At det bedrives kampanjejournalistikk skjer sikkert innenfor de fleste temaer, men utvilsomt er innvandringsfeltet ett av de mest politiske betente og dermed spesielt utsatt.
Lørdagsrevyen (Dagsrevyen, NRK) sendte 12.januar en reportasje om en rumensk kvinne, eller sigøynerkvinne som vi kunne si før, som er blitt domfelt i Norge for å reise rundt og selge smykker sammen med sine barn, om vi skal tro NRK. Hun var dømt for ”menneskehandel”, lød det nærmest såre budskapet fra NRK. Den domfelte kvinnen, med en dom på to år og fire måneder, forteller oss, midt i lørdagskosen, at hun slett ikke har gjort det hun er dømt for. Vi får vite at hun egentlig skulle anke saken, men, sånt rent teknisk sett, har hun ombestemt seg: for da kan det ta lenger tid før hun kommer seg hjem. Reportasjens bærende element er at ”vi” (Norge) er tilnærmet rasistisk og ikke evner å forstå ”deres kultur”. NRK-teamet har til og med vært i Romania og besøkt kvinnens sønn og hans familie. Sønnen og svigerdatteren, med det lille barnet på armene, kan forvisse oss om at den stakkars kvinnen er helt uskyldig – og alt er mye vanskeligere uten henne. Og, sånn helt tilfeldig, ringer nettopp kvinnen akkurat når tv-teamet er der, og vi får vite hun et par ganger i måneden kan ringe hjem og således kan holde litt kontakt med sitt yngste barnebarn. (Gjengitt etter hukommelsen). Alle gråter og alt er trist. Den skyldige, altså meg og resten av Norge, kan bare skyldbetinget luske til oss fettfingrene fra potetløvposen.
Egentlig er det ingenting besynderlig med denne reportasjen. Jeg har sett mange av dem, det er for eksempel bare å se på Aktuelt (NRK2) med programleder Ole Torp resten av uka, så er der nok av lignende eksempler å ta av – eller Dagsnytt 18 (NRK2 og P2) for den saks skyld. Min reaksjon er således bare (gjenkjennende) hoderysting.
Nina Hjerpseth-Østlie er derimot mer optimistisk enn meg. Hun lager to dager etterpå en sak på document.no, der hun påpeker en rekke av sakens fakta. Ikke minst det faktum at kvinnen er dømt for medvirkning til voldtekt, for penger, av sin da 11-årige datter. Jenta ble holdt fast av flere menn og voldtatt av sin ektemann, slik at ekteskapet ble reelt ved å være fullbyrdet – altså en sigøynertradisjon, likt den tradisjonen vi kjenner fra en del andre kulturer. Jeanette, av pakistansk opprinnelse, har forklart dette glimrende: ”Mine foreldre arrangerte ikke ekteskapet mitt, de arrangerte voldtektene mine.”
Men Nina og jeg har en ting til felles: vi har for lite gjennomslag i det offentlige rom. Gjett hvorfor? Jo, for de samme stemmene som lager slike reportasjer som denne i Lørdagsrevyen, er de som også definerer hvem som skal få en stemme i offentligheten. Og der passer ikke alltid fakta inn. Derfor blir det ikke noe fart i saken før en annen kar kommer på banen: Det som nå synes å bli den uredde, slaskejournalisten John Hustad – i tospann med en annen frittalende journalist, Elin Ørjasæter.
Er det virkelig av sine egne en skal få det?
Hustad påpeker sakens absurditet i Dag & Tid fredag 18. januar. Det er altså gått nesten én uke, og ingen, absolutt ingen, i de ”anerkjente” medier, synes å stusse det minste over Lørdagsrevyens innslag.
