Rita Karlsen, HRS
Jeg skal ikke si noe om NRKs personalpolitikk, men en del kan tyde på at partiboka er viktigere enn formidlingsevne. Men om ikke annet fikk jeg meg en god latter da jeg i dag hørte denne ukens korrespondentbrev fra NRK av Hege Moe Eriksen.
Under tittelen ”Europas blonde bombenedslag” tar Moe Eriksen oss med på en reise med de mørkeblå vinder over Europa, der ”høyrepopulismen brer om seg på kontinentet som en oljeflekk på papir.” Og vi skal vite; Moe Eriksen har oppnådd nærkontakt med det som må kunne karakteriseres som IFO-ene (identifiserte flygende objekter). Her er det særlig Nederlands Geert Wilders som har falt Moe Eriksen tungt for brystet:
I løpet av min korte tid som ny Europa-korrespondent har jeg kommet i nærkontakt med disse populistiske kreftene.
En varm sommerdag i Rotterdam fikk jeg treffe mannen som har snudd Nederland på hodet – høyrepopulisten Geert Wilders.
Bare kalt «the blonde bombshell» – det blonde bombenedslaget av den britiske avisen The Guardian.
Plutselig inntok han Rotterdam med hele sitt hoff og sitt valgkampmaskineri. Det ble et møte jeg fortsatt går å tenker på.
Men hva er det egentlig Moe Eriksen går og tenker på etter dette møte? Vel, noe hun åpenbart tror hun ikke kan få svar på, men vi skal se om vi ikke kan hjelpe henne. Men først må vi gjennom en malerisk erfaring – hvor hun også klarer å skape et stigmatiserende bilde av tyrkere og tyskere, og hun ”oppdager” Amsterdams Red Light District:
Jeg var kommet til Nederland som påtroppende korrespondent for å dekke valget.
Jeg lesset kofferter, PC- og opptaksutstyr inn i taxien, mens teknoen pumpet ut gjennom et halvåpnet vindu. Taxisjåføren var opprinnelig fra Tyrkia. En ung mann, med tynn sommertrøye og et trett drag om ansiktet.
Jeg småpratet litt om valget og lurte på hva han ville stemme. Men han beit meg fort av:
– Jeg hater Nederland, og jeg hater nederlendere, sa han irritert.
– Jeg er så lei kvasi-toleransen deres, måten de smiler til deg på mens de snakker stygt om deg når du snur ryggen til. De skal liksom være så liberale og tolerante, men det er bare sprøyt.
– Gi meg heller en tysker! Tyskere sier rett ut at de ikke liker utlendinger. Men det er i det minste en ærlig sak, sa han.
Om kvelden da jeg ankom hotellet mitt i Amsterdam, fikk jeg se det tradisjonelle bildet av det liberale og tolerante Nederland.
Tvers over gaten var det et toetasjes hus med veggstore vinduer opplyst i rødt. Det var en salgsutstilling med ymse varer.
I det øverste vinduet satt en kvinne på en liten skammel, bare iført undertøy og med bena adspredt. I det nederste satt en annen og som ut som hun kjedet seg.
Nakenhet har sin egenverdig i Nederland, og selv bordeller er omfavnet av statlige reguleringer.
Verre er det med påkledning. I hvert fall om det dreier seg om noe som dekker til hodet til en muslimsk kvinne.
Den drøyt seks prosent store muslimske befolkningen i landet har for alvor satt Nederlands toleranse på prøve.
En trett tyrker som kjører drosje og mener nederlendere er tilsynelatende tolerante, er en formidling vi kan leve med (vi lever jo også med Sidsel Wold). For så vidt kan vi også leve med at tyskere generelt ikke liker utlendinger, selv om sistnevnte er mer på grensen. Men Moe Eriksens kobling mellom horenes åndsfraværende (adspredt) ben og nakenheten som har sin egenverdig sammen med muslimske kvinners påkledning, er rett og slett bare morsom. Og det fortjener ikke problematikken – om det så gjelder horene eller de muslimske kvinnene.
