Rita Karlsen, HRS
– Innvandrermødre tviholder på praktiseringen av tvangsekteskap. Det mener leder for Rogalandsprosjektet mot tvangsekteskap, Audhild Steinnes, som i går deltok på en paneldebatt om innvandrerkvinner og integrering arrangert av Universitetet i Stavanger, melder NRK.no.
Steinnes erfaring er at mange innvandrermødre er dårlig integrert, og frykter det norske samfunnet.
– Når en begynner å arbeide med å finne ut hvem som er foreldrene til den enkelte ungdommen som har tatt kontakt, ser en ofte at moren ikke er spesielt godt integrert.
Dette handler om mødre som snakker dårlig norsk og som ikke har mulighet for å forstå arenaene som de unge deltar i. Dette mener Steinnes kan være en viktig årsak til at moren setter så sterke begrensninger på friheten til ungdommen.
Zafana Mubarak, som også arbeider i Rogalandsprosjektet mot tvangsekteskap, mener mødrene frykter det norske samfunnet, er redde for å miste sin egen identitet og at de bruker tvang fordi de mener det er til det beste for barna.
– De har reist fra identiteten sin og de gjør alt for å holde på den. Uansett om det er ekteskap eller andre ting de tvinger barna sine til å gjennomføre, så ser de ikke på det som tvang. De gjør det fordi de mener det er det beste for barna.
HRS har i årevis, for eksempel i boken Feminin Integrering (2003), tatt til orde for at fokuset for integreringen har vært for fokusert på mannens deltakelse i det norske samfunnet. Tankegangen synes å ha vært at hvis vi bare får far i arbeid, så vil familien bli økonomisk selvstendig, og da vil resten gå av seg selv.
Det som mangler i et slikt perspektiv, er at økonomisk integrering alene ikke betyr at man verdimessig tar del i det norske samfunnet. Derfor er mange som er økonomisk tilstede i Norge, men mentalt i hjemlandet. Noen, og antakelig langt flere enn vi liker å tenke på, drar dette enda lengre og sender barn, og eventuelt mor, på lange opphold i opprinnelseslandet, slik at man sikrer at barna får de ”rette verdier”. Når så de samme barna returnerer til Norge, og selv er blitt eller blir foreldre, har de selv bedre forutsetninger for å videreføre disse ”riktige verdiene”.
Å velge ektefelle til sine barn, er en åpenbar viktig del av dette. Ikke minst fordi familien her kan være under press fra familien i opprinnelseslandet om at ekteskapet skal utløse et visum til Norge. Men uansett er ekteskapsmarkedet et marked som styres av mange premisser, ikke minst av status representert ved blant annet penger og ære. Det blir således særdeles viktig å sikre at jenta er ærbar før ekteskapet, da det er kvinnene som er bærere av familiens status, og derfor må hennes bevegelser kontrolleres. Når så Norge har helt andre frihetsverdier for jenter og kvinner enn mange av innvandrergruppenes opprinnelsesland, vil det nødvendigvis oppstå sentrale verdikollisjoner. Men samtidig vet vi at det er mors ansvar å ha kontroll med barna, og i særdeleshet jentenes ærbarhet. Fars, og til dels brødrenes, ansvar er å sanksjonere hvis jentene motsetter seg mors vilje. Hadde vi satt inn ressursene på å få mor integrert, da både i betydningen at hun lærer det norske språk og deltar aktivt i det norske samfunnet, aller helst også på arbeidsmarkedet, ville det etter all sannsynlighet ha en formidabel integreringseffekt. Som vi sier i HRS: ”Integrer mor, og to tredjedeler av jobben er gjort, for mor integrerer barna”.
For det kan godt være at mor tvangsgifter sine barn ”i beste mening”, men det bør kanskje settes spørsmålstegn ved hvem mor mener det er best for? I kollektivistiske kultur kan en neppe forvente at man ser verdien av individuell frihet, den utgjør heller en trussel mot familien.
Men for å få mor og barn til å ta del i sentrale frihetsverdier, innebærer det at Norge må sette en stopper for praksisen med at barna (og eventuelt mor) er på lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland. Her, som så ofte ellers, ligger mye av løsningen i penger. Norge må få et kontrollsystem som avdekker hvor norske barn oppholder seg, og både kontaktstøtte og barnetrygd må betinges av at barna er i Norge. Så kan vi starte en mer effektiv integreringsprosess, som også vil avhjelpe mange unge fra å måtte inngå ufrivillige ekteskap.