Derbas sier til Berlingske at det har vært forstemmende å oppleve hvordan de arabiske guttene misbruker sine sjanser til å få seg en utdannelse og således oppnå suksess i resten av livet.

– En del forskning fokuserer på at tospråklige elever blir diskriminert i den danske skolen, som blir beskyldt for å marginalisere disse elevene og indirekte tvinge dem til å bli “ballademakere”, sier han.

Selv så han absolutt ingen tegn på at skolene marginaliserer eller diskriminerer tospråklige elever.

Han foreslo flere tiltak for å løse situasjonen. Et er å gi elevene faglige tekster på morsmålet for å lære dem å arbeide med språket på en mer positiv måte. Deretter må man få foreldrene til å engasjere seg. De arabiske elevenes foreldre er stort sett fraværende og stiller sjelden på foreldremøter eller utviklingssamtaler. El Derbas mener også at foreldrene til de aktuelle elevene burde skifte på å være tilstede i klasserommet for å observere hvordan barna deres ter seg. – Flesteparten av dem er jo hverken i jobb eller under utdannelse, forklarer han og påpeker at ingen foreldre vil akseptere en slik oppførsel som de arabiske guttene utviser.

Han understreger, at det negative indtryk, som han fik af elevernes skolegang på de pågældende skoler, kan hænge sammen med, at de to skoler har en majoritet af tosprogede elever, og at eleverne kommer fra ghettoområder. Tosprogede elever på andre skoler kan præstere langt mere positivt.

Nei takk, denne dugnaden får de innvandringsliberale ta selv

Resultatet af Jalal El Derbas doktogradsavhandling kom ikke overraskende på Lise Egholm, som i 18 år har vært skoleleder for Rådmandsgades Skole i København hvor det er mange tospråklige elever:

»Jeg siger ikke, at alle de arabiske børn gjorde grimme ting, men lige præcis dét der med at mønte arabisk nedsættende ord på somaliere og piger, hørte vi jævnligt. Vi var meget efter det, for dengang var gruppen af arabisktalende børn den største på skolen, og de ord som på arabisk betyder luder og knep din mor, kunne de alle sammen,« siger Lise Egholm, der har været pensioneret siden 2013.

De får sende barna sine ut på denne integreringsarenaen de som vil fordi de fortsatt tror at det “går seg til”. De skal bare la være å tro at vi andre har plikt til å stille opp med det mest dyrebare vi har. Det kommer nemlig ikke til å skje.