Men vi skal vite at den ”store drivkraften i dette heter Geert Wilders, lederen av PVV – Partiet For Frihet, og en av Nederlands mest omstridte politikere.”
Jeg hadde gleden av å møte han ansikt til ansikt denne junidagen i Rotterdam.
Det var på et valgkamparrangement, lagt til kjøpesenteret Alexandrium, øst i byen. Kledt i hvitt, med den velkjente plantinablonde manken gredd bakover. Wilders talte varmt om sikkerhet i gatene, helse for eldre og stopp i innvandring.
Tross i hans uttalte motvilje mot media, snakket han villig med NRK. Men stemningen ble fort litt mer anspent. Jeg spurte hva det egentlig var han hadde i mot muslimer.
Og det var da det begynte å rykke i munnviken til Wilders.
– Islam er en fascistisk religion, en regligion jeg ikke respekterer i det hele tatt, sa han mens han så seg rundt, som om han var på vei til å gå.
– Det sies du sprer hat med din antiislamske retorikk, insisterte jeg.
Wilders satte brått øynene i meg.
– Retorikk? gjentok han hånlig.
– «Well you must be an independent woman», du må vel være en selvstendig kvinne, sa han kort, så gjentok han sin foraktelse for islam.
I Nederland er Wilders en selvutnevnt beskytter av fundamentale vestlige verdier som ytringsfrihet, homofili og skulle man tro også kvinnefrigjøring.
Jeg går fortsatt rundt å tenker på hva det er han har i mot selvstendige kvinner. Eller hva han egentlig mente med kommentaren til meg.
Kanskje var det en kritikk av fremmedordet «retorikk». Et lite spark fra mannen som frir til folk flest og som jevnlig skaper overskrifter med å skjelle ut elitistiske politikere som har mistet kontakten med grasrota.
Kanskje var det et kompliment, sa min belgiske fotograf, men latteren hans avslørte at han ikke fant det særlig sannsynlig.
Hva Wilders egentlig mente, får jeg kanskje aldri vite. Til tross for sin store suksess er mannen ekstremt mediesky og i tillegg politibeskyttet døgnet rundt på grunn av drapstrusler.
Det er her vi kan bidra Moe Eriksen med litt hjelp. For til tross for at Wilders var hvitkledd og har platinablondt hår har han altså tro på at Moe Eriksen er en selvstendig kvinne – som altså er svaret hans til Moe Eriksens påstand om at han bedriver antiislamsk retorikk. Moe Eriksen skjønner ikke svaret, hvilket tilsier at hun neppe heller skjønner hva som ligger i fascismen. For det kan være at hennes belgiske fotograf, til tross for latteren, er nærmere sannheten enn Moe Eriksen har fantasi til å tolke. Å være en selvstendig kvinne er å betrakte som et kompliment – i den vestlige verden innenfor et gitt verdisett. Selvstendige kvinner i den muslimske verden har helt andre kår. Som kjent setter islam en rekke betingelser for muslimske kvinner, både hva gjelder bekledning, for ekteskapet, skilsmisse, arv, barnefordeling, arbeidsmiljø og det sosiale miljø. Jeg betviler således at det er ”retorikk” som er fremmedordet her.
For den som også orker Moe Eriksens vel så maleriske besøk hos Sarkozy, en svipp innom Europarådets Jagland sin nylig nedsatte gruppe som skal se på innvandring og intoleranse, før vi igjen skal tilbake til Nederland og Wilders, kan lese hele brevet hos NRK.no.
(PS: Beklager all harseleringen med rettskrivningen. Jeg mottar selv mange kommentarer for slurvete språk, men når Moe Eriksen først har valgt en stil der det så til de grader harseleres med andre, ja, da burde hun gjort med det med en viss stil. Både hva gjelder språk og innhold).