Anbefalt litteratur

Kronikk i Aftenposten: De bøyer nakken for en totalitær ideologi

Vi kan takke politikerne, akademikerne og mediene for at vi i min levetid ikke får tilbake den personlige friheten vi tok for gitt. Arnulf Øverland om “Den første menneskeretten, ytringsfriheten. På 30-tallet spurte Arnulf Øverland om vår tid er forbi. Jeg spør om det samme i boken…

Vi kan takke politikerne, akademikerne og mediene for at vi i min levetid ikke får tilbake den personlige friheten vi tok for gitt.

Arnulf Øverland om "Den første menneskeretten, ytringsfriheten.

Arnulf Øverland om “Den første menneskeretten, ytringsfriheten.

På 30-tallet spurte Arnulf Øverland om vår tid er forbi. Jeg spør om det samme i boken Islam. Den 11. landeplage. Svaret mener jeg er at vi i min levetid ikke får tilbake den personlige friheten vi tok for gitt. Dette kan vi takke politikerne, akademikerne og mediene for. Knapt noen av dem gjør annet enn å bøye nakken i møtet med vår tids nye totalitære ideologi.

Den danske samfunnsrefseren Poul Henningsen (1894 – 1967) sa det som det dessverre er: «Fremtiden: Alt hvad folk med ubehag nægter at høre noget om, bliver afgørende for vores vilkår årtier efter.»

Poul Henningsen, revyforfatter, arkitekt og mer til.

Poul Henningsen, revyforfatter, arkitekt og mer til.

Dette utsagnet går som hånd i hanske med toneangivende mediers behandling av boken min om ureformert islams fremmarsj i Norge og Europa.

VG tier fremdeles, Dagbladet (bak betalingsmur) tidde lenge for så å tilkjennegi at de måtte krype til korset og anmelde boken, mens Aftenposten tok sin helt spesielle vri: Boken anmeldes ikke. Redaksjonen velger heller å kjøre ut en rekke stemmer som sår tvil om min person og bokens faktiske innhold.

Får raljere i kjent stil

Thomas Hylland Eriksen får raljere i kjent stil over to sider som påkaller svimmelhet. Europarådets Thorbjørn Jagland, kjent for å fremme Tyrkia som bevis for islams demokratiske egenskaper, har akutt behov for å peke på kristnes korstog for å slippe å ta i nåtidens «korstog». Muhammad Usman Rama er på sin side villig til å ty til løgner for å diskreditere bokens budskap. Nei, Eurabia-teorier er ikke nevnt i boken, ei heller at «muslimer stille overtar Europa med sin blotte eksistens» eller at «gravide muslimske kvinner er tikkende bomber». Sistnevnte påstand er et vulgært falsum og står milevidt fra mitt menneskesyn.

Det samme falsumet ser vi hos Mohamed Abdi, som vil ha alt fokus bort fra at mistrøstige ghettoområder i Europa domineres av muslimer, ikke hinduer, buddhister eller sikher.Espen Ottesen mener på sin side at det er «grunnleggende menneskerettigheter» at staten sponser moskeer – også de som i dag forfekter totalitær ideologi, altså den islam som ble etablert av Muhammed i hans velmaktsdager i Medina?

Hege_8_opplag_facebook

Ett positivt innslag bør nevnes, tatt på initiativ fra Elin Ørjasæter, som skrev en meget god kommentar i samme avis, der hun sier at boken «har endret mitt syn på islam. Og dermed også på norsk politikk.»

Hva er Aftenpostens motiv?

Jeg kjenner ikke til Aftenpostens motiv for denne behandlingen av en bok som folket med begjær har grepet. (Opplaget passerer straks 30 000.) Jeg har dog merket meg at to anmeldelser i nisjeaviser plasserer seg i motsatt kategori, begge forfattet av fritenkere med kjennskap til islam, Hallgrim Berg (Dagen), og Ole Asbjørn Ness (Finansavisen).

Da faren for å havne i kategorien selvforherligende er overhengende, skal jeg kun referere sistnevnte, som mener at boken har «skrevet seg inn i norsk litteraturhistorie. Anmeldere flest og prateklassen vil lyse henne i bann, slik de alltid gjør når en klassiker melder sin ankomst. Arnulf Øverland ville vært stolt av henne. Kulturradikalismen er død i Dagbladet, men denne boken gjør den levende igjen utenfor den avisens politisk korrekte ortodoksi».

Eller som en velkjent samfunnsdebattant skrev i SMS til meg: «Kan ikke huske en bok har gjort sånn inntrykk på meg noensinne.» Vedkommende våget ikke si dette høyt (i mediene): «Jeg har en jobb jeg må beholde.»

De frie ytringene er på retur

Nettopp. Frykten for å bli støtt ut av det gode selskapet har danset på scenen gjennom årene. Det til tross for at vi står overfor en ideologi som er i full kamp med alle de grunnleggende frihetsverdiene våre: Likestilling mellom kjønnene, likeverd mellom alle mennesker (uansett religiøs tro eller ei), religiøs frihet (ikke minst retten til å konvertere bort fra islam eller falle fra), og alle friheters mor, ytringsfriheten.

