I dag landet et fly på Sandefjords flyplass fra Budapest. 26 av passasjerene søkte umiddelbart om asyl i Norge.

En tilbakevendende problematikk er barn/unge som dumpes i utlandet av sine foreldre. Beveggrunnen for denne lange opphold i utlandet kan skyldes ulike forhold, for eksempel at barna anses som for vestlig, at foreldrene opplever å miste kontrollen over dem, at de skal til foreldrenes opprinnelsesland for å ”gjenoppdragelse”, eller for å læres opp til de ”rette” verdier, eller kanskje for å gifte bort en egenrådig tenåring. Men det som mange glemmer å tenke på, er at langvarige opphold i utlandet kan medføre at barna mister oppholdstillatelsen hvis de ikke har norsk statsborgerskap. De som sitter med det største tapet er igjen de mest sårbare: barn og unge.

Antirasistisk Senter (ARS) arrangerer debattmøte neste måned. Problemstilingen som formuleres er oppsiktsvekkende lat intellektuelt og prinsipielt: Debatten skal handle om ”hvordan aksept for homofili og respekt for islam og kristendommen kan bli integrerte deler av det norske samfunnet”. Jan Arild Snoen har grepet fatt i ”respekt for intoleranse”, og gir ARS det glatte lag.

Innvandring er et udelt gode, sier politimester Bastian. Sludder, repliserer tante Sofie, som mener Kardemomme by ikke stiller nok krav, og dermed får vi ikke utnyttet innvandreres ressurser godt nok. Rollene bekles av Civitas Torkel Brekke, FrPs Per Sandberg, Aps Libe Rieber-Mohn og TV2s Gerhard Helskog.

Noe skjer. I dagens Aftenposten står tre muslimer frem med hard kritikk av konservative og tradisjonsbundne talspersoner i ”egne” rekker. De vil ha seg frabedt vrengebilder som at muslimer ”forfølges” i Norge. Shakil Rehman, født i Norge av pakistanske innvandrere, Lily Bandehy, flyktning fra Iran, og Sylo Taraku, flyktning fra Kosovo, kan bli viktige stemmer i den oppseilende verdidebatten, mens Høyres Afshan Rafiq tråkker i salaten med begge beina: Hun tror fremdeles det er opportunt å spille offerrollen.

Aftenposten fortsetter i god tro, for å si det slik, å slippe til stemmer som må kunne karakteriseres som å tilhøre ekstremfløyen. Interessant er det også at de redigerer innlegg på en slik måte at avsenderens budskap stilles i et straks mer flatterende lys. Spørsmålet er: Er slike redigeringsprosedyrer helt greit, eller er det med på å ”pynte på” både avsenderen og avsenderens budskap?

En viss Muhammed Ali Chisti, som Abid Raja sendte på talerstolen i Litteraturhuset på søndag for å si sitt om jøder, ringte meg i dag morges for å ”oppklare misforståelser”, både omkring egen person og islam. Begge to fornuftige og redelige størrelser, ifølge Chisti, hvis man kan formulere seg slik. Men andre ord en telefon-”samtale” som ble til en lang monolog. Deretter sendte han meg en like lang e-post, med innlegg til Aftenposten vedlagt. E-posten åpner slik: Hege Storhaug, jeg utfordrer deg til debatt... Du er uviten og sprer kun hat og fordommer. Snakk med argumenter, ikke fordommer. Denne artikkelen skal trykkes i aftenposten på fredag, litt redigert. Du får hele teksten av meg Storhaug, og jeg vil møte deg, ansikt til ansikt, argumentene dine holder dessverre mål når du diskuterer med Abid Raja eller Usman Rana. Jeg har hørt deg snakke før, bare BULLSHIT.... Send meg e.mail, og jeg kommer til Møllergata, La oss ta det som voksne FOLK!!!! Jeg er ikke Farlig!

Så er Khalid Mahmood (Ap) på banen. Muslimer ”forfølges” i Norge, og islam utsettes for ”hat”. Muslimene ”er vår tids jøder”. De er ”stigmatiserte”, og ”samfunnets svakeste gruppe blir nå forfulgt”. ”Mange” er derfor ”sinte”, og Mahmood advarer mot voldelige opptøyer. Slik klarer en Ap-politiker altså å gjøre sine ”egne” til en gruppe hjelpeløse ofre som ikke tåler debatt om religion. Slik kopierer altså en Ap-politiker tragedien i store deler av den muslimske verden: ”Helligheter” er og forblir udiskutable størrelser som er hevet over enhver kritisk fornuftsmessig analyse. Resultatet vet vi alt for godt i et menneskerettslig, sosialt, kulturelt, vitenskapelig og økonomisk lys i den muslimske verden. Vinner tankesettet til Mahmood og liknende krenkelsesfundamentalister frem, går de kommende generasjoner en mørk tid i møte.

