Politikk

Tsjekkias inntreden som formannsland i EU kan kanskje være et lykketreff for Danmark. I alle fall sier den tsjekkiske innenriksministeren Ivan Langer at han støtter Danmark kamp i å få omgjort direktivet som gir uheldige ringvirkninger. Politiken mener derimot at regjeringens stramme utlendingspolitikk virker, da i betydningen at kun et fåtall gjør bruk av EU-reglene for å få opphold i Danmark. Det sier integreringsminister Røhn Hornbeck (V) seg enig i, hvilket kan være politisk taktikkeri.

Nei, nei og atter nei. Slik lyder den kontante avvisningen fra EU-kommisjonen til den danske regjeringens krav om å endre på EU-direktivet som underkjenner medlemslandenes rett til å drive en selvstendig innvandringspolitikk. Det heter heller arrogant fra den ansvarlige EU-kommissæren: ”Lenge leve direktivet!”, ja for ingen konger eller dronninger har jo lenger ett ord med i laget.

”I dag fyller FNs Verdenserklæring for menneskerettigheter 60 år. Det bør være en gledens dag, men mange er urolige for jubilantens fremtid.” Slik åpner vår utenriksminister Jonas Gahr Støre sin ”tale” til jubilanten, som han omtaler som ”radikal og modig”. Som Støre mener jeg det er mange gode grunner til å feire jubilanten, men derimot bør vertskapet irettesettes for å ha overtatt festen på egne premisser.

Mens norske politikere kjemper for å få regjeringen til å innse betydningen av direktiv 2004/38/EF, så kjemper den danske regjeringen videre med EU for å få endret direktivet. Det er en langsom prosess, men så langt tyder ikke noe på at de har tenkt å gi seg. Tvert om prøver de nå å få flere land med seg. Her kunne jo Norge kjenne sin besøkelsestid?

Den avtroppende stortingspresidenten Torbjørn Jagland er styrket i troen som påtroppende generalsekretær i Europarådet etter sin sjarmtur i Strasbourg og Luxemburg. Her har han blant annet møtt statsminister Jean-Claude Juncker, som er opphavet til Juncker-kriteriene som en generalsekretær må oppfylle – for eksempel det å ha erfaring som statsminister. Ideen med Jincker-kriteriene skal være et ledd i å gi Europarådets arbeid ”mer tyngde og synlighet”. Underlig at ingen snakker om resultater.

Danmark har prøvd så godt de kan å demme opp om de uheldige nasjonale bivirkninger som den såkalte Metock-dommen vil ha på implementeringen av direktiv 2004/38/EF. De har blant annet prøvd å få i havn en avtale med EU, men Kommisjonen snur ryggen til. Den slår heller fast at det på nåværende tidspunkt ikke er nødvendig å foreslå endringer av direktivet. Det har reist krav om at den danske regjeringen samarbeider med andre land - og setter Kommisjonen på plass.

I går kunne vil lese i VG at Per-Willy Amundsen (FrP) trekker seg som saksordfører i Stortinget på EU-direktiv nr. 38. I seg selv er dette en oppsiktsvekkende nyhet, da direktivet allerede er forsinket. Avisoppslaget blåser opp at Amundsen trekker seg fordi han frykter at direktivet vil skape ”innvandrings-boom”. Det viser i alle fall at VGs journalist skjønner lite eller ingenting av det problematiske med direktivet, eventuelt ikke vil forstå. For én ting er nå om direktiv nr. 38 vil skape masseinnvandring til Norge, én helt annen ting, og som virkelig burde skape reaksjoner, er at direktivet fratar Norge muligheten til å drive en selvstandig innvandringspolitikk. Man kan spørre seg; er våre nasjonale politikere totalt uinteressert i å lede dette landet?

Venstremannen Abid Raja, er fryktelig opprørt. Noen innsatte i Trondheim har fått i seg svinekjøtt. ”Særdeles krenkende”, ”overgrep”, ”meget sterk integritetskrenkelse”, mener Raja. Men Raja har jo alltid en smart løsning på en katastrofe som dette; innfør halalmat til alle innsatte, nordmenn som muslimer. Og hva er begrunnelsen? ”Nordmenn har ingen problemer med å spise halal-kjøtt,” er svaret. Plutselig var muslimer ikke nordmenn lenger. Og hvor har han det fra at såkalte nordmenn synes det er greit at dyr slaktes med metoder som er pinefull, og dertil velsignes etter oppskrift beordret av Islamsk Råd Norge – som velsigner ”slakt” av homofile i Iran?

