Kvinner og likestilling

Lengselen etter lidenskap

Morgenbladet etterspurte en kronikk om arrangert ekteskap versus tvangsekteskap. Nå er det slik at jeg mener det ikke er noe skille. Arrangert ekteskap er en førmoderne praksis som kulturrelativistene har ignorert ufriheten i. Derfor har tusener av unge i Norge blitt frihetsberøvet på verste vis, med politikernes velsignelse.

Kronikk i Morgenbladet, 8.mai 2015, 70 år etter at Norge som nasjon ble satt fri fra nazismens åk. På tide at Norge setter individet fritt? 

Lengselen etter ishq, lidenskap

I arkivet mitt hvisker hundrevis av stemmer om hvordan ikke minst mor sviktet da ekteskapskandidaten ble presentert. Skikken med arrangert ekteskap er åpenbart ikke ferdigpratet.

Norges første sak om tvangsekteskap i media i nyere tid, den såkalte Sima-saken i Dagbladet 8.november 1992. "Sima" ble tvangsgiftet med en tremenning i Kashmir, kun 18 år gammel.

Norges første sak om tvangsekteskap i media i nyere tid, den såkalte Sima-saken i Dagbladet 8.november 1992. «Sima» ble tvangsgiftet med en tremenning i Kashmir, kun 18 år gammel.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Vi som har nådd middagshøyden, har nok mang en gang fantasert om venner og bekjente som vi mener med hell kunne vært spleiset. Arrangementene under vignetten Kirsten Giftekniv er uskyldige fantasier i beste mening. Fantasier der individets ukrenkelige frihet er i front. Kjemisk fri for tvang, press, og mental manipulasjon og sjelelig slaveri. Fri for enhver negativ konsekvens om spleiselaget avvises. La oss tenke oss at arrangert ekteskap fungerer slik: Kari kommer en dag hjem til mor og far med følgende beskjed: Hør her. Jeg har vurdert forslaget om at dere finner ektefelle til meg. Jeg har falt ned på følgende beslutning. Jeg vil heller gifte meg med kjæresten min, Ahmad. Verken mor eller far reagerer med annet enn et aksepterende nikk. Valget er tatt. Saken er lagt død. Hvis dette var virkeligheten, hvem kunne da ta til orde mot arrangert ekteskap med godt funderte argument?

I disse dager lanseres en bok som argumenterer for det arrangerte ekteskapets fortreffelighet. Mediene åpner sjenerøst dørene for Nazish Khan, som selv sier at hun frivillig inngikk et vellykket arrangert ekteskap og ikke ser noen problemer med skikken. Knapt ett kritisk spørsmål stilles. Denne holdningen skyldes nok ikke minst Aps leder av justiskomiteen på Stortinget, Hadia Tajik. I en omstridt uttalelse fra 2012, hevdet hun at arrangert ekteskap er vel så legitimt som å gifte seg av kjærlighet. Vi er jo så tolerante, så imøtekommende overfor praksiser vi selv aldri kunne tenke oss å være en del av, ikke sant?

Toleransens fallgruve har nå en politiker, som står på min liste over en av vår tids verdibevisstløse, innrømmet i full åpenhet. Mona Sahlin sier at socialdemokraterna bevisst ofret jentene i æreskultur, der arrangert ekteskap er en fasttømret praksis. Hvordan kunne de, med feministisk plattform, gjøre noe slikt? Svaret burde vekke oppsikt Europa over: De trodde at å stå opp for friheten til landets nye jenter ville gi høyrefløyen gevinst (sic). Man var redd ”for å sammenkobles med feil debattanter”.

