Rita Karlsen, HRS
For noen dager siden var jeg på besøk hos et norskpakistansk ektepar. De er hva vi vil kalle velintegrerte. Nabostrøket er upåklagelig, det samme er parets to biler som står parkert i oppkjørselen og de har gode jobber som tilsier at så vel rulleblad som CV er i orden. På utsiden er det ingenting som tilsier at de skiller seg ut på noen måte, hvis vi da ser bort fra begges asiatiske skjønnhet. Deres rene og klare ansiktstrekk og deres fyldige sorte hår gjenspeiler seg i deres nydelige barn. Men når du kommer inn hos dem kan du forledes til å tro at du har trådt inn i et (øvre) middelklassehus i Pakistan.
Hadde jeg ikke kjent flere pakistanske familier enn dem, ville jeg kanskje tenkt at de ”henger nå litt igjen” i den pakistanske kulturen. Men ut fra min erfaring synes mange norskpakistanske hjem å være mer enn relativt tro mot sine pakistanske røtter. Vi kan jo bare starte med å spørre hvor mange norskpakistanske bryllup som ikke foregår i brudekjole sydd i Pakistan, hvor også innkjøp av det mest sentrale utstyret til seremonien skaper overvekt på flere hundre kilo.
Har dette så noen betydning?
Moral
Spørsmålet har jeg egentlig fundert på siden jeg fikk mine første pakistanske venner for 10-15 år siden, og for ikke å stikke noe under en stol: også mine første pakistanske uvenner. Uvennskap kommer like lett som vennskap, for det er slett ikke alle som orker å bli konfrontert med ubehageligheter. Som hun som fortalte at hun var desperat etter å få tak i 25.000 kroner til brystforstørrelse, men mannen nektet. Problemet var for så vidt ikke pengene i seg selv, for de eksisterte. Problemet var at mannen hennes satt i fengsel og derfor fikk hun ikke tak i pengene. Pengene, som var et resultat av kriminell virksomhet, ble oppbevart av en annen pakistaner. Hvordan få denne mannen til å gi henne de tiltrengte 25.000? Jo da, løsningen var å spille alvorlig syk, hvorpå det var umulig for henne å ta seg av barna, så klage på sendrektighet i det norske helsevesenet og deretter foreslå at løsningen var privat operasjon. Dermed ble pengene levert på døra, kanskje ironisk: av en taxisjåfør som fungerte som oppbevaringsboks for den innsatte ektemannen. Når jeg rynket på nesen av hele opplegget, fikk jeg sporenstreks beskjed om at ”det er slik det fungerer” og ”dette forstår du bare ikke”.
Selvsagt har hun et poeng. Jeg har møtt flere enn en kvinne med pakistansk bakgrunn som vet å sno seg. Deres metoder tåler sjelden dagslyset, men de oppnår gjerne det de vil. Det kan like godt handle om uvesentlige ting til langt mer alvorlige forhold som å slippe unna en uønsket ektemann eller for den saks skyld: en brysom rival i en hentebrud i Pakistan. Eller å beskytte sine barn. Men jeg har også møtt kvinner som det ikke går så bra med. En pakistansk hentebrud har selvsagt et helt annet utgangspunkt enn en kvinne født og oppvokst her, men også for sistnevnte gruppe kan nettet snøre seg for tett sammen til at en finner en (akseptabel) utvei. Sistnevnte gjelder selvsagt også for menn, samtidig som de har et større spillerom.
Felles for dem alle er derimot løgner, skremsler (eventuelt trusler), rykteflom – og det evige presset. Det gjelder ikke bare for de unge som gjerne står med et ben i hver kultur, men også for deres familier og videre deres miljø. Jeg har tidligere illustrert disse strukturene av makt, eller kanskje riktigere avmakt, som en løk: Det er lag på lag uten en spesiell start eller stopp, og det er ingen kjerne, men jo lengre inn en kommer, jo mer kan tårene trille.