En åtte år gammel saudisk jente ble nektet skilsmisse like før julen 2008. Jentas fraskilte mor anket dommen, og vant frem. Saken skal nå tilbake til første instans domsinstans for ny vurdering. Menneskerettighets-organisasjoner ser denne foreløpige seieren som et tegn på at den barbariske tradisjonen med å gifte bort jentebarn til (typisk) godt voksne menn, kan bekjempes.

Gambias president opptrer mer og mer uregjerlig, og hans autoritære stil legges lengre og lengre fra menneskerettighetene. Denne gangen har han beordret en opptrapping av jakten på ”hekser”. Kvinner bortføres, tvangsdopes og voldtas, alt under påskudd at de har magiske krefter.

Rogalandsprosjektet mot tvangsekteskap har erfart at unge innvandrerjenter som tar kontakt, har mødre som i liten grad forstår eller deltar i det norske samfunnet. Derfor fortsetter mødrene å tvangsgifte sine døtre. I beste mening.

Ingen har vært i stand til å definere begrepet, radikal islam, hevder Christian Tybring-Gjedde og Terje Lauritzen, begge FrP, samtidig som alle aktører i debatten har ”vært helt klare på at det skal bekjempes”. Men bekjempelsen må ”visstnok gjøres med sosialdemokratisk kløkt og varsomhet. For på veien må vi nemlig hverken stigmatisere eller generalisere, ei heller såre, krenke eller støte en eneste muslim”, sier de.

Året 1984 ble skjebnesvangert for en mann ved navn Ray Honeyford. Han var da rektor ved Drummond School i Bradford i England, en skole med overvekt av asiatiske elever. Honeyfords erfaring var at mange av elevene, særlig de med muslimsk bakgrunn, i liten grad deltok i det britiske samfunnet. Han tok til orde for tiltak som bedre engelskopplæring og undervisning i britisk kultur, historie og tradisjoner. Dertil kritiserte han at muslimske foreldre ikke tillot deres døtre å delta i drama, dans og sport, og mente praksisen med å sende barna på lengre opphold i foreldrenes hjemland både var uheldig og ulovlig. For dette ble Honeyford stemplet som rasist, og på skolen ble han møtt av elevene med ”Ray-cist”. Han ble presset til å forlate sin rektorstilling. Kort tid etter byttet Drummond School navn, til det urdiske navnet Iqra School, som den stadig heter i dag. Forfatter Helle Merete Brix forteller her historien om Honeyford, 25 år etter, men - dessverre - mer aktuell enn noen gang.

Den siste tids debatt knyttet til blant annet blasfemiparagrafen, hijab, radikal islam, og ikke minst siste skudd på stammen: hat, har en lærerik bieffekt. Nemlig at stadig flere opplever at å ta offentlig stilling til verdirelaterte samfunnsspørsmål også innebærer at en raskt blir satt i bås. En kan forklare at båsen slett ikke passer for egne holdninger og meninger, og dertil argumentere godt som bare det, men det nytter ikke. En blir regelrett tjoret fast i båsen av meningsmotstandere. I integrerings- og innvandringsdebatten er for mange den verste båsen i låven hos FrP. I frykt for konsekvensene av å bli tatt til inntekt for FrP holder samfunnsforskere og andre seg vekk, eller de er nøye med å forklare at eget standpunkt har motsatt formål enn FrPs. Dermed er man med på å holde liv i båssettingen, med det resultat at debattene blir dårligere. Kanskje på tide med et frislepp?

Forsker Henrik Thune tar munnen så full i dagens Aftenposten, at det renner fullstendig over. Hans påstander om islam og innvandring er dessverre typisk fra mangt et akademisk hold. Det slenges ut påstander og hypoteser som knapt har noen som rot i virkeligheten. Eksempel: ”Det store flertallet” muslimer i Norge ”er kommet som flyktninger”. Kanskje Thune skulle sjekket et par statistikker før han signerer kommentarer i Norges største abonnementsavis?

Ny dansk forskning avdekker at muslimske kvinner kontrolleres, og at de kontrollerer hverandre. I Norge er det avdekket at det snokes i pasientjournaler, der spesielt kvinner med innvandrerbakgrunn er utsatt. Summen er: mye kontroll iblandet skam.