Det er nøyaktig derfor jeg i fortvilelse forlot venstrefløyen rundt år 2000: De stod ikke opp for jenter og kvinners frihet i vår nye tid. Og i samme fortvilelse over høyrefløyen og Ap i dag, har jeg endt opp i det politiske ingenmannsland: Jeg har ingen brennende lidenskap for noen som helst fløy, da ingen av dem har vist vilje eller evne til å være ”fargeblinde”. For meg resulterte nettopp min sosialistiske fargeblindhet i det Mona Sahlin for sin del ville unngå; jeg ble stemplet som et dårlig menneske. Som kontroversiell. Fordi jeg på 90-tallet som journalist og forfatter stod opp for Aisha og Ali, mens akademia og mediene generelt så en annen vei mens de kulturrelativiserte verdiene.

Det er 23 år siden praksisen med arrangert ekteskap i innvandrerbefolkningen ble satt på dagsorden i Norge. Ei norskfødt jente på atten år fortalte sin historie i Dagbladet gjennom min penn. Temaet er åpenbart ikke ferdigpratet. I ”arkivet mitt”, hvisker hundrevis av stemmer som kan berette om hvordan ikke minst mor sviktet da ekteskapskandidaten ble presentert. De visker om håp – tross all motstand. Om savn etter kjærlighet, om forelskelsen som nådeløst ble knust. Om ensomhet i tankene. Ingen å kunne dele sorgene med over å ha blitt fratatt livets viktigste valg: Hvem man vil dele seksualiteten med. Hvem man vil dele hverdagene med. Det er særlig ett par som er i tankene mine. Begge norskpakistanere, og så forelsket i hverandre som jeg knapt har sett noen andre. Vi var flere rundt dem som delte den hemmelige gleden deres, delte håpet deres om å kunne få hverandre – tross at han var lovet bort til en slektning i Pakistan. Kjæresten hans hadde allerede lagt bak seg et arrangert ekteskap etter lang kamp mot foreldre og ektemann, inngått 18 år gammel med en tremenning i Pakistan. Arrangement beskrev hun slik til oss i Human Rights Service: ”Det er ikke et valg for en 18-åring å skulle velge mellom å gifte seg eller å miste foreldrene sine.”  Hennes verdi på ”ekteskapsmarkedet” var nær nullgrensen; skilt og mor til et barn, det vil si: ”uren” seksuelt, og ”ulydig/opprørsk”. I tillegg feil kaste. Men vi klamret oss alle sammen til håpet om at de skulle få hverandre tross alle motoddsene.

Sommeren 2003 skulle han på ferie til Pakistan. Spøkende sa vi til den høye og veltrente mannen: ”Kom nå ikke tilbake og fortell oss at du også er blitt tvangsgiftet med ei kusine!” Han lo godt. Vi lo godt. Trygge på at han vitterlig bare skulle på ferie. Med hengende hode og betydelig færre kilo på kroppen kom han tilbake etter fire måneder, en utvidet ”ferie”, fordi det tok tid å knekke en mann som hadde hjertet sitt hos en annen. Men hva hadde han til slutt å stille opp med da faren simulerte hjerteproblemer og måtte på sykehus, da moren vekslet mellom gråt og anklager om at farens varslede død var hans skyld, og da brødrene skjelte og smelte og truet med fysiske represalier hvis faren døde? Hva hadde han å stille opp med da en ”svak og syk” mor fortalte at hun ikke kunne klare å stelle hjem og familie i Norge lengre uten hjelp av en svigerdatter? Ville han tvinge sin egen mor til å bosette seg i Pakistan med fremmed tjenerskap? Etter ytterligere to års nådeløst press, krøp han til sengs med kusinen sin – med en tilfreds og seiersrik mor i naborommet. Hustruen parkerte han i en leilighet i Oslo, skamfull over å ha endt opp i et arrangement med kusina si. Mens gnisten sloknet også i henne han elsket. Hun ble heller aldri som før.

