Ytringsfrihet

Den valne Shazad Rana

Er det slik det henger sammen, at da norske feminister kledde ”av seg” på 70-tallet som del av likestillingskampen, kler nå muslimske kvinner ”på seg” – hijab – som del av deres rettighetskamp? Det kan vanskelig sies på annen måte enn at gründer Shazad Rana tar debatten noen år tilbake i sitt lite elegante angrep i dag på Lily Bandehy, et angrep som minner om politisk og intellektuell posisjonering. For: Har han lest hva Bandehy faktisk mener, og har Rana satt seg inn i historien til hijaben og verdiene hijaben symboliserer? Hvis sistnevnte kan svares med et ja, vel, da logrer Rana for fortsatt medlemskap i de sobre salongene?

Hva var det egentlig Lily Bandehy formidlet i kronikken i Aftenposten som har utløst så mye debatt? Slik jeg leser den, er det to hovedpoeng:

  1. Den akademiske eliten, sammen med organisasjoner som Antirasistisk senter, har sviktet den muslimske grasrota og individene, ved å tilsløre reelle problemer. Kollektivets åk har således fått ytterligere tak over muslimer.
  2. Fremveksten av illeberale holdninger blant islamister i takt med demografiske endringer, skaper uro i befolkningen generelt, en uro eliten avviser arrogant, gjerne med bruk av vemmelige etiketter som rasisme og islamofobi. Samtidig er det et faktum: skepsisen mot muslimer generelt er økende. Det blir en form for dobbel ”straff” for muslimer som Bandehy.

Dette burde være helt legitime meninger og observasjoner fra en kvinne som har opplevd ufriheten bokstavelig talt på egen kropp og eget sinn i Iran i sin tid. Nå ser hun paralleller her hos oss: ufriheten vokser frem, og muslimene er de første ofrene, noe HRS har advart mot i alle år.

Man skulle tro at ”Sandnes-gutten” Shazad Rana, ville stille seg skulder ved skulder med Bandehy i kampen for et åpent, fritt demokrati – for alle borgere. Men nei, han tillegger Bandehy meninger i kronikken som hun ikke har fremført – som at hun vil legge lokk på debatten! Bandehy som i en årrekke har stått frem som et utvetydig talerør mot islamisme og kollektivets klamme grep.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Shazad Rana fremstår mer og mer som toleransens blinde forkjemper: han tolererer intoleranse. Han er hedersmannen, må vite?

Her er det på plass å minne om hva Rana skrev i Aftenposten i debatten om tildelingen av Kongens fortjensmedalje til Trond Ali Linstad:

Jeg velger å tro at Linstad ikke blir hedret for sin sære islamistiske holdning eller sine antipatier, men for arbeidet med å løfte frem duftene i Urtehagen. (…).

Det er vår evne til å se det verdige bidraget – i rekken av hans uverdige holdninger – som gjør oss mer nyanserte enn Linstad selv.

Dette sier altså Rana om Irans uoffisielle talsmann i Norge. Man er da tolerant! ”Duftene i Urtehagen”… ”Det verdige bidraget”…

Shazad Ranas toleranse for hijaben, sammenkoblet med norske feminister frigjøringskamp er knapt til å tro. Her er hva han skriver:

Bandehy fremstiller bruk av hijab som et symbol mot mangfoldet. Jeg er selvsagt imot påtvunget bruk av plagget, enten som et resultat av gruppepress eller religiøs tvang. Mange muslimske jenter hevder at dette plagget bæres høyst frivillig og etter eget ønske. På lik linje som retten til å kunne ”kle av seg” ble en symbolikk for norske feminister, har hijaben blitt et symbol for muslimske kvinners rett til ”å kle på seg”. I det gode, mangfoldige samfunn bør individet ha rett til å velge selv. Press fra majoriteten er ikke noe bedre enn press fra minoriteten.

Hørt dette før? Ja vel, ja. Hvem er ikke imot tvang? Det er jo også islamistene når de snakker i norsk offentlighet, ikke sant? Er det å ikle seg hijab frivillig (ikke bære hijab, som Rana sier det, man bærer ikke et plagg men eksempelvis en krone), synonymt med å stå på det gode mangfoldige samfunnets side? Handler det vitterlig om en rettighetskamp på linje med norske kvinners kamp for menneskerettigheter på linje med menn?

