Ytringsfrihet

Tirsdag 21.desember ble nok en merkedag – av den tragiske sorten – for FNs menneskerettighetsråd. På samlingen i New York vedtok Rådet, nok en gang, en resolusjon som har som formål å bekjempe religionskritikk. I realiteten prøver resolusjonen å forby kritikk av islam. Og som om ikke det var nok; vedtaket var som ventet. Ingen tror lengre at FNs menneskerettighetsråd klarer å stå opp for menneskerettighetene. Rådet er blitt et arnested for en forsamling av muslimske land, som utnytter FNs menneskerettighetsråd som et skjold for å bedrive systematisk undertrykking av muslimer og andre i egne land. Der har de nasjonale lover som ivaretar maktmisbruket. Med FNs menneskerettighetsråd har de gode odds for å innføre samme undertrykkende regler i Vesten.

Vi står i den absurde situasjonen at sharia kan få forkjørsrett verden over hva gjelder kritikk av islam. Hvilke grufulle konsekvenser blasfemilovverk kan ha, vitner mang et land i den muslimske verden om, der religiøse minoriteter forfølges kontinuerlig. Dette kjenner ikke minst den kristne organisasjonen Åpne Dører (Open Doors) til. Organisasjonen har derfor samlet inn rundt en halv million underskrifter i 70 land i protest mot den forestående avstemmingen i FN om en resolusjon mot religionskritikk. Eller som det heter i FNs nye formulering: en resolusjon mot ”bakvaskelse” av religion.

Husker du Deepika som så seg tvunget til å rømme Norge grunnet ekstremisters trusler mot den unge norskpakistanske sangstjernen? Hun var bare 17 år den gang, og ingen fra den liberale samfunnselitens rekker ropte ut sin vrede og avsky. Hun flyktet jo fra ”sine egne”. Hva om det derimot hadde vært hvite høyreekstremister som jaget henne fra landet sitt? Da hadde nok ikke de liberale nølt et sekund med å storme barrikadene og protestere på det sterkeste. Moralens fane hadde vaiet. Historien til Deepika er et særdeles klart eksempel på hvordan de venstreradikale og liberale har veket unna vår tids reaksjonære krefter. I dag løftes Deepika frem av britiske Nick Cohen, som har sett seg meget trøtt og lei av de valne, de som har veket unna i frykt, de som kontinuerlig har valgt feil verdiside de siste par tiårene.

Det skjer noe nå i vårt landstrakte bland. Endelig sprekker det ene trollet etter det andre – og det uten at det er media som retter lyskasterne mot dem. Islamistene klarer det for egen regning. To av trollene sprakk i en liten nyhetssak i NRK i går. Den ene, Iffit Qureshi, har herjet fritt i media i flere år, der benektelse av kritikkverdige forhold og manipulasjoner har blitt hennes varemerke. Nå stiller hun seg (igjen) skulder ved skulder med islamister: Sekulære muslimer diskvalifiseres fra å uttale seg om forhold knyttet til islam. Takk for hjelpen, Qureshi.

Det synes å gå så galt i Sverige at man ikke vet om man skal le eller gråte. Svenskenes kontrollbehov lever i beste velgående i media, og nå synes det også å ha smittet over i forlagsbransjen. Denne gangen er det en FN-kritisk bok som har en vanskelig fødsel.

Den tidligere danske sognepresten, nå folketingsmedlem for Dansk Folkeparti, Jesper Langballe, ble i dag dømt for overtredelse av rasismeparagrafen for utsagn han har kommet med i et debattinnlegg. Langballe erkjente seg selv skyldig. Han har nemlig ingen planer om å tre inn i manesjen som en annen sirkushest. For det absurde er at det han er blitt beskyldt for, ikke skal bevises eller motbevises. Nei, det handler alene om at noen hevder at Langballes utsagn oppleves som krenkende. Langballe, og andre som måtte bli beskyldt for noe lignende, kan ikke motbevise noens påståtte krenkelse, og er således forhåndsdømt. At Langballe er blitt dømt er således gledelig, for dommen er også en varslet krig mot rasismeparagrafen.