Forutbestemte roller
Så hvem er jeg til å dømme? Hvis en er underlagt rammer som tilsier ”alternative” løsninger, er det ikke nødvendigvis vår rådende moral som er styrende.
Jeg vet ikke hvor mange unge kvinner jeg har diskutert ekteskap med. Diskusjonene går over hele linja, fra ”rene” tvangsekteskap med vold, trusler og tvang, til kjærlighetsekteskap. Sistnevnte er absolutt det mest uvanlige, og i alle fall hvis det er snakk om en potensiell ektefelle utenfor eget miljø. Men det betyr derimot ikke at den unge selv nødvendigvis opplever det som et problem. Mange mener at å gifte seg med en av ”sine egne” er det beste, selv om langt de fleste uttrykker skepsis til å hente vedkommende i typisk foreldrenes opprinnelsesland. Skulle en så nekte for en importert ektefelle, er det i mange (de fleste?) tilfeller snakk om en utsetting. Unge kvinner søker gjerne etter noe tid hjelp, men hjelpen skal være av en slik karakter at ingen andre enn de selv og eventuelt en nær hjelper (ofte en norsk, voksen kvinne) skal vite om det, og hjelpen skal løse problemet uten at det får noen konsekvenser for en selv eller familien. Selvsagt helt urealistisk, og dermed blir realiteten gjerne etter hvert et uønsket ekteskap. Man gir opp. Men en gir ikke mer opp enn at ”nye metoder” kan tre inn. En gjør det beste ut av en heller lite ønsket situasjon, og ”det beste” handler om to ting: 1) På overflaten å spille den rollen som familien forventer (har forlangt), altså bevare ”husfreden”, og 2) Utnytte situasjonen til det best mulige for seg selv, og eventuelt barna.
Personlig frihet
Kvinnene trer gjerne inn i husmorrollen, da det er det som forventes av dem, og spesielt mens barna er små. Vi kan gjerne snakke om den økte andelen av kvinner med minoritetsbakgrunn i Norge som tar høyere utdanning, men det gjenstår å se hvordan deres yrkeskarriere eventuelt blir. Men om husmorrollen omtales som kvinners ”frihet” (de slipper jo å tjene penger), så trer mennenes ufrihet til fulle inn. Deres oppgave er å være i stand til å sørge for familien, og da er selvfølgelig førstevalget at mennene har ”gode og respektfulle” jobber. Leger og advokater topper denne lista, mens et yrke som danser er å anse som et tilnærmet svik.
De sosiale rammer og kulturelle koder de unge, deres familier og miljøet, eller rettere sagt miljøene, fungerer etter, krever en streng og kollektiv disiplin. Personlig frihet er en enorm trussel, og kan forrykke hele maktbalansen.
Har det så ikke skjedd noen endringer de 40 årene pakistanerne har bodd i Norge?
Både ja og nei. Først: På 70-tallet var pakistanske jenter og kvinner generelt friere enn utover 80- og 90-tallet. De første som kom utvandret fra et mer liberalt Pakistan enn i dag, og de var få her i Norge, og dermed var den sosiale og familiære kontrollen langt mindre. Det var vanlig at kvinnene gikk vestlig kledd, og mange av barna deres har fortalt at deres mødre jobbet ute den gang. Så til vår tids utvikling: Den endringen som kanskje er mest fremtredende i nyere tid er at det ikke lengre synes å være det totale nederlag (tap av all ære) hvis noen skiller seg. Muligheter for skilsmisse synes både å være en aktuell faktor for de gifteklare og foreldrene: Går ekteskapet dårlig, kan skilsmisse være en mulighet. At den nyskilte da gjerne havner i samme kverna på nytt, snakkes det mindre om. Dessuten: de skilte kvinnene har langt mindre verdi på ekteskapsmarkedet enn ugifte.