Nå bryter det ut en offentlig krangel mellom to profilerte statsråder i Danmark: På den ene siden står den allerede skadeskutte integreringsministeren Birthe Rønn Hornbeck (V) og på den andre siden står den vel bevandrede, på flere måter, velferdsministeren Karen Jespersen (V). Stridens kjerne er islam, eller rettere sagt en handlingsplan om hvordan Danmark skal forebygge ekstremisme og islamisme.

En guide fra EU viser hvilke fantastiske rettigheter en innvandrer har i ethvert land som er medlem av EU, eller EØS land som har anerkjent direktiv 2004/38/EC, et direktiv som regulerer de fire friheter, hvis innvandreren kommer til landet via EU-reglene. De nasjonale reglene kan da like godt kastes i søpla, for de er ikke engang verdt papiret de er skrevet på. Her kan du også lese alt om den såkalte Metock-saken, som raserer så vel dansk som norsk innvandringspolitikk.

I kronikk i VG i dag, viser HRS hvordan en rekke kjennelser i EUs domstol kan stoppe FrP i å legge om innvandringsskuta hvis de kommer i maktposisjon: ”FrP kan våkne opp til en solid blåmandag når startskuddet for valgkampen fyres av. Knapt noe tema gir FrP flere stemmer enn en ny og mer kontrollert innvandring. En rekke kjennelser i EU kan undergrave FrP sin mulighet for å realisere en ny politikk.”

Ingen innvandrere fra noen politiske partier er plassert på sikker listeplass til Stortinget. Resultatet er at vi kan få et såkalt blenda-hvitt Storting. Media boltrer seg i ”tragedien”, og langer ut mot partienes nominasjonsprosesser. Nå har vel ikke media-Norge mye å skryte av, da de, så vidt meg bekjent, ikke har noen innvandrere i toppledelsen. Men viktigere: innvandrere selv, i all sin mangfoldighet, bør ivareta sin egen verdighet og ikke sutre, eller nærmest true, seg til en Stortingsplass. Ikke minst gjelder det Abid Rajas udemokratiske vei til Stortinget, og hans skruppelløse spill på sin innvandrerbakgrunn.

Høyre sier de vil at Norge skal ta i mot flere overføringsflyktninger. De begrunner forslaget om økning med krisen i Kongo. Men da partiet selv satt i regjering, halverte de flyktningkvoten. Enten har partiet endret politisk syn, ellers så kan det virke som om Høyre, i opposisjon, utnytter krisen i Kongo i et politisk spill, samtidig med at de prøver å gjøre kravet om færre asylsøkere ”stuerent”.

Mens statsminister Stoltenberg fortsetter å fremheve FN, selv innbakt i kommentarer til Barack Obamas valgseier i USA, så blir stadig flere røster svært så kritisk til den forestående Durban II-konferansen i regi av FN. Men i Norge vekker ikke konferansen særlig debatt. Det til tross for at utkastet til erklæringen fra konferansen oppfordrer til begrensning av ytringsfriheten - og fastslår at islamofobi er verdens mest bekymrende tendens.

Statsminister Stoltenberg søker jobb i FN – dertil gjennom Dagbladet. ”Søknaden” er på mange måter underlig lesning. For det første understrekes det ettertrykkelig at Norge er en av de største bidragsyterne til FN. Og da snakker vi penger. Mye penger. Slike norske penger som han sender til FN, gir slike som han makt. Mye makt. Antakelig så mye makt at vi om ikke alt for lenge vil ha en eksstatsminister som leker videre høyt oppe i FNs enorme byråkrati. Samtidig tillater Stoltenberg seg å kreve at FN-systemet skal bruke mindre penger på internt byråkrati, slik at mer av pengene kommer de trengende til gode. Og det sier vår statsminister - som selv representerer en svindyr regjering. Men det verste; skjønnmalingen av FN. Jeg spør: Hvilke krav vil Norge stille til det muslimske kuppet som nå forsøkes i FNs menneskerettighetsråd?

