Hege Storhaug, HRS
Debatten i Dagsnytt 18 på fredag tegnet en Aslak Nore med lite substans å fare med. I motsetning til Ulrik Imtiaz Rolfsen, programskaperen av ”Taxi”, som sier han har rundt 3 – 400 familiemedlemmer blant pakistanere i Oslo. Det er dog ikke familiebånd som er det avgjørende, det er innsikt og dokumentasjon. Av de siste ekteskapsstatistikkene vi har, er ca 1 prosent av andregenerasjons pakistanere i Norge gift med en med norsk bakgrunn. Det sier det meste om hvor ”usannsynlig” det er at advokaten Javar (Adil Khan i Taxi) må skjule for familie og miljø at han har en norsk samboer, ifølge Nore? Jo, Nore, det er nettopp et svært sannsynlig bilde Rolfsen tegner.
”Taxi” er, som Adil Khan påpeker overfor Dagsrevyen, en dramaserie, en krim, der ting settes på spissen. Adil pekte likevel raskt på fakta: Kaldbakken-drapene og Faiza-saken. Men det er ikke kriminelle forhold som har skapt debatt. Det er dobbeltliv og ufrihet som har skapt ”furore”. Adil mener ”90 prosent” av unge pakistanere lever med ufrihet i dagliglivet. Programlederen spør så Adil:
”Du spiller Javar. Javar lyver. Hva gjør alle disse løgnene med et menneske?”
Adil svarer:
”Det er forferdelig. Du er fra dag én lært opp av det pakistanske miljøet og av familien til å respektere familiekjernen på en slik måte at du ikke kan gå imot dem. Du blir også til tider holdt tilbake fra å integrere deg helt ut i det norske livet. Du får ikke dra i bursdager, du får ikke dra på leirskole. Du får ikke lov å bli helt norsk. Samtidig som du ikke kan integrere det norske livet hjemme. Det er en påkjenning. Og det er veldig vanskelig å stå i midten der og ikke føle at du er hjemme her eller der.”
Programleder: ”Må man velge?”
”Som sagt, du blir trent opp fra dag en til å respektere den familiekjernen så hardt at å gå imot det er helt umulig. Så de fleste blir ofre for bagasjen familien har med hjemme fra landsbygda, som er tvangsekteskap, valg av utdannelse, og så videre, og så videre. Du får ikke bli helt norsk, samtidig som du ikke kan ta med deg det norske hjem. Jeg er veldig heldig som kommer fra en liberal familie.”
Adil peker så på et av de største tabuene han har brutt, nemlig at han valgte underholdningsbransjen, å stå på scenen som danser. Det kostet, og det koster den dag i dag i form av trusler med mer fra ”sine egne”. Adil fortsetter:
”Jeg har også måttet leve et dobbeltliv og blitt sinnsyk rå på å lyge. Og det er ikke hyggelig i det hele tatt å se foreldrene dine i ansiktet og lyge.”
Adil oppfordrer unge med hans bakgrunn til ”å tørre å være norske”, ”tørre å drømme”, ”stole på seg selv”, ”gå egne veier”. Han fortsetter slik:
”Jeg ble tatt i mot med åpne armer i dette landet her. Hvorfor står vi og skyver imot? Hvorfor kan vi ikke bare bli tatt imot og bidra med noe positivt til dette samfunnet?”
Adil forteller videre at pakistanske foreldre ser han som en trussel overfor barna deres. Adil ”ødelegger barna deres”.
Programlederen spør:
”Hvor lenge vil denne rivningen kommer til å være der. Er dets snakk om en generasjon?”
Adil:
”Vi har mye arbeid igjen. Det er mye skeptiske holdninger der ute, mye tabu, og en evne til på en måte å skjule sannheten.”
Adil avrunder med at ”Taxi” gjennom figuren Javar viser ”hvordan en normal norskpakistaner har det”.
Da må jeg legge til: vel og merke hvis denne normale norskpakistaneren våger å bryte med æreskulturen og flytter sammen med en norsk kvinne.
Jeg tror Adil når han forteller at han kommer fra en liberal pakistansk familie, i norskpakistansk forstand. Artisten og søsteren hans, nå under navnet Deeyah, har også utfordret æreskulturen, dertil så kraftig at hun så seg nødt til å forlate Norge grunnet trusler. Så vidt meg bekjent, har både Deeyah og Adil foreldrene på sin side, men som Adil fortalte til NRK, måtte også han ”slalomkjøre” i oppveksten og lyge overfor foreldrene om livet han levde i skjul. Min antakelse er at løgnene først og fremst handlet om å skjule seg for sladderkulturen som trives så godt i æresmiljøene, ikke nødvendigvis å skjule seg for foreldrene i seg selv.
Uansett vurderer jeg Adils troverdighet som svært høy. Og basert på over 20 års erfaringer fra norskpakistanske miljø, foreldre som unge, er kårene til individenes personlige frihet fremdeles magre. Sist eksemplifisert med en med mange års erfaring fra arbeid mot tvangsekteskap: ”hver eneste ung jeg møter, spør jeg om kjenner andre som sliter med tvangsekteskap og ærerelatert vold og ufrihet. Alle ramser opp bekjente og slektninger som har det på samme måte som dem. Alle.”
I Aftenposten går legen Attiq Sohail i strupen på Rolfsen med blant annet denne påstanden:
Aslak Nore har helt rett i at serien gir et utdatert inntrykk av norskpakistanere, og de fleste er enig med ham. Rolfsen har lenge forsøkt å fremstå som en sannferdig kilde til pakistansk kultur, men hans tidligere uttalelser og Taxi vitner ikke om annet enn total kunnskapsløshet. Rolfsen beskriver pakistanere fra 1980 i serien. Sladrekulturen er like stor blant majoriteten som minoritetene. Forskjellen ligger i at miljøet er mindre og ryktene spres således fortere.
”De fleste er enig?” Rolfsen preges av ”total kunnskapsløshet?” Sladrekulturen blant nordmenn ”er like stor” som blant norskpakistanere?
Sohail skal jobbe herfra og til evigheten for å dokumentere påstandene sine. Han går definitivt i fotsporene til førstegenerasjons talspersoner for pakistanere i Norge gjennom 90-tallet og inn i vår tid.
Adil Khan og Ulrik Imitiaz Rolfsen holder på med et nytt prosjekt. Hva det er, kjenner jeg ikke konkret til. Men jeg kjenner at jeg gleder meg til mer fra disse to herrene, som beveger Norge videre. Ikke minst er Adil sin rolle så uendelig viktig: han er en særdeles viktig rollemodell for minoritetsungdom som lever i æreskulturens klamme verden.
På en skala fra en til ti scorer Abdil 20.