“Passion of Freedom” er tittelen på en kunstutstilling som nylig gikk av stabelen i London. Utstillingen er dedikert til den fengslede kvinnen og morgen, iranske Sakineh, som risikerer å bli henrettet for ”hor”. Ikke et tilfeldig valg, da utstillingen er et tilsvar til islams tabuer. Helle Merete Brix ønsker seg fere slike utstillinger.’

Filosofen Gunnar Skirbekk har nylig kommet med en ny bok, ”Norsk og moderne”, der det fremkommer at han ikke har noen tro på å skape en multikulturell identitet. Men norsk og moderne kan raskt bli norsk og umoderne, hvis vi ikke inntar det perspektivet som Skirbekk skisserer: På sentral punkter handler det ikke om å gi og ta, det handler ikke om kompromiss. Tvert om handler det om å bli trygg på hvilke verdier som er overlegne andre. Ikke for å være overlegen, men for å bevare og videreutvikle et samfunn.

Aftenpostens Ingunn Økland er et eksempel på at det åpen norske demokratiet og muslimske kvinner spesielt, og islam generelt, er tjent med at rasjonalitet har forrang i burkadebatten. Hun viser til at de som er motstandere av forbud mot ansiktstildekning blant annet begrunner motstanden med at det dreier seg om så forsvinnende få kvinner i dag. ”Hun skriver: Dermed er det betimelig å spørre hva som er et passelig tidspunkt: Skal debatten – og eventuelt forbudet – komme når 500 kvinner dekker ansiktet? Eller 5000 eller 50000?”

Den tyske forbundskansler Angela Merkel vakte oppsikt da hun for kort tid siden slo fast at det flerkulturelle samfunnet er mislykket. Nå drar Merkel det enda lengre; Tyskland lider ikke under for mye islam, men under for lite kristendom. Merkel og hennes parti mener det vil styrke integreringen av muslimer hvis tyskerne mer selvsikkert vedstår seg sine kristne verdier. Slik åpner verdidebatten i Tyskland, og slikt blir det bråk av.

For kort tid siden ble den tidligere danske statsråden, nå leder av integreringsutvalget på Folketinget, Karen Jespersen (V) dømt for injurierende påstander om talsmannen for Muslimenes Fellesråd, Zubair Butt Hussain. Nå anker Jespersen dommen.

I Norge er så vidt verdidebatten kommet i gang, og den preges i hovedsak av en manglende evne til å konkretisere debatten: For hvilke verdier er det vi mener det norske samfunnet skal tuftes på i fremtiden? I Danmark er man kommet noe lengre. Der diskuteres det nå for fullt hvorfor verdidebatten er viktig og hvilke verdier som er de grunnleggende.

Ifølge en Gallupmåling i Danmark sier hele 86 prosent at den politiske verdikampen er viktig. Et klart flertall mener også at politikerne bør legge mer vekt på ”tradisjonelle danske verdier” enn hva tilfellet er i dag. På spørsmål om hva som er viktigst for en verdipolitikk, skårer ”respekt for andre” høyt. Men det målingen kanskje virkelig prøver å avdekke, er i hvilken grad islam har sin plass i denne verdikampen.

Hanne Nabintu Herland opplevde seerstorm etter videopublisering av et foredrag i slutten av september. Men hva er det som får titusener av titusener til å klikke seg inn på det som Nabintu Herland selv kaller et angrep på den marxistisk-sosialistiske historieforståelsen som har bidratt til å gjøre Norge til et så religionsfiendtlig land? Her er Nabintu Herlands eget svar.

