Hege Storhaug, HRS
Å kritisere den flerkulturelle ideologien i kjølvannet av 22.juli kan nok av noen oppfattes som hasardiøst, av andre som usmakelig. HRS tror derimot tiden er overmoden for å fylle begrepet flerkultur med reelt innhold, ikke minst fordi så mange politikere bruker dette begrepet svært aktivt, samtidig som de samme politikerne nå er vel så aktive med å fremheve hvilke felles frihetsverdier borgere i Norge bør samles om. Begrep kan både tilsløre og avsløre. Torbjørn Jagland er et eksempel i denne sammenhengen. I klare ordlag etter 22.juli advarte han politikere i Europa om å bruke begrepet multirkulturalisme (på norsk, flerkulturalisme). Begrepet hadde fått en negativ klangbunn. Man skulle heller benytte begrepet mangfold (på engelsk, diversity, et begrep som er populært på ”pene” konferanser og i forskningskretser). Her fra Jaglands uttalelser, sitert i Observer:
He said the word «diversity» was better than multiculturalism because the latter had become defined in different ways by different groups.
Om Jagland eller andre tidligere fortalere for fler-/multikultur med dette har endret politisk kurs i innvandrings- og integreringspolitikken, er jo en helt annen skål.
Forfatter og lektor i historie, dansken Michael Böss, er i Canada og undersøker hva som har skjedd med ideologien flerkultur, som var ”Canadas offisielle kjennemerke utad”, men som nå er erstattet av ”respekt for kulturelt mangfold som en canadisk verdi”. Böss registrerer at landet som endog har en egen lov om multikulturalisme datert 1988, helt har forlatt begrepet – høyre- som venstresiden. ”Multikulturalisme er ut. Respekt for mangfold er inn.” Böss mener den nye linjen utgjør en viktig forskjell: borgerne likestilles og settes i sentrum. Det gir også langt større rom for å sette den nasjonale kulturen i sentrum.
Mine undersøgelser har sat vores hjemlige værdidebat i perspektiv på to punkter. Jeg bemærker, at ordet »multikulturel« i de seneste ti år er gledet ud af officielt sprogbrug. Og det til trods for, at staten siden 1988 har haft en »Lov om Multikulturalisme«. Det er Kulturarvsministeriet, som har ansvar for lovens implementering. Men skønt jeg har været på kryds og tværs af ministeriets hjemmeside, har jeg ikke været i stand til at finde ordet »multikulturel«. I stedet fandt jeg en enkel – positiv – brug af udtrykket »kulturel mangfoldighed«.
Da jeg læste den nye danske regerings regeringsgrundlag igennem herovre, bemærkede jeg, at det samme gør sig gældende her. Multikulturalisme er yt. Respekt for kulturel mangfoldighed er in. Gør det en forskel? Ja, det gør. For det første fordi det betyder, at det ikke er en stats opgave at ligestille alle kulturer i et samfund. I stedet skal den sørge for, at alle borgere stilles lige i samfundet uanset deres kulturelle baggrund og anderledes identitet. For det andet betyder det, at en stat godt kan støtte det nationale flertals kultur, f.eks. gennem sin kultur- og uddannelsespolitik, uden at det skal betragtes som en »udelukkelse« af borgere med anden kulturel baggrund. Så længe det vel at mærke sker med behørigt hensyn over for mindretallene og i erkendelse af, at selv en flertalskultur i virkeligheden er en mangfoldig størrelse og det nye udtryk »monokultur« derfor en fiktion.
Selvsagt var ikke Norge monokulturelt før innvandringen fra den ikke-vestlige verden for om lag 40 år siden. Et kanskje litt spesielt eksempel er fra min barndoms sommere i Egersund, der Perane holder til. En svært sær kristen sekt, der jentene fremdeles går i lange skjørt med håret samlet i en hale, og der barna er fraværende i den offentlige grunnskolen. Jeg spurte min tante i sommer om disse Perane blir flere eller færre. Hun så forbauset på meg (visste jeg ikke bedre?): de blir jo flere og flere, for de får mange barn, syv til åtte barn er vanlig, sa hun (og de gifter seg selvsagt med hverandre). Poenget er at det tidligere Norge var et land som i stort hadde et folk som samlet seg om noen verdier som ble til et bredt folkelig fellesskap – med unntak, som Perane. Nasjonalt var en felles norsk kultur i front, kanskje godt illustrert med en radiokanal, som også ble til en fjernsynskanal, NRK, som folket i bredt samlet seg om.
Den nye kursen i Canada, gir således også assosiasjoner til norske stortingsmeldinger, som denne fra 1976 – 1977, der det heter:
«Det er mange måter å være norsk på. Ved aktivt å framheve at alle har like stor rett til å bringe med seg sine verdier og tradisjoner inn i fellesskapet, styrkes grunnlaget for samhørighet.»
En slik stortingsmelding vil vi ikke se i årene som kommer. Heldigvis. Politisk går det fremover, selv om det går uhyre sakte.
Canada ser ut til å ligge et hestehode foran Norge. Böss har merket seg en passasje på det canadiske kulturarvdepartementets hjemmeside som sier:
»Den canadiske regering opmuntrer de (etniske og religiøse) grupper til at deltage fuldt og helt i samfundslivet ved at styrke deres økonomiske, sociale og kulturelle integration«.
Tidligere handlet det, som i Norge, om ”å bevare innvandrerkulturer”. Nå handler det om å bli kulturelt integrert, en integrering innvandrere selv har hovedansvaret for:
Hvor det tidligere handlede om at bevare indvandrerkulturer, drejer det sig altså nu om at blive kulturelt integreret. Og det er vel at mærke en integration, som indvandrerne og deres efterkommere selv er hovedansvarlige for. Også denne holdning burde vi kunne dele. Kulturel integration er ikke det samme som kulturel assimilation – dvs. at lægge sin egen kultur bag sig. Kulturel integration betyder derimod at blive fortrolig med flertallets kultur og livsform for derved at kunne fungere på lige fod med andre og undgå at leve på kanten af samfundet. Derfor hører kulturel integration sammen med økonomisk og social integration.
At man ikke kulturelt skal assimileres, gir meg assosiasjoner til den generelt best integrerte gruppen fra islamsk kulturkrets: perserne. De er verdimessig assimilert, kulturelt integrert, og meget bevisst sitt persiske opphav der tradisjoner som ikke er i konflikt med menneskerettighetene videreføres (feiring av det iranske nyåret), og der eksempelvis språk (persisk) videreføres – uten at det går på bekostning med å lære seg fullgodt norsk.
Det ligger mye ustudert politisk lærdom i ”det persiske eksemplet”.