Integrering og integreringspolitikk

Å insistere på at tyrkere i Tyskland må lære seg tysk, er “mot menneskerettighetene”. Det er dog en menneskerett å få statsborgerskap uansett integreringsgrad. Den tyrkiske statsministeren har nok en gang vært på besøk i Tyskland og advart tyrkerne der mot å bli en fullverdig del av nasjonalstaten de bor i. Samtidig kritiserte han Tyskland hardt for måten tyrkerne behandles på. Tyskland på sin side sliter med lave fødselstall og en aldrende befolkning og vil trenge en betydelig arbeidsinnvandring de kommende årene for å holde hjulene i gang. Det forventes at arbeidsinnvandring fra Tyrkia vil fortsette, og at den tyrkiske befolkningen i Tyskland vil øke eksponentielt.

En ny undersøkelse i Danmark fastslår at mange unge med innvandrerbakgrunn i Danmark utsettes for en massiv sosial kontroll. Dette gjelder især i forhold til valg av ektefelle, kjærester og sex før ekteskapet. Integreringsministeren er ”sjokkert” og vil iverksette holdningskampanje. Jeg foreslår heller at Danmark kjøper den norskproduserte serien ”Taxi”.

Flyktningtjenesten fortviler fordi flyktningkvinner er vanskelig å integrere i det norske samfunnet. Mange ankommer Norge i vestlige klær, for så å dekke seg strengt til, antakelig etter press fra egne miljø. Dette fører til at kvinnene hindres i å komme seg ut i jobb, mener Flyktningstjenesten. Dermed svekkes formålet med introduksjonsordningen og pengene kastes ut av vinduet. Samtidig kan ikke kommunene forlange noen spesiell bekledning. Nå har Lunner kommune henvendt seg til departementet med denne brannfakkelen.

Jeg var ung, jeg var uvitende og jeg var forelska. Jeg satt på ei tue i skogen i 1988 og spiste et par håndfuller med blåbær. Setningen som falt var ordrett denne: ”Kan pakkiser også spise blåbær i de norske skogene?” Slik åpner Hege Storhaugs første kronikk som gjesteskribent i Agderposten.

Forfatter Kaj Skagen har tatt mål av seg til å finne antallet muslimer i Norge og i Europa for øvrig. Beveggrunnen hans er den betente tonen i innvandringsdebatten og stemplingen av meningsmotstandere, men aller mest etterlyser han fakta og saklige argumenter. For Skagen har helt rett: Tallene, som skulle ha vært grunnlaget for innvandringsdebatten, er blitt selve stridsgrunnlaget.

Forfatter Kaj Skagen har satt i gang en artikkelserie som mange bør følge med på. I den første artikkelen, i skyggen av 22/7, setter Skagen søkelyset på fravær av fakta og hva det kan få av konsekvenser. Ikke minst peker Skagen på at det er mange som synes å mene at de ikke trenger å argumentere saklig for sitt syn. Her kan statsråd Audun Lysbakken tjene som eksempel.

Forfatter og lektor i historie, dansken Michael Böss, er for tiden i Canada, som kan smykke seg med tittelen den flerkulturelle ideologiens fremste fortaler. Noe har skjedd. Fra venstresiden så vel som høyresiden er flerkultur parkert i skyggen. Begrepet er erstattet av respekt for kulturelt mangfold. Kulturer skal ikke sidestilles, borgerne derimot skal ha samme verdi – uansett bakgrunn. Endrer realitetene seg ved nye begrep?

De franske gettoene dominert av islam avsondrer seg mer og mer fra den franske nasjonalstaten. Konsekvensene er dramatiske på flere felt, viser en ny rapport på hele 2 200 sider, ledet av den internasjonalt anerkjente forskeren og islameksperten Gilles Kepel. Det advares mot en ”sosial eksplosjon” i gettoer, der den franske sekulariteten avvises kategorisk, og der islam og sharia vinner frem i stadig økende grad. Et høyt antall unge muslimer fullfører ikke skolegang, og i underkant av halvparten er uten arbeid: de er ikke ”arbeidsegnede”, heter det. Mens franskmenn generelt er positive til blandede ekteskap, avviser den store majoriteten muslimer å gifte seg med ikke-muslimer.

