Innvandring

Assimilering? Ja, selvsagt!

Det er 14 år siden, og vi slo til i både Danmark og Norge med kronikk under tittelen «Den multikulturelle trusselen»: Nye innvandrere skal assimileres verdimessig i samfunnet vårt, sa vi. Åtte år senere, i 2011, kom Brochmann-utvalgets første rapport. Begrepet assimilering er ikke nevnt. I den ferske Brochmann-rapporten fra i år får assimilerings-begrepet 41 treff. Lærdommen er: 10 – 15 år etter at HRS peker på nytt tankesett, og derav handling, er dette på plass. Man skal jammen ha tålmodighet...

Du kan selv sjekke i den første rapporten til Brochmann-utvalget og den nye rapporten fra i år (søk på assimil – så treffer du alle variasjoner av assimilering, assilimasjon etc.).

I mars 2003 hadde HRS møte med den nye danske statsråden på innvandringsfeltet i Danmark, Bertel Haarder (V). Det var i den anledningen at vi tok den første satsen og fikk trykket en kronikk i Berlingske tidende samme dag som møtet ble holdt. Jeg husker godt reaksjonen til Haarder. Han, som la om innvandringsskuta i Danmark med eksempelvis 24-årsgrense og tilknytningskrav ved henting av ny ektefelle, og ble møtt med hylekor fra venstrehold, syntes kronikken var «vågal».

Det syntes vi og.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Samme kronikk ble trykket i Klassekampen 1. april 2003. Det er dags for å tilby våre lesere et gjensyn med denne teksten. Ikke minst viser den eksempler på hvorfor det har gått så forferdelig galt i Sverige og Frankrike. Det ble ført en kulturrelativistisk politikk uten magemål. Ikke minst ble jenter og kvinner ofret på dette alteret.

Ikke høre, ikke se, ikke tenke. Ja, dette var tilstanden inne dette feltet i mange år. Men nå våkner både den ene og andre og blir således mer på linje med folk flest.

Den multikulturelle trussel

Stort sett har vi alle, inkludert undertegnede, talt varmt for et flerkulturelt samfunn. Målet om et velfungerende flerkulturelt samfunn er uttrykt i både norske og danske regjeringers handlingsplaner. Hvordan kunne vi så totalt misforstå vårt samfunns eksistensgrunnlag – demokratiets grunnverdier og forutsetninger? spør Hege Storhaug.

Dette utspillet kommer etter lang tids tvil. Ikke tvil om hvorvidt Human Rights Service eller undertegnede er mot et flerkulturelt samfunn, men en uro for at et slikt utspill vil medføre en hekseprosess. For knapt noen kuer er helligere i innvandringsdebatten enn ideen om det flerkulturelle samfunnet. Og knapt noen begrep er derfor mer tabubelagt enn assimilering.

Men nettopp assimilering er helt avgjørende for å nå målet om et demokratisk og velfungerende fleretnisk samfunn. Ikke-vestlige innvandrere må assimileres inn i demokratiets grunnpilarer:Prinsippene om likeverd, likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet.

Nettopp disse humanistiske og demokratiske prinsippene utgjør sannsynligvis de mest markante forskjellene mellom Skandinavia og land som hovedtyngden av ikke-vestlige innvandrere utvandrer fra.

Å assimilere nye befolkningsgrupper inn i disse verdiene er antakelig den største gaven vi kan gi både dem og oss selv, og dermed også muligheten for å beholde et demokratisk og harmonisk Skandinavia. For pakistanere vil en slik assimilering bety at det brutale, fascistiske og uislamske kastesystemet som videreføres her, kastet på historiens søppeldynge. Til glede for liten og stor, kvinne og mann.

For somaliere betyr det et etterlengtet farvel til klanidentitet og derav rivalisering og stridigheter, urett og overgrep. For gambiere som tilhører mandinko-stammen betyr det at jentene får beholde klitoris og indre kjønnslepper – også når de er født i København.

I et fleretnisk demokratisk samfunn er det ingen toleranse for undertrykkende kulturell og religiøs praksis. Alle skal behandles likt og har samme verdi – uansett opphav. Alle er demokrater. Lojaliteten er dermed til demokratiet, ikke til kulturell opprinnelse eller religiøs tilhørighet.