At Rana fremstår så kunnskapsløs, så ignorant i forhold til fremveksten av illeberale holdninger, vitner om at han har bestemt seg for å sette seg for godt i de sobre salongene sammen med de mette. Det er et eklatant eksempel nettopp på det sviket Bandehy så korrekt beskriver. Rana gidder ikke/våger ikke å stå opp for de marginaliserte. For han er ikke en av dem, de er ikke i hans omgangskrets. De har falt utenfor den moralske radaren hans.

For hva står hijaben for? Jeg kan begynne med et sitat av Ayaan Hirsi Ali:

”Denne besettelsen med å underordne kvinner er det som gjør islam så simpel. Og islams agenter – fra Riyadh til Teheran, fra Islamabad til Kairo – vet at enhver bedring av kvinners liv, vil lede til islams bortgang og til at de mister deres makt. Dette er hvorfor de blant annet er så desperate etter å bure inne kvinnene. Dette er også hvorfor de hater Vesten. Vær så snill å ikke bli lurt av de få skingrende stemmene – med eller uten slør – som prissetter status quo og som svikter sine medsøstere. Hvis vi ikke forstår forskjellen mellom islam og vesten – hvorfor den ene er så fantastisk og den andre så lavtstående – og vi ikke kjemper tilbake og vinner denne idékampen for å bevare sivilisasjonen vår, så er det fra mitt synspunkt ikke vits i verken deres eller mitt yrke” (foredrag med tittelen The Role of Journalism Today, hos National Press Club i Washington D.C., 18. juni 2007).

Jeg kan fortsette med Chahdortt Djavann, franskiraner, flyktning, forfatter av blant annet boken Kast sløret, og antropolog, som sier at sløret er ”emblemet, flagget og nøkkelen til det islamistiske systemet”. At først og fremst kvinner generelt er målskiven for islamisters klesregime, er uomtvistelig. Hvor avgjørende tildekningen av kvinner er for å markere den islamistiske ideologien, får Djavann til å kalle sløret for ”islamistenes fremste krigsmaskin” i det offentlige rommet i Europa. At Djavanns observasjon og tolkning av kvinnelig tildekning i Europa er ytterst presis, mener jeg bekreftes av dette eksemplet: Så langt jeg har registrert, er det til dags dato ikke fremmet ett eneste særkrav fra muslimsk hold i Norge eller Europa om at gutter og menn skal ha tillatelse til å bruke klær etter islamsk kodeks, være seg i skolen eller på arbeidsplassen.

Særkrav knyttet til jenter og kvinner, fremmes imidlertid til stadighet.

Har denne tanken slått Rana og hans like? Neppe.

Det er forsvinnende liten tvil om at ”i sentrum for slaget om islams sjel i Europa”, er de muslimske jentene og kvinnene, som den franske islameksperten Gilles Kepel har formulert det, da han i sin tid kommenterte behovet for å forby sløret i de franske skolene.

Rana tror på et mangfold, der blomstrende hijaber flagrer fritt sammen med andres lange hår og fletter. Det er nettopp dette Bandehy så altfor godt vet er en illusjon, et bedrag. Sagt med Djavanns ord er sløret i Europa tvert om ” uttrykk for et ønske om å bli sett; det er en form for ekshibisjonisme eller provokasjon: Jeg er et objekt, eller rettere sagt et seksualobjekt, og jeg er stolt over å være det (…). Denne perversiteten er grunnleggende deres egen sak. Men jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at dette ikke helt er tilfellet, fordi de ved å bruke slør sender et signal til yngre jenter, som er med på å tilsløre begrepene ’frihet’, ’identitet’ og ’kultur’.”

Djavann etterlyser deretter  ”hvilken identitet” kvinnene ønsker å signalisere. Selv svarer hun slik: ”Deres tilsløring er (…) et uttrykk for en fremmedgjøring og et ønske om ikke å engasjere seg i de vestlige samfunnene de bor i.” Djavann mener således at sløret er det ”mest barbariske, islamske dogmet, fordi hensikten med kravet om tilsløring er å kontrollere kvinnen og legge bånd på hennes kropp”.

Rana har meldt seg i partiet Høyre. At Høyre og hijab skulle gå hånd i hånd, hvem ville vel trodd det for 20 – 30 år siden? Høyre, islamisering og kvinneundertrykking, liksom?

Merk også dette: det er tydeligvis langt enklere for Rana å gå i strupen på en frihetselskende kvinne og flyktning fra despoti, enn det er å ta oppgjør med islamister. Min påstand, ja, men er det noe i den? For å gå i strupen på islamister, det prissettes ikke av den intellektuelle og politisk eliten. De er jo moderate så lenge de ikke vil bruke vold, ikke sant?