Etter å ha lest Abid Rajas kronikk ”Intoleranse i alle leire” (Aftenposten 19.mars), sitter jeg igjen ganske sjokkert og skuffet. Hvor lenge skal denne infantile personen få lov til å sabotere integreringsdebatten ved å kalle nordmenn for rasister? Spørsmålet stilles av Shakil Rehman.

Høyre raser nedover på den ene meningsmålingen etter den andre, nå sist i helgen med et bunnivå så langt på 11,5 prosent. Etter siste tids verdidebatter knyttet til islam, og dermed også innvandring og integrering, er Høyres sviktende oppslutning ingen vanskelig nøtt å knekke. Høyre fremstår som tannløs, holdningløs, slapp og ignorant i forhold til innvandringens konsekvenser, og med grell mangel på solidaritet med ofrene for æreskultur og islam. Et eklatant eksempel på påstanden er et ferskt intervju hos Minerva.as med innvandringspolitisk talsperson Bent Høie. For Høie er eksempelvis gettoer helt ok - uten at han gjør et eneste forsøk på å problematisere hvilke konsekvenser gettoer har for kvinner og barns menneskerettigheter. Høyre bør ta et radikalt oppgjør med sitt menneskesyn og reise verdidebatten internt. Et parti som løfter individualismens fane høyt med den ene hånden, og multikulturens fane vel så høyt med den andre hånden, er og forblir en ”schizofren røre”.

Vi glemmer ikke ordene til utenriksminister Jonas Gahr Støre under Muhammed-krisen, da han stemplet redaktør Vebjørn Selbekk som ekstremist på grunn av faksimiler trykket i Magazinet av – for noen av oss - noen kruseduller. Ei heller glemmer vi Støres forsøk på å kneble ytringsfriheten med mantraer som ”ikke alle ytringer er kloke ytringer”, og, ”vi har ikke ytringsplikt”. Denne helgen ga den samme Støre og andre støtte til Abid Rajas planlagte stunt, med å la en ”ekte” ekstremist få utbasunere sitt jødehat i full offentlighet. At dette uttalte jødehatet – i motsetning til karikaturer av religioner - faktisk kan være straffbart etter norsk lov, synes ingen av møtedeltakerne å være særlig opptatt av. Slik legitimeres ekstremisme, og slik svikter man det som burde være lærdommen fra Storbritannia, nemlig at man overhodet ikke inviterer ekstremister inn i varmen gjennom det mer og mer meningstomme begrepet ”dialog”.

Den danske redaktøren i Jyllands-Posten, Flemming Rose, som ble verdenskjent etter Muhammedkarikatur-bråket i 2005-06, besøkte i går Oslo som gjest på Civitas frokostmøte, der han snakket om ytringsfrihetens kår i et globalt perspektiv. Jan Arild Snoen i Minerva tok seg en lengre prat med han etter møtet.

Torbjørn Jagland deltok i religionsdebatten til NRK/Aftenposten mandag 16.mars. Antakelig i sin iver etter å få Tyrkia med i EU og sin søknad etter toppjobb i samme organ, rotet Jagland det til for seg selv. Ved flere anledninger gikk det så galt i hans islampåstander at det endte i blasfemi - fra et muslimsk ståsted. Hege Storhaug fikk 1100 tegn i Aftenposten til å påpeke Jaglands pinlige påstander.

Den iranske billedkunstneren og flykltningen Ahmed Mashhouri, trodde han hadde fått flyktningestatus i et fritt land. Den gang ei. Hans korankritiske utstilling på Telemarkbiblioteket i Ulefoss ble fjernet få timer etter åpningen, da noen muslimske kvinner gikk til fysisk angrep på bildene. Den danske kunstneren Uwe Max Jensen reagerer konstruktivt på sensuren. Han sender like godt et dikt til HRS som støtteerklæring til Mashhouri og kritikk til Telemarksbiblioteket.

— At jenter føler seg utrygge og blir antastet av asylsøkere i Farsund er et kjempeproblem, sier Jens Albrektsen i ungdomsrådet og får støtte av de andre medlemmene. Problemet er nå blitt så stort at de velger å løfte det frem for de politiske ansvarlige i kommunen, til tross for at de skjønner at det kan skape overskrifter.

En billedutstilling med utgangspunkt i koranen på Telemarksbiblioteket på Ulefoss ble timer etter åpningen regelrett angrepet av noen muslimske kvinner. Kunstneren, Ahmed Mashhouri, måtte fjerne bildene. Intensjonen til kunstneren er å vise at det også finnes negative ting i koranen, men han bedyrer at hans hensikt ikke er å fornærme noen.