Innvandring

30 års feilslått innsats mot parallellsamfunn – del 1

Innvandrerghettoer, parallellsamfunn og sosialt belastede boligområder har ligget høyt på danske myndigheters prioriteringsliste i 30 år. Folketinget har vedtatt en rekke såkalte "ghettopakker", samtidig som man har brukt et tosifret milliardbeløp på å endre beboersammensetningen i de aktuelle områdene. Til ingen nytte. Situasjonen som ble påvist allerede i 1985 er i all hovedsak den samme, bortsett fra at innvandrerandelen har økt.

30 års offentlig innsats mot ghettoer har slått feil, og beboersammensetningen i 31 sosialt belastede boligområder er den samme som i 1985, melder Berlingske.

Den eneste endringen er at andelen innvandrere og etterkommere fra ikke-vestlige land har økt betydelig, og i dag utgjør halvparten av beboerne mot snaut ti prosent i 1985.

Kraks fond for Byforskning har undersøkt boligområdene på danske myndigheters ghettoliste, og rapporten «Et historisk tilbakeblikk på særlig utsatte boligområder» viser at ingen av de siste 30 års offentlige tiltak har fungert etter hensikten. Dette til tross for at man i tillegg til en rekke såkalte «ghettopakker» – som har vært vedtatt iverksatt hvert femte år siden 1994 – har brukt et tosifret milliardbeløp på endre beboersammensetningen.

hege_banner_rights_special_778x150

Danske myndigheter definerer ghettoer etter fem kriterier. Hvis et område oppyller tre eller flere av disse, havner det på ghettolisten:

  • At andelen 18-64 åringer uten tilknytning til arbeidsmarkedet eller utdannelse overstiger 40 prosent.
  • At andelen innvandrere og etterkommere fra ikke-vestlige land overstiger 50 prosent.
  • At antall dømte for overtredelse av straffeloven, våpenloven eller narkotikalovgivingen overstiger 2,70 prosent av beboere f.o.m 18 år.
  • At andelen av beboere i aldersgruppen 30-59 år som bare har grunnskole overstiger 50 prosent av samtlige beboere i samme aldersgruppe.
  • At den gjennomsnitlige bruttoinntekten for skattepliktige i alderen 15-64 år er mindre enn 55 prosent av den gjennomsnitlige bruttoinntekten for samme gruppe i regionen.

Under Thorning-regjeringen i 2014 var det 31 boligområder som oppfylte tre eller flere av disse kriteriene, og det er disse som nå er blitt undersøkt. Rapportens forenklede konklusjon er «en gang ghetto, alltid ghetto», skriver Berlingske.

Forskerne bag undersøgelsen har studeret de 31 udsatte boligområder, som Thorning-regeringen udpegede på sin såkaldte ghettoliste i 2014. Og ser man på, hvor mange beboere der er arbejdsløse, uden uddannelse, kriminelle eller har lav indkomst, så er der stort set intet sket siden 1985.

Dog er andelen af indvandrere og efterkommere vokset betydeligt og udgør i dag omkring halvdelen af beboerne mod omkring ti procent i 1985. Ser man på de øvrige parametre, er billedet uændret.

Ser man på offisielle statistikker, er undersøkelsens resultat knapt til å forbauses over: I mars 2015 viste en omfattende analyse fra Dansk Arbeidsgiverforening (DA) at bare en av fire asylsøkere er i arbeid etter ti år i Danmark.

I oktober 2014 viste det seg at antallet ektepar i Danmark som lever av offentlige velferdsytelser hadde steget markant. Gruppen innvandrere og etterkommere er sterkt overrepresentert, i den grad at de utgjør hele åtte av ti ektepar som mottar kontanthjelp. I november samme år viste tall fra Danmarks Statistiks rapport Indvandrere i Danmark at ikke-vestlige innvandrere generelt er overrepresentert som mottakere av sosiale stønader, men at dette antallet øker betydelig med alderen. Hele 65 prosent av ikke-vestlige innvandrere i aldersgruppen 55-59 år lever av offentlige overføringer. Det tilsvarende tallet for etniske dansker er 26 prosent.

Utgiftene til overførselsinnkomster til innvandrere hadde steget med 1,9 milliarder danske kroner bare siden 2010. En gjennomsnittlig asylsøkerfamilie mottar rundt 450.000 kroner i året i statlige overførsler. Forsker på etniske minoriteter på Det Nationale Forskningscenter for Velfærd (SFI), Anika Liversage, opplyste at økonomiske incitamenter som lavere velferdsytelser ikke har særlig stor effekt for å få ikke-vestlige asylsøkere ut i arbeid. Det skyldes ganske enkelt at en stor gruppe av asylsøkerne som kommer ikke er i nærheten av å ha de kvalifikasjonene det danske arbeidsmarkedet etterlyser.

Senest i desember 2015 viste tall fra Danmarks statistik (DST) at sysselsettingsgraden for ikke-vestlige innvandrere har falt fra 54,6 prosent i 2008 til 47,7 prosent i 2013, hvilket utgjør et fall på 6,9 prosentpoeng. Fallet er størst blant innvandrere fra Afghanistan (53,5 til 40,7 prosent) og Somalia (38,5 til 26,0 prosent). Blant kvinner fra ikke-vestlige land er tallene enda verre, og viser at bare to av fem er sysselsatt. Beskjeftigelsesprosenten har falt fra 48,9 til 42,9 prosent. Det største fallet har skjedd blant kvinnelige innvandrere fra Afghanistan og Iran. De lavest beskjeftigede gruppene er Libanon (22,3%), Somalia (23,8%) og Irak (27,1%).

