#Lily Bandehy

Å behandle folk som husdyr er ren diskriminering. Å ikke stille krav til folk er diskriminering. Å drive folk til å føle seg unyttige er rasistisk. Resultatet blir det at de går til sine egne, kulturen fra opprinnelig landet og religion blir i fokus. På TV og radioen blir det morsmålskanalene. Samværet med andre blir begrenset til moskeene og religiøst miljø. Og de lærer hverandre hvordan de kan få mest mulig ved å jobbe minst mulig, skriver Lily Bandehy, som selv kom som flyktning til Norge for over 25 år siden.

Artisten Tooji har stått frem som homofil. Samtidig lanserte han en ny låt og video, som har skapt debatt, da videoen omhandler sex mellom Tooji og en prest i Frogner kirke. Toojis mor, Lily Bandehy som er verdikonsulent i HRS, har noen klare meldinger i dag om hva hun mener om religion, homofili, kvinner og overgrep i religionens navn.

For noen år giftet jeg meg i en moské i Oslo med min norske kjæreste fordi jeg ville at min familie i Iran skulle akseptere forholdet vårt. Vi fikk klar beskjed av vigselsmannen: Kjæresten min måtte konvertere til islam før han kunne vie oss. Det samme er mønsteret blant alle mine iranske venninner og kvinnelige familiemedlemmer i Europa: Når de gifter seg med en ikke-muslim, konverterer han for at ekteskapet skal godkjennes.

De politiske flyktningene under Khomeinis styre som kom på 1980-tallet er den største innvandringssuksessen fra den islamdominerte verden til Norge. Preget av livsbegjær og frihetsglede gled de inn i norsk kultur og fellesskap med sitt persiske særpreg. Dette særpreget er for meg spontanitet, glede, sjenerøsitet, omgjengelighet, og ikke minst åpenhet og gjestfrihet, der det diskes opp med den deiligste maten, enten det er en fire retters middag eller en varm hjemmelaget daddelkake under et kort besøk. Lily Bandehy er selve inkarnasjonen på en norsk perser. Nå har Bandehy laget den første kokeboken i Europa om persiske mat. Men boken er mye mer enn en kokebok. Den er også en kultur- og kjærlighetsbok.

Bergesenstiftelsens pris til Faten Mahdi Al-Hussaini ble delt ut i Oslo i går. Jeg var tilstede, og kan konstatere at de samme spørsmålene til prisutnevnelsen en del av oss har stilt, forblir ubesvarte. Men en god del annet besvares, og fremstår som et lite oppbyggende tegn for samfunnet vårt.

I en lederartikkel i Aftenposten tas det til orde for at fattigdommen blant sentrale ikke-vestlige innvandrergrupper skal bekjempes med økt barnetrygd. Dette er ingen god løsning, mener Lily Bandehy, verdikonsulent i HRS.

Dommen i Oslo tingsrett i februar som frifant hatefulle ytringer og oppfordring til drap påvirker oss alle. Det handler om retten til å ytre denne legningen uten å frykte hat, trusler eller vold. Det handler om å kunne tale Mekka midt i mot, uten frykt for at den kritiske fornuften møtes med drapstrusler som frikjennes av norsk domstol fordi det var en ”hellig ytring”. Det handler om det norske demokratiet i tiden som ligger foran oss fortsatt skal fortjene betegnelsen demokrati, skriver Lily Bandehy, verdikonsulent i Human Rights Service, i kronikk i VG i dag.

I dagens Aftenposten tar HRS opp hansken fra møtet med det såkalte Radikaliseringsutvalget tidligere denne måneden. Vi utfordrer politikere bredt om å være på offensiven mot utvikling av ekstremisme blant unge. Vi har ikke råd til at Stortinget og regjeringen nok en gang våger å tro at ”integreringen går seg til med tiden”.

Konvertitten Yusuf Assidiq har valgt å bli medlem av en religionspolitisk bevegelse med utspring i personer og ideologi som anses som ekstreme endog i Pakistan. Kanskje han skulle sette seg inn i grunnelement i Minhaj-bevegelsen og hans egen norske ungdomsleders syn på islamsk revolusjon – eller rett og slett melde seg ut? Dette skriver Lily Bandehy og Hege Storhaug i tilsvar til Assidiq i Aftenposten.no

Hvor indoktrineres muslimske barn og unge i Norge i hatideologi? Dét kan vi ikke se at media våger å gripe fatt i. Våger Regjeringen? Spørsmålet stilles i nettkronikk hos Aftenposten, signert Lily Bandehy, flyktning og forfatter, og Hege Storhaug.

I sommer leflet Aftenpostens kommentator Inger Anne Olsen med sharia. Ifølge Lily Bandehy prøvde Olsen å fremstille at det eksempelvis er like enkelt å skille seg for kvinner etter sharia som etter sekulære lover i vesten.

Nærmest målløs har jeg fulgt ferden til kronikken, ”Ikke mitt Norge” av Lily Bandehy, ut i det langstrakte Norge i dagene etter at VG publiserte den (2.mars) og Human Rights Service sampubliserte den på rights.no. Et kraftigere signal til samtlige politiske parti om hva som rører seg i folket, har jeg aldri registrert.

Debatten om norsk kultur interesserer ikke bare etniske nordmenn, men alle som bor i Norge uansett hvilken religion vi tilhører, skriver Lily Bandehy, som ikke er imponert over kulturminister Hadia Tajiks valg av pinnekjøtt som representant for norske verdier. Bandehy velger seg heller Hege Storhaugs versjon som handler om opplysningstidens frihetsidealer.

Er det slik det henger sammen, at da norske feminister kledde ”av seg” på 70-tallet som del av likestillingskampen, kler nå muslimske kvinner ”på seg” – hijab – som del av deres rettighetskamp? Det kan vanskelig sies på annen måte enn at gründer Shazad Rana tar debatten noen år tilbake i sitt lite elegante angrep i dag på Lily Bandehy, et angrep som minner om politisk og intellektuell posisjonering. For: Har han lest hva Bandehy faktisk mener, og har Rana satt seg inn i historien til hijaben og verdiene hijaben symboliserer? Hvis sistnevnte kan svares med et ja, vel, da logrer Rana for fortsatt medlemskap i de sobre salongene?

Hva mener egentlig Thomas Hylland-Eriksen om innvandring og integrering? Hvor er de store utfordringene? Hvor er vi i Norge og Europa om 10 til 20 år? Hvilken virkelighetsforståelse har Hylland-Eriksen ut fra hvilket grunnlag? Disse og flere spørsmål er utløst siste dager etter at Lily Bandehy skrev kronikk i Aftenposten som ser ut til – med rette – å ha vært en sjokkartet opplevelse for Hylland-Eriksen, da Bandehy kom med sterke anklager mot Hylland-Eriksen.

Thomas Hylland-Erkisen har romstert i norsk offentlighet i et par tiår med meninger om innvandring, multikulturalisme, rasisme og ekstremisme. Om blant annet om de gode og onde aktørene innen feltet. Det har mang en gang falt ord fra professoren som har overtrådt enhver anstendig grense for polemikk. Nå opplever han selv liknende ”medisin”. Hylland-Eriksen synes å være dypt rystet: han betegner Lily Bandehys påstander om han kronikk i Aftenposten som ”nedrig og sjofelt. Ekkelt er det”, skriver han. Jeg forstår godt hva han mener og hva han føler.