#kronikk

Vi kan takke politikerne, akademikerne og mediene for at vi i min levetid ikke får tilbake den personlige friheten vi tok for gitt. Arnulf Øverland om «Den første menneskeretten, ytringsfriheten. På 30-tallet spurte Arnulf Øverland om vår tid er forbi. Jeg spør om det samme i boken…

Klassekampen trykket i går en utvidet kronikk der jeg tar opp hovedpoeng i min nye bok, Islam. Den 11. landeplage. I dag kan du lese teksten hos oss.

En kvinnelig stipendiat ved Universitetet i Oslo, gjør sitt beste for å løfte frem det vennlige demokratiet Saudi-Arabia. Dette landet tar så godt i mot mengder av syriske flyktninger, heter det. Skribenten, Laila Makboul, sitter ikke overraskende med begge beina midt i et ekstremistrede i Oslo. Laila Makboul synes overhodet…

Aftenposten trykker i dag kronikk jeg sendte avisen om en folkevandring ute av kontroll og et politisk lederskap som har abdisert. Hvor Norge og Europa er om kun fem år, våger man knapt å tenke på i dag. Hvor er konsekvensanalysene til de Jonas Gahr Støre (Ap), Knut Arild Hareide (KrF) og Trine Skei Grande? De er selvsagt fraværende, for skulle trekløveret ta innover seg realitetene måtte de beklage sin uansvarlighet overfor folket.

De gamle europeiske nasjonene er i ferd med at begå kollektivt selvmord. Ja, dette lyder svært dramatisk, men er det hysteri å påstå dette? Finnes det belegg for påstanden? Ja, sier professor Bent Jensen. Påstanden er ”en realistisk prognose”.

Etter terroren i Norge 22. juli 2011 ble den offentlige debatten om islam kapret av venstreradikale debattanter, eller debattanter som tilhører den institusjonelle antirasistiske bevegelsen. De skapte en konsensus som ligner på et mediesystem som har immunitet mot reform og endring, slik at man kan bli stemplet som islamofob, rasist, eller bli tatt for å være muslimhater om man sier «jeg liker ikke islam» eller «jeg liker ikke hijab».

En utbredt egenskap hos menneskearten er evnen til medfølelse og omsorg. Ifølge biologien er empati en følelse utviklet av evolusjon fordi den øker samholdet og samhandlingen i flokken. Dette bedrer overlevelsesmuligheten til den enkelte. Når vi hjelper andre, hjelper vi egentlig oss selv.

Morgenbladet etterspurte en kronikk om arrangert ekteskap versus tvangsekteskap. Nå er det slik at jeg mener det ikke er noe skille. Arrangert ekteskap er en førmoderne praksis som kulturrelativistene har ignorert ufriheten i. Derfor har tusener av unge i Norge blitt frihetsberøvet på verste vis, med politikernes velsignelse.

Ethvert land plikter først og fremst å ta vare på egne borgere, som betaler skatt og bygger landet sitt. Ingen har en rett til å migrere til andre land. Dette vet du, dette vet jeg. Kanskje mediene også skulle ta dette faktumet innover seg?

Sylvi Listhaug har fortjenstfullt gjort det samme som HRS har gjort i en årrekke: Pekt på hvordan den organiserte kvinnebevegelsen konsekvent har snudd ryggen til jenter og kvinner med særlig muslimsk bakgrunn, som utsettes for tusen år gamle barbariske tradisjoner. I Ukeslutt i går stilte Listhaug til debatt med Minotenks Linda Noor. Sistnevnte opptrådte så uærbødig og ufaktuelt at man nærmest blir målløs over at NRK finner debattanten interessant, mens Listhaug, som hadde en svært god sak, ikke gjorde det hun kunne ha gjort: Servert Noor fakta om egen politikk, faktisk den partipolitikken som best hadde løftet denne gruppens menneskerettigheter.

Dagbladet lar den ene etter den andre hyle fra seg i spaltene mot presten Einar Gelius. Selvsagt, for alt helliger den gode saken for den kristendomselskende avisa Dagbladet. For hvordan kunne Gelius være så usannsynlig frekk at han, i motsetning til Dagbladet, Den Norske Kirken og akademikere, mener at islam sliter med et voldsproblem? Og at dette voldsproblemer endog kan kobles direkte til det mest perfekte mennesket som noensinne har levd? Tror han ikke vi alle forstår hvilket skitne ærend han er ute i? Mer enn hinter den ene etter den andre. Kapre nye kunder til den knøttlille kirka si der oppe i dalføret, ikke sant? Fysj, for en lumpen, ja rett ut ufordragelig fyr, kun ute etter en stjerne i søndagsboka si.

En prest har presserende behov for å tømme seg i Dagbladet i dag. Han tar, mildt sagt, ikke en Gelius, da sistnevnte mener tiden er overmoden for å få løst islams dype problem med frihetsverdier. Nei, denne presten mener islamkritikk er populistisk, og det er farlig grunnet all ”antisemittisme og muslimhat”. Og ikke glem, islam er en verdensreligion, så hvordan våger Gelius å pirke i verdens mest destruktive makt i våre dager?

