Uavhengige og kritiske medier er avgjørende for et demokratisk samfunn. Mediene skal granske makten, avdekke kritikkverdige forhold og være en vaktbikkje for samfunnet. De skal rapportere om saker av allmenn interesse og legge til rette for å opplyse den offentlige debatten der ulike synspunkter og ideer kan komme fram.
Slik åpner Ytringsfrihetskommisjonens NOU «En åpen og opplyst samtale» kap. 12 som handler om «Frie medier og frie ytringer». Det er liten tvil om at mediene er viet stor plass hos kommisjonen. Hvis en søker på «medie» får en 1.229 treff. Til sammenligning nevnes for eksempel «demokrati» 259 ganger, «ansvar» gir 401 treff, «plikt» 364 og «trakassering» 52. Sistnevnte handler stort sett om trakassering av minoriteter, om ufin tone i sosiale medier eller av journalister. Samtidig har kommisjonen innsett at medier kan misbruke sin makt:
Det er videre en fare for at mediene ikke er kritiske nok til hverandre. Framveksten av flere nye medier har skjerpet den interne kritikken i bransjen, men faren for at de redaktørstyrte mediene løper i flokk, er fremdeles til stede. Lojalitet innad i bransjen – også fordi journalister sømløst bytter tilknytning til forskjellige redaksjoner – kan føre til en uvilje mot å kritisere hverandre. Når personer i bransjen gis et annet og bedre vern mot å bli identifisert enn andre, undergraves tilliten til at mediene er villig til å granske maktforhold og maktmisbruk i egne rekker. (s.257)
At mediefolk beskytter hverandre er et inntrykk som antakelig mange sitter igjen med, men kan journalister også trakassere? Mitt svar er et klart ja, ikke minst ut fra egen erfaring over to tiår. Derfor drar privatpersonen Eirik Furuseth opp en særdeles viktig debatt om mediers rolle.
Furuseth vs Græsvik
TV 2-journalisten Fredrik Græsvik misbrukte sin makt og posisjon da han en sen lørdagskveld gikk til angrep på Eirik Furuseth etter at sistnevnte hadde publisert en Facebook-status som Græsvik ikke likte.
Furuseth avslørte, med bakteppe i terroren i Oslo 25. juni, nemlig noe som i årevis har vært en offentlig hemmelighet, nettopp fordi mediene gir «et annet og bedre vern» til sine egne:
VG melder at drapsmannen ble stoppet sammen med konebankeren og islamisten Arfan Bhatti. Pussig nok melder ikke TV2 dette.
Det kan ha sammenheng med at TV2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække synes det var en god idé å operere som Bhattis elskerinne over lengre tid, og at TV2 ikke skjønner problemet med å ha en nyhetsredaktør som står i med Norges farligste islamist.
I antakelig et forsøk på å «redde» sin sjef Solbrække, eventuelt for å få en stjerne i boka, sendte Græsvik direktemeldinger til Furuseth på Messenger der det fremkom at TV 2 skulle lage sak om Furuseths diskriminerende holdninger overfor både homofile og muslimer (sic!). Men han stoppet ikke her; han sendte også forespørsel til Furuseths arbeidsgiver og forsøkte å få tak i idrettslaget hvor Furuseth er trener. Nå skulle de stå til rette for Furuseths (påståtte) hatprat.
Men Græsvik møtte feil person. Furuseth vek ikke unna og arbeidsgiveren var rak i ryggen; de lot seg ikke presse av TV 2-journalistens narrativ.
Det ble ingen sak hos TV 2, tvert om endte det med at kanalens toppsjef Olav Sandnes beklaget det hele og Græsvik unnskyldte seg. 10-0 til Furuseth med andre ord, men hvorfor ble dette i det hele tatt en offentlig sak? Det har Furuseth selv svart på i et intervju med Aftenposten (31. august, bak betaling):
– Det har også vært spesielt å se hvordan pressen løper i flokk. Først ville ingen omtale min hovedkritikk av TV 2. Når så Aftenposten omtalte det, fulgte de andre etter. Men jeg tror ikke egentlig det som hendte meg, er representativt for norsk presse, sier han.
Representativt?
Hva som skjedde har Furuseth selv på glimrende vis forklart i en kronikk i Aftenposten, der man kan spørre seg: hvor representativt er det Furuseth opplevde? Min erfaring er at det er mer vanlig enn hva vi tror eller håper. Triksene såkalte redaktørstyrte medier kan benytte kan være så infame at man tror ikke det er sant, og nettopp der ligger også en del forklaringen: man tror det rett og slett ikke. HRS generelt, og Hege Storhaug spesielt, har mange eksempler å vise til, la oss bare ta ett:
Våren/sommeren 2009 ble vi utsatt for en heksejakt helt ut av proposisjoner, den gang spesielt fra Dagbladet. Vi var blitt beskyldt for helt horrible ting fra Amal Aden. Somaliskfødte Aden hadde over noen tid vært engasjert i HRS på et prosjekt om kjønnslemlestelse, der også politiet var involvert fra vår side. Men etter en tid begynte vi å tvile på Adens troverdighet, samtidig med at hun ble mer og mer intens overfor navngitte personer som hun ønsket vi «skulle ta» (bryte ned troverdigheten, frata dem makt). Det endte med at jeg som daglig leder bestemte at neste møte med Aden skulle tas opp på bånd. Det ble gjort, men dette båndopptaket ble en del av journalistenes stygge arbeidsmetoder.