Nettopp hele ideen om ”ekteskapsmarkedet” er en enorm hemsko. I og med at en ”ikke må glemme sine pakistanske røtter” er det fortsatt for få ekteskapskandidater å velge mellom i Norge, og dermed fortsetter også henteekteskapene. Et stadig påfyll av førstegenerasjon innvandrere er ingen ideell situasjon for å fremme den enkeltes personlige frihet.
”Taxi”
Spenningsserien Taxi har alle disse momentene i seg, og flere til, ikke minst norske foreldre sin skepsis til svigersønner eller -døtre med innvandrerbakgrunn og det absolutte tabuet med homofili. Jeg vil anta at regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen hadde forventet kritikk for sin fremstilling av (deler av) det pakistanske miljøet, men jeg vil også anta at han er glad for at Taxi nettopp har klart å skape debatt om pakistaneres integreringsgrad i Norge.
Den første som hevet sin kritiske røst, var Aslak Nore. I VG fastslo Nore at ”den kritikerroste tv-serien Taxi tegner et utdatert bilde av pakistanernordmenn – en minoritetsgruppe i rask utvikling.” Nores virkelighetsoppfatning er at ”Ali på butikkhjørnet” er erstattet av advokater, leger og ingeniører. Og ifølge Nore er det urealistisk at en fremgangsrik jurist må lyve til familien om sin norske kjæreste. Det forteller meg at Nore har liten, om noe i et hele tatt, omgang med norskpakistanere, utover det som må kunne karakteriseres som svært overfladisk. Han kunne jo for eksempel nyansert sitt eget bilde ved en av dem, Abid Q. Raja, som han trekker opp som den ”selvbevisste generasjon”. Raja har selv fortalt hvordan han truet familien med å gifte seg med en norsk jente hvis ikke familien godtok hans valg av kone (av lavere kaste enn han selv).
Men enda mer interessant er kritikken fra legen Attiq Sohail i dagens Aftenposten, og han går heller ikke av veien for å benytte 22/7 i sin argumentasjon. Ifølge Sohail bidrar serien Taxi ”til stigmatisering og en tendens til å snakke om norskpakistanere og kriminelle i samme åndedrett.” Her burde kanskje jeg som nordlending være litt enig, i og med at den nordnorske kjeltringfiguren ikke akkurat er så veldig flatterende, men heldigvis kjenner jeg flere nordlendinger enn han – på samme måte som jeg kjenner flere norskpakistanere enn de som favner rollene i Taxi. Men mest av alt merker jeg meg følgende kritikk fra Sohail:
Holdningene til Rolfsen kommer også frem gjennom hovedpersonen i Taxi, Javar Jafri, som skal fremstille den ideelle nordmannen med minoritetsbakgrunn. Altså en totalt assimilert person som drikker alkohol og har samboer. En hovedperson som er like godt integrert som Javar, men som ikke gir avkall på sine grunnverdier, ville ikke vært ideelt for Rolfsen.
Sine grunnverdier? Hvilke grunnverdier er det Sohail sikter til? Den personlige friheten til å fravelge alkohol og samboer som den samme rett til å velge det?
Sohails kritikk bygger langt på vei opp om den ufriheten som Taxi formidler, og jeg har således langt på vei mye mer sans for Aftenpostens kommentator Mala Wang-Naveen sin innfallsvinkel. I en kommentar hevder hun at Adil Khan, i rollefiguren Javar Jafri, er blitt det nye idolet for mange unge. Det som er det ”nye” er at demonene nå luftes av dem selv:
Forskjellen er at nå forteller de selv historien. Selv om fortellerens troverdighet ikke avhenger av vedkommendes hudfarge, føles det nok mer rettferdig og kanskje en anelse tryggere når de selv kan få lufte ut sine demoner.
Men akkurat det bevitner jo også hvor uendelig fattig ”vi-et” fortsatt er.
Jeg håper virkelig at de som ser Khan som sitt nye idol, ser sitt snitt til å uttrykke sin støtte i offentligheten. Imens gleder jeg meg til siste episode (mandag 21.november på NRK1), der Javar Jafri lever i et farlig kaos han må komme seg ut av.