”Uanset hvor imperfekte de vestlige demokratier måtte være, så er der ingen bedre styreform. Hvis man altså værdsætter ytringsfrihed, religionskritik, menneskerettigheder og alt sådan noget.” Slik konkluderer Helle Merete Brix etter å ha deltatt på et seminar om ytringsfrihet i den arabiske verdenen, et seminar der det ble hevdet at Muhammed var den første i verden til å tale for ytringsfrihet.

Den erfarne politikeren, og statsråd en rekke ganger, Karen Jespersen (V) i Danmark, er blitt dømt for injurierende påstander mot talsmannen for Muslimenes Fellesråd, Zubair Butt Hussain. Jespersen ble derimot frikjent for å ha kalt samme mann ”ekstremist”. Dommen er like underlig som uheldig.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre fastslår i dag at å påvise brudd på universelle rettigheter ikke er innblanding i en stats indre anliggende. Fordi det handler om universelle og udelelige verdier, sier Støre. Men Støre vet også OIC, organisert i FNs menneskerettighetsråd, har en selektiv holdning til de ”universelle verdier”. OIC er nok enig i at de er udelelige, men neppe slik Støre forfekter. Mye tyder på at Støre begynner å bli forvirret midt i sin verdibevisstgjøring.

”Ingenting er mer vestlig enn hatet mot vesten.” Dette skriver den franske forfatteren Pascal Bruckner i boken ”La tyrannie de la pénitence” (”Skyldens tyranni”) fra 2006. Bruckner legger til at ”alle moderne tanker kan reduseres til en mekanisk fordømmelse av den vestlige verden med vekt på det sistnevntes hykleri, vold og avskyligheter”.

Rights.no har via Sappho.dk en medarbeider på innsiden av den pågående historiske rettssaken mot Geert Wilders. Her følger referat fra de to første dagene, der Wilders er anklaget for ”hate speech”. Dommerne innledet med å gi uttrykk for mishag med Wilders, noe som førte til at Wilders krevde nye upartiske dommere for å unngå at saken ender ”som en skandaløs politisk prosess”.

Cappelen Damm har kjøpt rettighetene til Flemming Roses bok ”Tavshedens tyranni” som forteller historien bak Muhammed-karikaturene. Samme forlag oversetter Ayaan Hirsi Alis bøker.

Den danske avdelingen av Hizb ut-Tahrir hadde sin årlige konferanse i helgen, hvor de også kom ut av skapet som politisk parti – som ikke tror på demokrati. Deres politiske budskap var å oppfordre alle muslimer til å avstå fra vestlige verdier og heller holde fast ved sin muslimske identitet. Det ble videre advart mot frihetsfundamentalister.

I dag startet rettssaken mot Geert Wilders i Nederland. Wilders er tiltalt for å ha tilskyndet til rasehat grunnet kritikk av islam. Anklagerne ville i utgangspunktet ikke tiltale Wilders fordi han retter kritikken mot ideologien islam, men en dommer beordret tiltale. Talsperson for en ledende muslimsk organisasjon håper at Wilders vil komme med en unnskyldning, mens Wilders har sagt at han vil forholde seg taus under rettergangen.

Denne ukens korrespondentbrev fra NRK er postlagt i Brussel av Hege Moe Eriksen. Men brevet burde nok hatt en modningstid, så kunne hun, mens hun ”går å tenker”, kanskje funnet at horenes ”adspredte” ben og Wilders ”foraktelse” for islam, ville gjort noe med hennes ”egenverdig”? Men alt går visstnok gjennom når det er snakk om de mørkeblå vinder over Europa generelt, og Nederlands ”plantinablonde” Geert Wilders spesielt?

Muhammed-debatten er over, mener Flemming Rose. Dette fordi alle argumenter er godt kjente. Derfor vil ikke Rose debattere karikaturene lenger. Rose, som i dag lanserer boken om Muhammed-karikaturene, mener dog at debatten om ytringsfrihet blir stadig viktigere. Rose advarer mot å respektere andres tabuer.