I en ny debatt med Ayaan Hirsi Ali blir hun blant annet utfordret på hvorfor hun foreslår kristendommen heller enn jødedommen i bytte med islam. En humørfylt og synlig gravid Ayaan svarer godt for seg – og avslører at sønnen er ventet å komme til verden 1.juledag.

Innen 10 til 15 år vil gettoområder i Danmark være utenfor myndighetenes kontroll og styrt av sharia, påstod eksperter i Extrabladet på søndag. Dette er feil, sier en dansk mann med lang fartstid i Det radikale venstre, og også tidligere nestleder av ”Multikulturell forening” i gettoen Gjellerupparken. Det har allerede skjedd, påstår han.

Innvandrere fra Bangladesh og Pakistan får bevisst mange barn for å innkassere velferdsgoder. Temaet feies under teppet. Dette hevder Baroness Flather, som er født i Lahore. Samme Flather roser britiske indere for å ha adoptert britisk familiemønster. Hun ønsker nå å kutte i stønader til barnerike familier.

Dette bør være en enkel gjettelek: hvor i Skandinavia tror du politiet selv foreslår at de tilbys kurs på fritiden i arabisk og for å avklare ”misoppfatninger” om ”muslimsk sedvane og kultur”?

Islamske ekstremister på de britiske øyene øker presset for å danne områder og hele byer om til områder der sharia skal gjelde, og der ikke-muslimer skal stenges ute. Det er blant annet pekt ut en rekke storbyer som mål for prosjektet, som Birmingham, Bradford, Derby, Leeds, Leicester, Liverpool, Luton og Manchester. Det snakkes om ”uavhengige islamske stater”. I andre land i Europa er oppsplittingen av samfunnene et faktum. Oslo kommer etter.

På gårsdagens nyheter hørte vi om alle klagene som er kommet inn til Drammen Taxi på grunn av språkproblemer, som førte til at daglig leder, Glenn A. Hole, så seg nødt til å innføre språktesting. I dag kan vi lese at den samme Hole må leve med voldsalarm etter drapstrusler. Men alt tyder på at Drammen Taxi er på rett vei, med rett sjåfør.

Under tittelen ”Frykten for muslimer” forteller barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) oss hva vi tror. Deretter forklarer han at det vi tilsynelatende tror, er feil. Lysbakkens intensjon er utvilsomt å knuse myter om muslimer spesielt og innvandring generelt, men han ender opp som en klar kandidat til en fremtidig overformynderiminister.

I kveld inviterer Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund til debatt med utgangspunkt i Velferds- og migrasjonsutvalgets utredning, samt om situasjonen etter 22/7. Grete Brockmann har hovedinnledning, dernest følger et panel bestående av Unni Wikan, Gudmund Hernes, Sylo Taraku og Hege Storhaug. Møtet er åpent for alle.

Oslo seiler inn i en dysfunksjonell fremtid – hvis man eksempelvis tar innover seg de alarmerende tallene over innvandrerbarn født i Oslo som ikke mestrer norsk. Innen få år blir innvandrer i majoritet i hovedstaden. Om en til to generasjoner skal de administrere byen, de skal jobbe og bidra gjennom skatt til fellesskapet. Hvordan skal dette gå bra når seks av ti norskfødte elever i Oslo i dag må ha spesialtilpasset norskundervisning? Hvordan kunne politikerne la denne utviklingen skje? Jo, fordi de så lenge trodde på eget mantra: integreringen går seg til med tiden. De glemte ikke minst kvinneperspektivet, noe Libe Rieber-Mohn vektlegger i dag.