Beskyldningene fra Aden, gjengitt i flere mediers forsider, var blant annet at vi «integrerings-testet» henne ved å tvinge henne til å drikke vodka i kaffen på jobb, viste hennes dyresex-tegninger, vi betalte jenter 1.000 kroner per hode for å si at de var tvunget til å gå med hijab og/eller at de var kjønnslemlestet, jeg drakk på jobb og Storhaug var psykisk syk. Det var så mange og vanvittige påstander at jeg knapt husker galskapen.
Men mediene refererte velvillige. Her sto jo en person offentlig frem, så da var det bare å kjøre på. At hun var av somalisk opprinnelse var jo en stor fordel, for det ga de samme mediene en fantastisk mulighet til nok en gang å angripe HRS, som «liksom jobber for sårbare kvinner og jenter».
Vi ga alle medier muligheten til å lytte på båndopptaket som avdekket Adens løgner. Alle takket nei, utenom Dagbladet. Men Dagbladets journalister var ikke ute etter fakta, de var ute etter noe som kunne sette HRS i et enda dårligere lys. Én av de tingene jeg erindrer Dagbladet laget sak på var at Storhaug hadde sagt til Aden «at kanskje vi har gitt deg for stor frihet». Konteksten var at Aden jobbet mest hjemmefra og klaget på at det var vanskelig å følge opp arbeidsoppgavene uten en strammere styring. Den konteksten var selvfølgelig vekk, insinuasjonen var at vi/Storhaug var besatt av kontroll. Mediene fortsatte med blant annet at båndopptaket var ulovlige, samt at vi hadde en egen avdeling i HRS som spionerte på innvandrerjenter (på denne tiden var vi to fast ansatte).
Så hvordan forsvarer en seg mot slike massive løgnaktige angrep? Vel, vi prøvde blant annet Pressens faglige utvalg (PFU) der ikke minst vi klaget inn Dagbladet (som var de mest ivrige). Med klagen fulgte også båndopptaket og en transkripsjon av samtalen. Kortversjonen av den saken var at PFU ikke fant at Dagbladet hadde gjort noe galt, da Dagbladet fant kilden, altså Amal Aden, troverdig. Ferdig med det.
I klagen hadde vi fremmet et eksempel som med all tydelighet viser medienes urokkelige selvbilde. Vi spurte i klagen hvordan daværende nestleder i PFU (Hilde Haugsgjerd) ville forholdt seg om noen medier insinuerte at hun var pedofil. Eksemplet falt ikke i god jord, der PFU konkluderte med at «ingen medier ville finne på å skrive noe slikt». Nei, sikkert ikke, og grunnen er at beskyldningen er så grov at den måtte nøye dokumenteres og fordi en på samme måte som en skjermer sine egne også stoler på sine egne – samtidig med at en åpenbart har store problemer med å ta innover seg betydningen av mediers overgrep mot andre.
At det kan lønne seg å lyve er også blitt aktualisert av Sløseriombudsmannen, der en rekke kunstnere påstår de er utsatt for stygge trusler, endog drapstrusler, og hatytringer, uten fnugg av bevis. Som Espen Goffeng skrev i Nettavisen: det er minimal sjanse for at noen vil sjekke ens løgner.
Prinsipiell sak
Furuseths oppfølging av egen sak er helt på sin plass. Nå var han «heldig» i og med at en av de etablerte mediene (her Aftenposten) faktisk skrev om saken, og slik sett ble en bjellesau for resten av flokken. Samtidig var ikke Furuseth noen offentlig person fra før, så medier hadde ikke noen (politisk) hang til han slik som de har til HRS.
Men den godeste Furuseth er ikke fornøyd med beklagelsene han har fått. Påtakelig er det også at TV 2s Fredrik Græsvik bare nekter å uttale seg i sakens anledning, og denne tausheten er det ingen medier som følger opp. «Beklager» og så fortsetter vi som før, synes å være gangbart i medieverden. Skulle Græsviks svært klanderverdige oppførsel fått mer alvorlige konsekvenser hadde han vel bare gått til en annen redaksjon eller blitt kommunikasjonssjef i et eller annet parti.
Furuseth ønsker imidlertid at PFU på prinsipielt grunnlag skal behandle det han opplever som et forsøk på karakterdrap av seg selv.
Når Furuseth ser gjennom pressens etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, finner han ikke ut hvilke bestemmelser som egentlig omfatter det han ble utsatt for.
– Det virker ikke som regelverket er laget for å kunne behandle en sak som min, sier han til Aftenposten.
Når han i kronikken i Aftenposten etterlyser at PFUs generalsekretær tar i bruk intiativretten, altså på eget intitiativ tar opp saken i PFU, får han en rimelig kald skulder fra generalsekretær Elin Floberghagen.
– Den brukes i tilfeller som er veldig prinsipielle, eller i tilfeller hvor vedkommende ikke kan forventes å kunne klage selv. Vi har ikke vurdert å bruke initiativretten i denne saken, da Furuseth virker fullt ut i stand til å klage selv, sier Floberghagen Aftenposten, og fortsetter:
Om Furuseth skulle bestemme seg for å klage, vil han kunne få bistand fra PFU-sekretariatet til å peke på relevante punker i Vær varsom-plakaten, forklarer Floberghagen.
– Jeg er helt enig i at man ikke kan forvente at alle skal kunne VVP. Derfor tilbyr vi denne bistanden.
Furuseth trenger åpenbart ikke denne «bistanden». Han prøver å rette søkelyset på mangler i VVP for å gjøre mediene bedre. Men PFU synes ikke å forstå at mediers maktmisbruk fortjener oppmerksomhet. Er det tausheten som skal tale videre i denne saken også?