Fagbladet Journalisten mener derimot at Hustad er ”legitim nok” og publiserer et intervju med han dagen etter. Her hevder Hustad at NRK-reportasjen er som å lage sak på Treholt uten å nevne spionasjen. NRK har derimot enda ikke svart på Journalistens henvendelse, men de kommer på banen senere samme dag. NRKs ”forklaring” er reneste tåkepratet. Redaksjonsleder Ole Eivind Henden kan ikke forklare hvorfor ikke dommen i sin helhet blir formidlet, eller rettere sagt: blir så skjevt formidlet, men innrømmer likevel at det var feil:
– Det kan jeg ikke gå tungt inn i fordi jeg ikke kjenner til det. Da må jeg langt inn i diskusjonene som ble gjort. Men det var feil å utelate den delen av dommen. Vi i redaksjonsledelsen ser det nå, slik saken er fremstilt, sier Henden.
Samme dag, altså lørdag 19. januar, har også Elin Ørjasæter våknet til liv. Hennes innlegg tilkjennegir en alvorlig tillitsknekk til NRK, og hun oppfordrer folk til å lese dommen selv – ved å bestille den hos Bergen Tingrett. Det er ingen god attest for journalister. Og når først Ørjasæter er våknet, så gir hun seg ikke så lett (hun skjønner sikkert at her må det presses på, om noe eventuelt skal skje).
21.januar konkluderer Ørjasæter med: Ikke stol på Dagsrevyen. Ørjasæter er frustrert over at NRK faktisk har diskutert reportasjen grundig før den ble sendt: ”Den gode nyheten er altså at fornuftige folk i redaksjonen protesterte. Den dårlige nyheten er at de ikke ble hørt.” Hun viser også til andre saker der journalister etterrettelighet ikke er i førersetet – og det fremkommer at Pressens Faglige utvalg (PFU) ikke nødvendigvis er den ”vaktbikkja” over mediene som vi håper på.
Den traumatiserte datteren reagerte voldsomt
Fra NRK er det, i alle fall så langt, stille. Der er de kanskje takknemlig for at grusomhetene i Algerie fyller alle sendeflater. Det hadde kanskje, men bare kanskje, også fungert denne gangen, hadde det ikke vært for at den andre parten i saken begynner å røre på seg: For den voldtatte jenta, som nå er 15 år og bor på hemmelige adresse, og som moren faktisk navnga i Lørdagsrevyreportasjen, reagerer kraftig på NRKs oppslag.
I dagens Journalisten kan vi lese at jentas bistandsadvokat, Beate Hamre, bekrefter at de skal klage NRK inn for PFU.
– Hun er utsatt for store traumer og er sterkt preget av det. Hun bor i Sverige og ønsker ingen kontakt med sin familie, sier Hamre.
Også to av Hamres kolleger var bistandsadvokater for andre personer i denne saken, og de er like rystet over NRKs innslag. Hamre sier også NRK ikke gjorde noe forsøk på å snakke med henne før innslaget ble sendt, men hun var likevel kjent med at det ville komme en reportasje fordi journalisten var tilstede ved bevisopptak i Romania i desember.
Reagert på reportasjen har de også gjort ved Hordaland statsadvokatembete. Førstestatsadvokat Eirik Stolt-Nielsen utelukker ikke en framtidig PFU-klage, men vil først ta opp saken i et brev til NRK.
Tåkefyrsten mobiliserer?
I NRK vil jeg anta det jobbes på høygir med saken. Da neppe for enkelt å forklare hvorfor reportasjen fikk den aktuelle vinklingen, for det er jo utvilsomt et bevisst valg, men for å tåkelegge det som jeg antar er de flaue fakta: Reportasjen skulle belyse at ikke alle kulturer er som oss, men at det ikke betyr at vi kan ”breie oss” med vår kultur, selv om de samme kulturbærerne (menneskene) er i Norge.
Ergo ble det bare ”litt feil case”? Det var egentlig ikke denne saken – og denne dommen og dets innhold – som var det viktige, men det prinsipielle ved andre kulturers levesett og væremåte relatert til vår egen. Samtidig passet tidspunktet så bra – jamfør siste ukers kulturdebatt, eller ”kulturkrig” som noen velger å kalle det.
PFU – og så?
Å få denne reportasjen vurdert i PFU kan bli interessant, men mine forventninger er små.