Samtidig viste tall fra fra analyse- og rådgivningsbyrået LG Insight at bare 5 prosent av kvinnelige asylsøkere med innvilget oppholdtillatelse er i jobb etter fire år i Danmark. Blant mannlige asylsøkere er bare 20 prosent i arbeid etter fire år i Danmark.

I desember 2015 viste tall fra DST at innvandrere og etterkommere fra særlig islamske land også er kraftig overrepresentert i kriminalstatistikken. Straffelovsindekset til mannlige andregenerasjonsinnvandrere fra islamske land er 152 prosent høyere enn den øvrige mannlige befolkningen. Kriminaliteten er høyest blant menn fra Libanon, Ex-Jugoslavia og Marokko, som alle har dobbelt så høy kriminalitet som den samlede mannlige befolkningen i Danmark. Førstnevnte gruppes kriminalitet er tre ganger så høy. Mannlige andregenerasjonsinnvandrere fra islamske land har den høyeste kriminalitetsindeksen på alle lovområder i 2014.

En av forskerne bak ghettoundersøkelsen, Cecilie Dohlmann Weatherall, er ikke desto mindre overrasket:

»Det er overraskende, at det er de samme karakteristika, der gælder for de samme områder, når man går så lang tid tilbage. Der er taget mange initiativer, og mange er flyttet ud og ind, men det har altså ikke ændret noget i sammensætningen,« siger Cecilie Dohlmann Weatherall, der er den ene af de tre forskere bag studiet.

Den fremste årsaken til status quo er at de beboerne som kommer i jobb eller utdannelse får høyere inntekt, og dermed flytter ut. Og de som flytter inn, har større sosiale problemer eller et mer innholdsrikt rulleblad. Det er imidlertid ikke hele forklaringen; beboerne i de belastede områdene blir i dag boende over lenger tid enn før.

– Det er altså ikke bare det selektive flyttemønsteret som opprettholder bildet i de særlig utsatte boligområdene. Det er spesielt de som blir boende som trekker nivået ned, sier Weatherall til Berlingske.

Weatherall kommer likevel med noen gode nyheter – selv om de altså ikke er målt i den aktuelle undersøkelsen – for beboerne i ghettoområdene:

»Der er masser af effekter omkring sundhed, børns uddannelse og andet, som vi ikke kan se af vores undersøgelse. Og de mange indsatser har givetvis hjulpet nogle. Men har formålet været at ændre beboersammensætningen i de udsatte områder, så har pengene ikke været givet godt ud,« siger Cecilie Dohlmann Weather­all.

SFI og Rambøll Management har netopp offentliggjort en evaluering av effektene av de 2,2 milliardene Landsbyggefonden i perioden 2006-2010 delte ut til forskjellige prosjekter i belastede boligområder i hele landet. Denne viser at flere deltar i sosiale aktiviteter, føler seg tryggere og at de fleste er av den oppfatning at man tar seg godt av de sosialt utsatte i området. Seniorforsker ved SFI Vibeke Jakobsen er imidlertid ikke overrasket over at beboersammensetningen ikke har endret seg i løpet av de siste 30 år.

– Det er veldig vanskelig å endre beboersammensetningen i disse områdene, men det betyr jo ikke at man ikke kan forbedre dem, sier hun.

Høje Taastrups Kommunes borgmester, Michael Ziegler (K), mener, at målet fortsat bør være at ændre beboersammensætningen. Men der skal helt andre og mere drastiske midler i brug, påpeger borgmesteren. Blandt andet skal strukturen og arkitekturen i boligområdet ændres.

»Hvis det var nemt, havde vi jo løst det for længst. De ting, vi har gjort, har trukket i den rigtige retning, men har ikke været stærke nok til at modvirke den dynamik, der er på boligmarkedet,« siger Michael Ziegler og tilføjer:

»Hvert femte år er der en regering, som vågner op og siger: »Nu vil vi ghettoerne til livs, og nu tager vi fat«. Det er simpelthen mangel på erkendelse af problemets omfang, og indgrebet har mere til formål at signalere handle­kraft.«

Den danske regjeringen planlegger nå enda en «ghettopakke», hvor det heter at «det er uakseptabelt at det i Danmark finnes mennesker som reelt sett er isolert fra det omgivende samfunn. Derfor vil regjeringen fremlegge en plan til forbedring av innsatsen i ghettoområdene».

Spørsmålet er om de vil lykkes denne gangen?

30 års erfaringer tilsier tvert i mot at våre politikere snart bør innse at det finnes grenser for hva som kan vedtas politisk. Vi står overfor et utslag av grunnleggende (felles)menneskelig natur og den lar seg sjeldent påvirke av animerte, virkelighetsfjerne skåltaler. Som den massive asylinnvandringen fra feilslagne stater i Afrika og Midtøsten ufortrødent fortsetter, vil dynamikken sannsynligvis bare skyte fart. Vi ser nærmere på hvorfor i del 2.