Min oldemor Tonette ventet og lengtet i ti år på at Lars skulle komme tilbake fra Amerika med nok opptjente penger til å få gifte seg med jenta fra storgården, et krav fra tippoldefar. Det klarte han. Hennes datter fødte et barn utenfor ekteskap. Morfar forelsket seg like fullt i henne, og de giftet seg i 1932. Min mor traff den skilte Reidar, som ifølge historien var presset inn i sitt første ekteskap. Det var ingen applaus i hjemmet hennes over at hun ville dele livet med en skilt mann, 14 år eldre enn henne. I 1959 giftet de seg med familiefest, min mor jomfru inntil bryllupsnatten. Hun innfridde renhetskravet på sørvestlandet. Selv vokste jeg opp på 60- og 70-tallet, vel vitende om at kjæresteri var en deilig frihet, like vel vitende om at verken mor eller far kom til å prøve å blande seg inn i hvem jeg ville dele livet med. Inntil jeg presenterte en kvinne for dem. Noen runder med surmuling, så ble husets varme slått på igjen.

Arrangert ekteskap trives kun der kollektivet og ekstrempatriarkalsk kultur trives. Det fordrer individets lydighet og underordning – for begge kjønn, men aller sterkest er lydighetskravet på jentene. Den perfekte jentekandidaten er utenfor enhver mistanke om oppsetsighet og seksuell urenhet. Ekteskapet arrangeres kun med ens egne: samme etnisitet, religion, stamme, klan, kaste. Begge kjønn er fra barnsben av oppdratt i troen på arrangementets fortreffelighet og ulykken i uakseptable kjærlighetsekteskap. Og de vet hva de risikerer ved å stå opp for nettopp kjærligheten: i beste fall utstøtelse.

Khan vil ha et tydelig skille mellom tvangsekteskap – som alle hørbare stemmer er mot – og det arrangerte ekteskapet. Det er ikke mulig. Grunnstrukturen i det arrangerte taler mot nettopp det. Tvangen ligger i det kollektive, makthierarkiet, kjønnsrollene og kjønnssegregeringen, som umuliggjør vennskapelige forhold mellom menn og kvinner utenfor slekten. Oppheves den strenge kontrollen med jenters seksualitet, vil derfor arrangert ekteskap være historie.

Å skulle innrømme åpent at man har giftet seg mot sin egen vilje, er så sårbart at få gjør nettopp det. Å innrømme ulykkelige tider i et kjærlighetsekteskap stikker også dypt hos mange. I en kollektivistisk kultur er i tillegg utgangen av et slikt ekteskap belemret med tvang: Tvangen om å holde ut, særlig pålagt kvinnene, og tilsølingen moralsk og seksuelt om hun står opp for egen frihet.

Vil du ha oppmerksomhet i basarene i Pakistans storbyer, har jeg oppskriften: Si ”ishq” passelig høyt, og folk nøkker oppspilt til. Ishq som betyr lidenskap. Lengselen etter lidenskap syder i dette landet, i film, litteratur og sang: Får de elskende hverandre – mot alle odds?

Den politiske teoretikeren Isaiah Berlin deler frihet inn i ”negativ frihet” og ”positiv frihet”. Med negativ frihet peker Berlin på frihet fra tvang eller ytre påvirkning. Med positiv frihet mener han reell sjanse til å realisere sine valg og muligheter. Grunnfjellet i skikken arrangert ekteskap er tømt for både negativ og positiv frihet.

Jo da, vi kan også slite med våre kjærlighetsvalg, med opp- og nedturer i ekteskapet, og mange ender opp som skilte, på ny leting etter ”den rette”. Tusener av unge i Norge i dag har imidlertid ikke denne negative og positive friheten. Det er nettopp det som burde opprøre og fortvile oss. Men ettersom den inhumane kulturrelativismen har et så godt grep om akademia og politikken, ser vi ikke denne fortvilelsen, verken i ord eller handling som monner. Vi kan godt kalle tilstanden for den samvittighetsfrie politikken.

Personlig kjenner jeg en dyp sorg over reverseringen av samfunnsutviklingen – en utvikling på bekostning av det som skal være individets ukrenkelighet, ikke minst retten til selv å kontrollere intimsonen sin.