Islam

Folket sier nei til det politiske narrespillet

Kronikken om islams mangel på tilpasning til moderne tid og våre verdier, har skapt en nær sagt flodbølge av positiv respons. Responsen fra folket vitner om hvordan politikere og medier har ignorert en helt berettiget bekymring for vår fremtid. Vitner vi nå et paradigmeskifte? Eller skal den politiske ruletten om fremtiden fortsette?

For å være presis: jeg har skrevet kronikker om innvandring og islam i 19 år, den første på trykk i Dagbladet i 1996, som den gang skapte bred debatt. (Lenken hos Dagbladet er fjernet, men man kan lese om denne debatten her, sett fra akademias synsvinkel…)

Jeg har dog aldri opplevd slik en respons som nå hos dagbladet.no etter kronikken publisert der i går ettermiddag. Norske politikere, redaktører og journalister kan ikke fortsette med dette narrespillet. Hva forteller det?

Kronikken treffer en tidsnerve, tror jeg. Folket er overmodent for at faktiske forhold legges på bordet – og løses. Man er trøtt og lei av utenomsnakk, mørkelegging og direkte løgner fra medier og politikere.  Begeret er fullt. Og man er med rette ikke bare bekymret for hvilken politisk skapte fremtid vi går i møte. Selv har jeg ingen problemer med å si det rett ut: Jeg er redd.  Jeg er redd for hvilke konsekvenser konfliktnivået politikerne og mediene har beredt grunnen for kan gi av konkretet resultat.  Vi har startet 2015 med to terrorangrep så langt på europeisk jord. Vi venter på det neste. Hvor skjer det? Hvor mange menneskeliv vil gå tapt? Det er slik jeg tenker, og jeg tror overhodet ikke jeg går med slike tanker i en egenskapt og virkelighetsfjern boble.

hege_banner_rights_special_778x150

Men det er fremdeles ikke terror som bekymrer meg mest, selv om jeg innser at et par terrorangrep i Norge vil endre landet i uoverskuelig fremtid, ikke minst vil det legge en dempende angst på samfunnslivet og den frie ånden. Det er fremdeles fremveksten av ideologien islam i moskeer, bevegelser, nærmiljø, institusjoner, og i vårt tankesett, som bekymrer meg mest.

Når jeg nå får respons fra toppolitisk hold knyttet til bekymring for min sikkerhet, mener jeg dette er talende for hvilken tidsånd vi nå lever i. Angst for vold har satt seg i systemet vårt. Selv er jeg ikke redd personlig, la det være klart. Situasjonen handler kun om å ta noen fornuftige forhåndsregler.

Da jeg skrev kronikken i går, rant den ut i lidenskapens ånd. Lidenskapen og takknemligheten for det gode Norge, og vissheten om at vi er på vei mot en kaldere tid. Jeg hadde ingen bremser på med tanke på verken eget omdømme eller sikkerhet.  Og jeg angrer overhodet ikke på et eneste ord i teksten.  Tvert om. Jeg ser i kommentarfeltet hos Dagbladet hvor forløsende kronikken var for så mange som opplever seg sviktet ideologiske av eliten i politikken og media.

Og jeg ser på Facebook hvem som spenner seg fast med sikkerhetsbelte i de sobre salongene. Ingen nevnt, ingen glemt, og de med belter på gir meg en enda sterkere tro på at vi må våge å være svært tydelige overfor islams problemer med friheten i tiden som ligger foran oss.

Å kritisere religion er overhodet ingen ”drømmejobb”. For meg er den vanskeligste bøygen det rent følelsesmessige – for meg personlig overfor andre. Jeg vet at jeg sårer mange muslimer som har med seg en ”søndagsskoleislam” i sine hjerter, der de kun forholder seg til alle hyggelige historier om Muhammed, alle tolerante passasjer i Koranen, etc, fra den tiden islam og Muhammed var helt uten makt. De kjenner knapt annet enn akkurat det nevnte. Jeg trives ikke med å vite at mine ord kan gjøre andre fortvilet. Jeg opplever dog ikke at vi har valg lenger: vi lever i en skjebnetid der vår fremtid avgjøres innen få år nå, sett med mine øyne. Hvis ikke skuta snus raskt, får vi en irreversibel tilstand med bred sosial uro, antakelig også preget av vold. Dette er ikke alarmisme, mener jeg, det er realisme.

Kjernen i islam er nemlig tvang og underkastelse. Dette burde gått opp for oss for lengst. Bare den enkle erkjennelsen av at vi har fått en religion på norsk jord som foreskriver dødsstraff for frafall, burde fått nettopp alle alarmer til å ha gått allerede på 70-tallet, da de første moskeene ble etablert av innvandrere fra Pakistan. Den første var Islamic Cultural Centre, med en totalt umenneskelig ideologi, en kopi av en av forrige århundrets verste islamideologer, Maududi, en mann som er en av de fremste inspiratorene til Det muslimske brorskapet og endog Al-Qaida.

Hvordan kunne norske politikere blunde den gang? Hva skjedde? Hvilke undersøkelser og vurderinger ble gjort da denne moskeen fikk de første offentlige kronene inn på kontoen – som om moskeen var et fredsælt bedehus?

Hvis noen sitter på informasjon om overnevnte fra den gang, er jeg svært interessert i innsyn.

Vår nye regjering la en tiltakspakke mot såkalt radikalisering på bordet i fjor. Islam er ikke et tema (sic!). Så engstelige er våre politikere for å ta i det som kan avgjøre vår fremtid.

Tusener av barn – landet over nå – formes av imamer og islamlitteratur i full kamp med demokratiets bærende verdier. Forstår ikke politikerne hva de legger til rette for?

Jeg tror mange av dem gjør det. Men nesten ingen av dem ønsker å satse eget renommé og karriere på å ta i ubehaget. Vi har alle sett hvordan Christian Tybring-Gjedde har blitt behandlet av medier og debattanter. Hvilke andre politikere vil stille seg til hugg, stille seg skulder ved skulder med Tybring-Gjedde?

Politikere på Stortinget og i Regjeringen er nok mer opptatt av Stortingsvalget i 2017 og egne utsikter til personlig vinning.

Dette er min forståelse av situasjonen.

Jeg skal ikke være kjepphøy, i den forstand at jeg ikke har forståelse for at mang en politiker ikke orker den personlige belastningen, som også kan ramme de man elsker, inkludert egne barn.  Den personlige belastningen kunne dog vært løftet av deres skuldre om mediene hadde gjort et ærlig stykke arbeid. Samtidig vil jeg si følgende: det er for enkelt kun å peke på mediene som syndebukker.

Jeg skulle ønske noen på Stortinget tok initiativ til et tverrpolitisk møte på bakrommet med utvalgte partimedlemmer, bedt alle om å legge igjen ”våpnene” i ”våpenhuset”, og samlet seg om noen grunnleggende føringer og tiltak for verdipolitikken i skjebneårene som ligger foran oss.

Partistridigheter må ikke fortsatt tillates å bryte ned samfunnet vårt. Et slikt tankesett er essensen i HRS’ verdiplattform. Med hell kunne Solberg, Jensen, Hareide, Grande og Vedum kopiert plattformen: Man spiller ikke russisk rulett med fremtiden til en nasjon bygget opp gjennom møysommelig verdiarbeid i flere århundre.