Vold og overgrep

Det var verdt det, men hva nå?

Dommen i Oslo tingsrett i februar som frifant hatefulle ytringer og oppfordring til drap påvirker oss alle. Det handler om retten til å ytre denne legningen uten å frykte hat, trusler eller vold. Det handler om å kunne tale Mekka midt i mot, uten frykt for at den kritiske fornuften møtes med drapstrusler som frikjennes av norsk domstol fordi det var en ”hellig ytring”. Det handler om det norske demokratiet i tiden som ligger foran oss fortsatt skal fortjene betegnelsen demokrati, skriver Lily Bandehy, verdikonsulent i Human Rights Service, i kronikk i VG i dag.

Roar.Hagen.Ytringsfriget

Det var verdt det, men hva nå?

Etter nesten 26 år i Norge blir jeg snart pensjonist. Et viktig veiskille i livet gir rom for ettertanke: var flukten med barna mine fra Iran verdt alt tapet? Vi mistet familien, naboene, hjemmet, landet, luktene, folket, språket. Vi mistet alt generasjoner hadde bygget opp. Vi kappet røttene og kastet grener på ny jord. Som voksen er et slikt valg dramatisk

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Hadde jeg vært bestemor i dag i Iran, kunne jeg sagt til mitt barnebarn ”jeg elsker deg” på persisk uten at barnet så på meg med skrekkslagne øyner og trakk seg bort. Jeg ville vært den gamle bestemoren som familien hadde slått ring rundt og rådført seg med. Jeg tenker nå oftere og oftere på alt jeg ga fra meg, fordi jeg ville leve i et demokrati: var det verdt det? Kom jeg i mål med drømmen?

For noen uker siden satt jeg meg alene i salen på Kino Victoria med en kald pils i hånden for å se ”The Wolf of Wall Street”. Like etter satte Kronprinsparet seg på raden foran meg, med Farris i hver sin hånd.  Hverdagslig kledd som oss andre. Ingen politi å spore, ei heller sikkerhetsvakter kunne ses. Ingen i salen forstyrret dem. Det var ikke fremtidens Kongepar som satt på benkeraden foran meg, det var to individer.

 Gleden tok jeg med meg i hjertet på vei hjem etter filmen. Jeg hadde fått svaret: Flukten var ikke forgjeves, alt det tapte, det var verdt det. Opplevelsens betydning sank dypt ned i mitt indre: Jeg er borger av et land som setter den personlige friheten og likeverd mellom alle mennesker øverst. Som muslimsk kvinne betyr det at jeg kan gå på kino alene, med eller uten en pils, for ikke å snakke om uten at en mann i familien min skal fotfølge meg som min såkalte ”beskytter”. Som Kronprinsparet er jeg beskyttet av samme personvern, av samme sekulære lovverk. Jeg tok det rette valget i 1988 da jeg forlot mitt elskede Iran, konkluderte jeg den kvelden. Mine barn og mine barnebarn har slått røtter i et fritt land. De kan nyte den selvfølgelige friheten til å ta personlige valg, de kan være seg selv, si sine meninger – høyt og tydelig – de kan leve ut sin legning, elske den de vil. For i Norge, som tidligere debatt- og kulturredaktør i Aftensposten en gang formulerte det, i Norge har vi ”liberale rettigheter” for ”individet, ikke for kollektivet”.

Så brast gleden. Ubaydullah Hussein, tidligere leder av de voldsforherligende shariaforkjemperne i Profetens Ummah, frikjennes av Oslo tingrett for å ta til orde for steining av homofile. Ikke bare truer Hussain homofile, han forfekter at drap er en religiøs plikt. Tingretten begrunnet frikjennelsen todelt: 1. Steiningen var ikke ment utført i Norge, men i et land styrt av sharia. Altså aksepterer Oslo tingrett steining av homofile – i andre land? 2. Hussain henviser til ”hellige tekster”. Altså aksepterer norsk juss trusler og hatefulle ytringer mot grupper dersom man kan peke på en  Koranen eller hadith (hva islams grunnlegger Muhammed skal ha sagt eller gjort).  Skal norsk juss virkelig definerer disse oppfordringene som ”hellige”? Kan overhodet Koranen eller hadith anses for å være ”hellige” når det tas til orde for å drepe mennesker? Og: Skal norsk domstol opptre som en religiøs fortolker?

For meg er individet hellig. Den norske grunnloven er hellig, det vil si dens grunnpilarer er verneverdig.  Og både det enkelte individet og grunnloven er langt mer hellig enn religiøse tekster formulert for over 1 400 år siden, i en annen tid, i en annen kultur og et annet samfunn.

 Norsk juss skal ikke akseptere trusler mot meninger, legninger og ytringer som av noen defineres som upassende eller haram, forbudt etter islamsk lov sharia. Ekstremistenes mål er nettopp å bruke hatefulle ytringer og vold for å skremme oss til å skjule vår identitet, legge lokk på våre meninger, til å leve på deres premisser . Vi så den første gang på norsk jord da skuddene falt i Dagaliveien i 1993, og William Nygaard overlevde som vet et mirakel. Vi har sett det i nyere tid, nårjournalisters penn er blitt forsøkt truet til nedleggelse: avslørende og sannhetssøkende journalistikk oppleves av de ekstreme som en trussel mot deres virke.  Jeg undrer meg: hvor lenge skal vi passivt vitne at disse miljøene og kreftene vokser seg større? For er det ikke dette som har skjedd? For ti år siden var det ”kun” attentatet mot Nygaard og demonstrasjonen i Oslo i 1989 mot utgivelsen av Salman Rushdies bok Sataniske vers, som uskyldsrene Norge hadde opplevd i nyere tid. I år er det ti år siden Theo van Gogh ble skutt i Amsterdam og deretter fikk strupen skåret over fordi han satte fokus på islams kvinneundertrykking. For langt kortere tid siden, ble Kurt Westergaard forsøkt drept i sitt eget hjem i Danmark, det samme skjedde med Lars Vilks i Sverige. Vi har ingen garanti for at ikke det samme vil skje i Norge i tiden som ligger foran oss.

Dommen i Oslo tingsrett i februar som frifant hatefulle ytringer og oppfordring til drap påvirker oss alle. Det handler ikke kun om Amal Aden eller en gruppes legning. Det handler om retten til å ytre denne legningen uten å frykte hat, trusler eller vold. Det handler om å kunne tale Mekka midt i mot, uten frykt for at den kritiske fornuften møtes med drapstrusler som frikjennes av norsk domstol fordi det var en ”hellig ytring”. Det handler om det norske demokratiet i tiden som ligger foran oss fortsatt skal fortjene betegnelsen demokrati.

Trusler som dette må bekjempes med den røde boken. Hvis ikke vil vi våkne en dag til et innskrenket demokrati, der liberale verdier er underlagt ”hellige” tekster.