#PFU

Kan journalister trakassere enkeltpersoner og organisasjoner? Ja, selvsagt. Det er det mange og også ferske eksempler på. Men får uanstendig oppførsel konsekvenser for de samme journalistene eller mediene generelt? Det er en helt annen skål.

Pene, hvite flyktninger vil Listhaug og Storhaug ha! kunne vi lese i den flerkulturelle avisen Utrop onsdag. Påstanden er så banal at det er flaut, men det er likevel problematisk at avisen, som har innvandrere som målgruppe, ønsker at leserne skal tro at innvandringskritikk er begrunnet i grov rasisme. 

Faktisk.no er blitt et demokratisk problem som ingen synes å ville ta tak i. Vi gjorde et forsøk.

Bergens Tidende nekter å forstå at "brunskvetting" henviser til nasjonalsosialisme og dermed til nazisme. Hvor historieløs kan en avis tillate seg å være?

I årevis har venstresiden hatt et sterkt grep om hvem som skal oppnevnes til ulike organer og utvalg. Så da HRS fikk forslagsrett til medlemmer til Utlendingsnemnda, UDIs klageorgan, gikk sikringen i flere medier.

Skolens "julenekt" er endt opp som ren brannslukking, ledet an av rådmannen. Men det handler ikke om Jehovas Vitner, som rykter i sosiale medier forteller.

Gjennom medienes behandling av Trond Giske, har samboer Haddy Njie lært at det finnes en "politisk korrekt vegg". Det har ført til at hun fått mindre tiltro til eksperter, kommentatorer og journalister. Det tragiske er at man nesten må være personlig knekt, før en skjønner at mediene kan gjøre det meste for å knuse enkeltmennesker. Man kan nemlig ikke vaske seg ren i trykksverte. Haddy fremstår som imponerende klartenkt etter jakten på Giske.

En del mennesker i vårt lille land har en moral og oppførsel som dessverre vitner om mangel på både kart og kompass. Igjen er det Christian Tybring-Gjedde som får unngjelde for deres usselhet og nedrighet, med VG som velvillig talerør. Skal vi tro den visstnok så veldig gode journalisten Alexander Nyhagen, så er Facebook-siden til Tybring-Gjedde årsaken til «kulden som sprer seg» - altså rasisme – «til bussene landet over».  Intet mindre.

Det er så vidt vi vet kun en person i Norge som har klart å felle en og samme avis tre ganger, dertil enstemmig, i Pressens Faglige Utvalg. Leder av Trondheim Øyelegesenter, Jan Guldahl, skapte rabalder da han ga beskjed om at ansatte ikke får bruke hijab under han som ”sjæf”. Etter dette har han brukt hundrevis av timer på å lese seg opp på islam og innvandring. - Man må gjøre ting skikkelig. Eller la vær, sier Jan Guldahl. Det være seg øyekirurgi eller innvandringsdebatt.

På senvinteren raste hijabdebatten i trønderhovedstadens avis Adresseavisen, etter at en ung kvinne i hijab stod frem og mente at hijaben var årsaken til at hun ikke fikk jobb. Sjefen ved Trondheim øyelegesenter Jan Guldahl, konsulterte egne ansatte, og konklusjonen var at hijab på ansatte på senteret ikke var velkommen. Da gikk startskuddet for et massivt mediekjør mot Guldahl, som nå har endt med at Adresseavisen er felt for slett presseetikk.

Vi har sett, og noen også følt, det i årevis: Såkalte anerkjente medier driver frem saker for egen vinning eller tilpasset eget ståsted. Det er en kamp om makt, og derav hvilket syn og holdninger som skal få etablere seg i det offentlige rom. Medier har fått holde på, beskyttet av sine egne. Medienes egen ”vaktbikkje”, PFU, er dedusert til et prateorgan med, i beste fall, teknikalitetskompetanse. Nå er tausheten brutt. Da kan vi bare vente på tåkepratet?