Vi har i løpet av det siste tiåret hatt en rekke klagesaker hos PFU. Noen har vi vunnet og noen har vi tapt, og sakens utfall oppleves som et lotteri. Det er tilnærmet umulig å vite utfallet, hvis det da ikke handler om noe så enkelt som tilsvarsretten – og særlig kanskje såkalt samtidig tilsvar – eller en eller annen ”teknikalitet”, men begynner en å gå inn i substansen på saken, ja da melder PFU seg ut.
Drittpakkene rettet mot HRS generelt, og Hege Storhaug spesielt, har alle hatt en fellesnevner, nemlig troverdighetsvurdering av kildene til påstandene. Vi har hver gang dokumentert, i den grad det er mulig å dokumentere noe som ikke eksisterer, at påstandene ikke har noen sannhetsgehalt. I siste sak endog med lydbevis – som verken PFU eller andre medier ville lytte til (fakta ødelegger jo som kjent en ”god” sak), men unntak av Dagbladet: men de fordreide igjen bare sannheten slik at det likevel var oss som kom dårlig ut. Og nettopp sistnevnte kan de trygt gjøre – fordi PFU, etter eget utsagn, ikke er sannhetssøkende.
I min fortvilelse over et PFU som ikke bryr seg om riktig/galt eller sant/usant prøvde jeg å forklare overfor PFU med et eksempel: Tenk deg så at PFUs leder, Aftenpostenredaktør Hilde Haugsgjerd, ble utsatt for noe så jævlig som incestrykter. Hvordan skulle hun kunne forsvare seg mot noe så sensitivt når det ikke eksisterte fnugg av sannhet i det? Alt hun eventuelt sa, ville hun etter all sannsynlighet bare tape på. Vet du hva svaret var? Jo: ”Ingen medier ville ha funnet på å formidle noe slikt”.
Helt ærlig: De tror på det selv. For oss som har vært, eller til tider er, utsatt for mediers personangrep fortoner saken seg helt motsatt. Noen journalister og medier har ingen skrupler for bedriten kampanjejournalistikk.
Men det nytter ikke å være i noe offentlige ordskifte som offer, det er bare å heve hodet og gå videre, litt mindre likt eller kanskje sterkt mislikt. Det er faktisk ikke det største problemet, det største problemet er påstandene følger etter deg. Budskapet ditt beheftes så med tillitsknekk, du blir mindre troverdig. Og det vet noen å utnytte, rått og lenge.
Jeg kan ta et eksempel: I Aktuelt 16.mai 2011 ble Christian Tybring-Gjedde (FrP) intervjuet av Ole Torp. Alle som ser på Torp vet at han ikke har noe særlig til overs for FrP. I debatten brukte Tybring-Gjedde oss som kilde til noen eksempler han kom med, hvorpå Torp uttaler:
– Du har mange gode kilder (på dette), selv om vi må legge til at Human Rights Service ikke alltid har vært like mye å stole på.
Siden min tro på PFU er tilnærmet forsvunnet, ringte jeg sporenstreks etter programmet og spurte Torp hva han drev med. Skriv brev, sa han i alt annet enn en hyggelig tone. Som sagt så gjort, og i svarbrevet er NRK-svadaet tilnærmet komplett: for eksempel de ”har ikke hevdet at alt HRS sier og gjør er utroverdig, men at HRS som kilde må behandles med forsiktighet og forbehold”. Det er utvilsomt tragikomisk når jeg nettopp har bedt dem om dokumentasjon om påstand om at vi ikke er til å stole på.
Og ”dokumentasjonen”? Ja, helt riktig: rykter og løsrevne sitater fra media. Ett av de morsomste kanskje fra en uttalelse fra SSB (2008) der SSB hevdet at vi tok feil med vår prognose på fremtidig innvandring. I dag vet kanskje til og med NRK at det var HRS som hadde rett. Og som om ikke denne form for ”dokumentasjon” var nok, ja så hevdet likegodt NRK at HRS ”forsyner særlig Fremskrittspartiet med argumenter og synspunkter mot ikke-vestlig innvandring i Norge”. Som den ”hemmelige gruppen” vi er?
Sa noen forsiktighet og forbehold?