De frie ytringene er på retur i møtet med Muhammeds islam etter at islams tidsregning startet da han gikk fra en fredelig forkynnerrolle i Mekka til han løftet sverdet i Medina i 622 og befestet posisjonen som militær, politisk og juridisk leder. Da sørget han for å slakte dem som opponerte mot ham og hans islam.

Det er denne epokens islam som har forrang i sunni- og sjiamoskeer generelt i Norge. Kvinners frihet er likeledes på retur i det offentlige rommet, særlig grunnet menn med bakgrunn i islams stamme- og æreskultur, grelt bevist på nyttårsaften i Europas storbyer.

Det samme gjelder friheten til dem jeg har dedikert boken til, jødene. Det finnes knapt en vesteuropeisk jødisk institusjon, inkludert barneskoler, som ikke er under politibevoktning. Forstår man hvilke paralleller dette er til 30-tallet?

Taktikken til dem som har omtalt boken kritisk, har videre vært å peke på detaljer som skal være feil. Selvsagt finner man feil i en bok på 332 sider med 658 fotnoter. Alle bøker har feil. Men ingen har funnet feil som endrer en millimeter av budskapet. Det hele blir derfor noe stakkarslig når eksempelvis Morgenbladets anmelder, Olav Elgvin, finner et sitat som må være feil datert.

Selv bøker har sin begrensning

Jeg kunne selv gå til fotnote 17, hente frem bokreferansen i hyllen min, bla opp på side 101 og konstatere at 2002 hadde blitt til 2012. Virkelig en stygg brøler. Men hva sto i sitatet? Det tidde Elgvin om.

Den europeiske Brorskapsmannen Tariq Ramadan sier følgende, en mann som typisk fremheves som en «moderat» muslim av Elgvin-segmentet: «Vi ville ikke være troende hvis ikke islam var rettesnoren for livene våre, hvis ikke Koranen var grunnloven for samfunnene våre, hvis ikke den islamske loven styrte alle våre anliggender.» Slik taler en fundamentalist.

En annen taktikk er å vise til hva jeg ikke skriver. Det er bare å beklage at selv bøker har sin begrensning. Men den hendelsen etter lanseringen som jeg ler hjerteligst av – tross alvoret – er redaktør Torry Pedersens håndtering av Årets navn i VG.

Pedersen var åpenbart så fortvilet over at jeg ledet konkurransen med betydelig margin etter at folket stemte meg frem, at avisen i tospann med TNS Gallup fant det rimelig å gjøre en spesiell vri i den avrundende meningsmålingen. Som det sies i en e-post til meg fra en person jeg aldri har snakket med:

«Det er påfallende at de i beskrivelsen av kandidatene har en ekstrem nøktern beskrivelse av én kandidat, og jublende positiv om de ni andre. Jeg har arbeidet i norsk gallup med spørreskjema, og dette hadde ikke kommet til første utkastrunde engang. Det er nesten parodisk hvordan de har rigget denne avstemningen.»

Angsten i de politiske korridorene

Langt mer alvorlig er det dog at enkelte debattanter tillegger boken et budskap om muslimer som en monolittisk størrelse. For meg som (med-)menneske og fagaktør, har det gjennom årene vært avgjørende å skille de frihetsorienterte vennene våre fra dem som ideologisk underkaster seg Muhammeds regime ved makten.

I boken gjør jeg det tydeligere enn noensinne ved å peke på forkynneren i Mekka sitt rent teologiske budskap opp mot den voldelige lederen i Medina – to diametralt ulike personer og epoker. Mang en Mekka-muslim har satt pris på dette skillet. Porten åpner seg for dem inn i det folkelige fellesskapet.

Angsten for å gripe faktuelt fatt i vår tids største verdifare, har bitt seg fast i de politiske korridorene også. Den britiske eksstatsråden George Walden (De konservative) forklarer hvorfor politikerne ikke snakker sant om islam:

«Jeg ville være til de grader alarmert av situasjonen (rundt islam i Europa, min anm.), at jeg ville gjort alt i min makt for å late som om den var under kontroll. Det er opp til politikerne å spille søt musikk under en krise (…). Det de i alle fall ikke kan si, er at vi står overfor en trussel som vi ikke ser noen ende på fordi den i bunn og grunn skyldes et sivilisasjonssammenstøt. Vi fortalte sannhetene om IRA, men om det islamske problemet lyver vi.»

Stanghelle unngår å nevne islam

Gjennom årene har jeg merket meg at Aftenpostens toneangivende redaktør, Harald Stanghelle, beleilig unngår å nevne islam. Tydeligst kom dette frem etter attentatet mot den danske islamkritiker Lars Hedegaard i 2013. Her advarer Stanghelle – uten å berøre religionens navn – mot «en kjede av trusler mot ytringer som hates». Stanghelle frykter «et innskrenket ytringsrom». Vi kan «en dag våkne opp til et samfunn der det liberale tidsvinduet er lukket igjen».

Det liberale tidsvinduet er allerede i ferd med å lukkes. Det er ikke minst «Stanghellene» som kunne reversert utviklingen. Men de tør eller orker ikke ta den personlige risikoen? Stanghelle fikk boken samme dag som den ankom landet. Spørsmålet er hvordan vi skal tolke tausheten.

Publisert på nett i går, i papiravisen til Aftenposten i dag.