Saera Khan (Ap) er den eneste med innvandrerbakgrunn som er valgt inn på Stortinget. Nå kan hun etter all sannsynlighet vinke farvel til en videre politisk karriere. Da det ble avslørt at Khan hadde ekstremt høye telefonregninger, dekket av skattebetalerne, rotet hun seg bort i løgner og tilsløringer. I går kveld sprakk det. Sannheten er at Khan svært ofte har ringt spåkoner – og at disse har opplevd Khans pengebruk på dem som ansvarsløst. Noe er absolutt feil når spåkoner viser mer ansvar enn folkevalgte på Stortinget.

At media lever sitt eget liv begynner å bli velkjent. Men at journalister slår seg selv på brystet for at noen få politikere lytter til noen av deres politiske argumenter (analyser er jo heller sjeldne), det burde kanskje være en oppsiktsvekkende nyhet.

England har med justisdepartementets velsignelse, og i all stillhet, nylig fått fem offisielle shariadomstoler. I Danmarks gettoer har også sharia bredt om seg - uten velsignelse fra myndighetene. I Vollsmose blir hele 90 prosent av anmeldelser trukket tilbake. Mange av sakene løses av lokale imamer og maktmenn.

Eliten av meningsbærerne i Norge eier verken moral eller ryggrad. Den svakeste gruppen er uten tvil journalister, nettopp fordi en av denne gruppens hovedoppgaver er å dokumentere hendelser i samtiden og videreformidle informasjon. Journalistens eget ståsted, være seg politisk eller religiøst, bør i de fleste saker ikke være for fremtrendene fordi det kan så tvil om objektiviteten eller sannhetsgehalten i det som formidles. Men journalistene svikter totalt, tilsynelatende uten å forstå det selv eller enda verre: de tror ikke mottakerne forstår det. For i de saker der de nærmest burde vært avkrevd å tilkjennegi eget ståsted, så formidler de informasjonen som om den er nøytral. Omtaler av Amal Adens bok er et glitrende eksempel. Hadde hovedtyngden av norsk media kunne velge fritt, ville de tidd boka i hjel. Fordi den kan hjelpe FrP. Er dette greit å tilkjennegi?

Det britiske justisdepartementet har i stillhet – i alle fall så langt – innført parallelle religiøse rettssystemer i England. Det er særlig blant Englands om lag 2 millioner muslimer som har lobbet for å få anledning til å anvende sharia i såkalte sivilrettslige saker. En rekke aktører raser over at departementet har gitt seg selv for mye makt i dette, men justisdepartementets talsperson forsvarer både innføringen av religiøse rettssystemer - og sharia.

Det har i årevis vært kjent at innvandrere i Danmark flytter til Sverige i en periode, for slik å unngå de strenge danske reglene for familiegjenforening gjennom ekteskap. Noen flytter reelt, andre proforma. Etter Metock-dommen forventes det at tusenvis av ektepar igjen vil ha sin bostedsadresse i Danmark. At EUs regler skal styre innvandringen i de enkelte medlemsland opprører mange, mens andre finner det gledelig. En studie fra Tyskland bekrefter at EF-domstolen beveger seg for langt inn på landenes territorier.

Ikke før har beskyldningene om Siv Jensens (FrP) stigmatiserende uttaleleser om innvandrere haglet, før media gjør akkurat det samme. Men det er jo med motsatt fortegn, så da er ”metoden” antakelig tilgivelig. I dag bringer media spekulasjoner om de politiske partienes nominasjoner. De kan nemlig føre til at ingen innvandrere sikres plass på Stortinget. Og det til tross for at de utgjør 10 prosent av befolkningen. Man kan ironisk legge til: Hvem ”de”?

03.09.08 (oppdatert): Den stramme danske utlendingsloven er i krise. Krisen er forårsaket av EU. En dom i EF-domstolen overstyrer den danske utlendingsloven og fratar også Danmark retten til selv å bestemme sin innvandringspolitikk. Statsminister Fogh Rasmussen har tidligere avvist at det er noen krise, men nå avdekker et internt regjeringsnotat at konsekvensene av dommen er mye større enn regjeringen har villet innrømme. I alle fall offentlig.

Sosialistisk Folkepartis (SF) lokale ledere i Danmark aksepter at partiledelsen støtter 24-årsregelen og tilknytningskravet. I en rundspørring sier nesten tre av fire lokale partiledere at de aksepterer kompromissavtalen som SF har inngått med Socialdemokratiet.