Uavhengig av om man er for eller mot kontantstøtten, synes alle enige om at kontantstøtten er et hinder for integreringen. I dag lanseres to forslag for å løse hinderet: Arbeiderpartiets byrådslederkandidat, Libe Rieber-Mohn, flesker til med at hun skal fjerne kontantstøtten i Oslo. Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen lanserer forslaget om at bare de med norsk statsborgerskap skal kvalifisere for kontantstøtte.

Jeg vet ikke om jeg henvender meg til deg Gud for at du skal redde meg fra Integreringsutvalgets ordrike rapport, eller om det er for å minne deg om at Integreringsutvalget setter sin lit til din eksistens. Men siden løsningen er dialog, tar jeg denne med deg.

Det franske folket er ført bak lyset av myndighetene og statistikere om innvandringens konsekvenser, ifølge en fersk regjeringsrapport. Underkommunikasjonen av faktiske forhold, regelrett forskjønning av tilstandene, kombinert med vide samlebegrep, har skapt fantasifostre om innvandringens tilstander og umuliggjort å føre en forsvarlig politikk. Hvorfor er dette gjort? Antakelig nøyaktig hvorfor tilstanden har vært og er den samme i Norge: Man har ikke ønsket å stigmatisere nye grupper (les først og fremst muslimers dårlig integreringsevne) fordi man i utgangspunktet har ansett urbefolkningen (franskmenn) som fremmedfiendtlige. Den franske rapporten, nylig overlevert statsministeren, legger ikke fingrene imellom: endog salafisters lange skjegg kritiseres i klare ordlag: slikt skjegg er en markør som skaper spenninger og ødelegger det gode samlivet i det offentlige rommet.

Det franske folket er ført bak lyset av myndighetene og statistikere om innvandringens konsekvenser. Underkommunikasjonen av faktiske forhold har umuliggjort å føre en forsvarlig politikk. Hvorfor er dette gjort? Antakelig nøyaktig hvorfor tilstanden har vært og er den samme i Norge: Man har ikke ønsket å stigmatisere nye grupper (les først og fremst muslimer med dårlig integreringsevne) fordi man i utgangspunktet har ansett urbefolkningen (franskmenn) som fremmedfiendtlige. Den regjeringsbestilte rapporten, nylig overlevert statsministeren, legger ikke fingrene imellom: endog salafisters lange skjegg kritiseres i klare ordlag: slikt skjegg er en markør som skaper spenninger og ødelegger det gode samlivet i det offentlige rommet. Rapportens overordnede budskap om en integrering i krise, vitner tittelen om: ”Kan Frankrike ennå integrere innvandrere?”

Muslimer med negativt kvinnesyn skal påvirkes til å endre synet. Gjenoppdragelsesreiser for barn skal bekjempes. Slik skal også tvangsekteskap forebygges. Den danske regjeringen er ikke interessert i dialog om slike forhold. Tvert om skal det kjøres målrettede påvirkningskampanjer mot en del av befolkningen. Helt utenkelig i en norsk kontekst.

Hvis man kjenner til de ideologiske forholdene ved religiøse skoler i Pakistan, så avviser man kontant religiøse skoler basert på islam i Norge. Studier i Pakistan viser at elever ved slike skoler eksempelvis utvikler udemokratiske, kvinnefiendtlige og voldelige holdninger, skriver Rooshanie Ejaz. Ejaz forteller også at seksuelt misbruk er utbredt ved såkalte madrassaer. Dessuten: madrassaer er nesten uten unntak et arnested for å spre politisk islam. Hvis Norge mener alvor med integrering åpnes det derfor ingen muslimske skoler.

I løpet av de siste årene har HRS fått flere og flere ”bekymringsmelding” fra to grupper, det ene er personer som har erfaring fra barneidrett, det andre er personer som har erfaring fra barnehager. Bekymringene handler om hvordan islam påvirker våre barn.