Under tittelen ”Skruppelløs optimisme og benektelse”, fremmer Per Sandberg åtte tiltak mot radikalisering. Blant annet skriver Sandberg i kronikken hos NRK at han vil ha en ideologisk granskning av moskeer. Justisminister Anders Anundsen svarer med at han gjør ”løpende vurderinger” av den foreliggende handlingsplanen ”som kan oppdateres ved behov”.

De som benekter at vold og terror har noe med islam å gjøre, lyger for seg selv. Ta et oppgjør med volden i islams tekster, oppfordrer Naser Khader, som satser nok en gang på politisk karriere i Danmark, nå som kandidat for De konservative.

Kronikken om islams mangel på tilpasning til moderne tid og våre verdier, har skapt en nær sagt flodbølge av positiv respons. Responsen fra folket vitner om hvordan politikere og medier har ignorert en helt berettiget bekymring for vår fremtid. Vitner vi nå et paradigmeskifte? Eller skal den politiske ruletten om fremtiden fortsette?

Nytt terrorangrep, og vi vitner den samme teateroppsetningen: Islam skal frikjennes og vi må alle slå ring om de stakkars muslimene så ikke voldsnordmenn går løs på dem. Tror politikere og de vel så lite begavede redaktører og journalister at de kan fortsette dette narrespillet, år ut og år inn, uten at den gjengse borger utvikler en uhelbredelig forakt?

Det ser ut til å være et mønster i Aftenpostens debattredaksjon: Når ytre venstre ytrer seg i spaltene, slippes påstander gjennom som ettertrykkelig er gjendrevet i andre medier. Man slipper gjennom ”antakelser om”, og ”muligheter for at”, som bygger oppunder avsenderens bilde av en ønsket virkelighet. Sist om at moskévandalismen i Sverige skyldes svenskers hat mot islam, og at en asylsøker i Tyskland ble drept av rasister. Dette er alvorlig, og burde dementeres av redaksjonen selv?

Mens alle piler viser én og samme retning, velger andre fremdeles å stikke hodet i sanden. Det er knapt til å fatte at systematisk forfølgelse av barn i dagens Europa vies lite oppmerksomhet. Men det er til å fatte. Det handler om hvem som med stort hell har klart å spille offerkortet, Europas sterkeste og største minoritet, som år ut og år inn får god smurning fra dem som også har en annen tapt sak. Da handler det om de organiserte hudfargejegerne.

Kronikken min i Dagbladet om den økende forfølgelsen, trakasseringen og endog drap av jøder i vår tids Europa, har utløst de vanlige reaksjonene fra de vanlige holdene. Et stod på trykk i Dagbladet i går, i morgen er Ervin Kohn på banen i samme avis, og samme mann skal jeg i debatt med i NRK Søndagsavisa i morgen. Slik sett bekreftes mitt anliggende fullt og helt: benektelsen av hva som faktisk foregår og som er dokumentert.

Jeg er nok ikke den eneste de siste årene som har registrert at i omgivelsene mine er det flere som diskuterer på hvilket kontinent barn og barnebarn kan ha en fremtid. De har gitt opp troen på Europas fremtid grunnet innvandringens åpenbare negative konsekvenser i dag, og de like åpenbare perspektivene rundt befolkningsveksten som kommer i islamdominerte land i Afrika og Asia. Det vl si at de har gitt opp troen på at vårt politiske lederskap vil makte å ta ansvar. Der snakkes det fremdeles lovprisende om ”integrering” – vår tids trylleformular?

Vi gudløse, vi som alltid har stått opp for ytringsfriheten - uansett trusler fra skjeggene, uansett sjikane fra salongene. Vi som tilber kun en eneste ”gud” – det frie ordet – vi kan nå velge å tro at de 12 heltene i Paris åpnet øynene til makteliten. Vi kan klamre oss til håpet om at massakren i Charlie Hebdos lokaler var et reelt tidsskille. Foreløpig er det ikke annet enn et skjørt håp.

Da ble det klart i dag at Sverige har fått en koalisjon bestående av seks parti, de borgelige og sosialistene – alt for å hindre at Sverigedemokraterna får noen som helst innflytelse, som nå har om lag en million svensker i ryggen. Den politiske tilstanden er foruroligende. Det legges til rette for sosiale opptøyer?

Norge og Sverige har mange likheter, men forskjellene er også dyptgående. Den svenske antinasjonalismen har vanskeliggjort integreringen av innvandrere i Sverige. Den har også smittet over på beskrivelser av norsk kultur.

Krigerne i IS vil holde på i flere tiår. Dette mener den amerikanske generalen John Kelly. Tør våre politikere håpe det motsatte, eller skal det handles i tråd med føre var-prinsippet på hjemmebane? Vi snakker altså om potensielle og vedvarende krigsliknende tilstander som ligger foran oss i minst en generasjon – også på innsiden av Norges grenser, i dag i form av usikkerhet om når vi opplever det første angrepet. Foreløpig anslås det at 12 personer fra Norge er drept i kamp for IS. Vi får ikke vite hvem de er. I tillegg har flere titalls norsksomaliere latt seg verve til al-Shabab.