Det finnes ingen entydig definisjon av begrepet kultur. Tvert om er det et av de mest omdiskuterte begrepene innen samfunnsvitenskapen. Men utvilsomt innebefatter begrepet kultur langt mer enn mat, klær, dans og musikk. Kultur omhandler også forståelsesmåter og mentalitet som ligger til grunn for enkeltindivid og gruppers handlinger. Handlingene begrunnes og rettferdiggjøres ut fra verdier og sosiale system som er overført gjennom generasjoner. Dette betyr at praksis som eksempelvis arrangert ekteskap, segregasjon mellom kjønnene, polygami, kjønnslemlestelse, kaste- og klansystem, og utstøting av gruppens medlemmer som bryter med praksisen, er sentrale kulturelle element blant ulike etniske/nasjonale/religiøse grupper.

Disse kulturelle elementene er uforenelig med et demokratis verdigrunnlag og bryter med flere ratifiserte menneskerettighetskonvensjoner. Noen av praksisene skal også straffeforfølges.

Norske myndigheter har gjennom de siste to til tre tiår mer eller mindre gjort knefall for ekstrempatriarkalske, føydale og reaksjonære krefter i visse innvandringsmiljø. Både myndighetene og meningsdannende intellektuelle, har utvist en kultursensitivitet som har gått på helsa løs til de sårbare innad i innvandrermiljø, nemlig barna, ungdommen og kvinnene. Medbrakte kulturelle udemokratiske verdier og praksiser har fått lov til å leve videre her – under den tverrpolitiske beskyttelsen av ”det tolerante flerkulturelle” Norge. Verken sosialistene eller de konservative skiller seg ut i så måte. Alle taler de om denne selvmotsigende målsetningen: et velfungerende flerkulturelt Norge.

De er ikke alene i klassen. På den andre siden av kjølen står det enda verre til. I sin iver etter å imøtekomme nyankomne gruppers kulturelle (patriarkalske) praksis, lovfestet svenske myndigheter at innvandrerjenter kan inngå ekteskap som barn, det vil si når de er 15 år, mens alderen for svenske jenter er 18 år. Og enda verre; myndighetene har også gitt tillatelse til at innvandrerjenter sendes til hjemlandet og inngår ekteskap der før de er 15 år! Hvis de er gravide når de vender tilbake til Sverige får ektemannen automatisk familiegjenforening – altså opphold i Sverige.

Dette ekstreme utslaget av den flerkulturelle ideologien, er i beste fall barnemishandling og diskriminering. Vi vil rett ut også kalle det rasisme. Rasisme fordi tankene som synes å ligge til grunn for dette regelverket er en idé om at innvandrerjenter fra visse land har andre behov og følelser – er av en annen ”art” – enn svenske jenter.

I Frankrike er polygami det mest slående eksemplet på knefall for ekstrempatriarkalsk kulturell praksis: Frem til 1993 tillot myndighetene at innvandrermenn fra visse land (først og fremst vestafrikanske land), fikk hente inntil fire hustruer! Frankrike har sandelig blitt et flerkulturelt samfunn. Enkelte forsteder til Paris er fullstendig avskjermede samfunn, der den indre justisen råder og der politiet ikke våger å gå inn. Man kan jo bare ane hvilke konsekvenser det har for særlig kvinnene. For ikke å snakke om potensialet i konfliktnivået mellom franskmenn og nye etniske grupper.

Et ferskt eksempel fra Norge på vår manglende evne til likebehandling på grunn av hensyn til nyankomne gruppers kulturbakgrunn, er regjeringens forslag til lovendring knyttet til kjønnslemlestelse. Helsepersonell skal ikke pålegges å rapportere mutilering – kjønnslemlestelse – av barn til politiet (såkalt meldeplikt). Vi bruker begrepet mutilering, fordi hvis det ble avdekket at en gruppe nordmenn systematisk mutilerte barna ved eksempelvis å kutte av øret eller armen, ville nok myndighetene utvist nulltoleranse.

Et flerkulturelt samfunn innebærer et segregert samfunn. Ulike grupper lever ikke sammen i et likeverdig fellesskap. De lever atskilt fra hverandre. Hvilke rettigheter, muligheter og plikter enkeltindividet har, defineres i stor grad av kulturelt og religiøst opphav. Skulle den flerkulturelle ideologien rendyrkes, burde vi eksempelvis gjøre som India; innføre ulike familielovverk for hinduer, kristne og muslimer. Det vil vi ikke. I realiteten betyr dette at de fleste av oss først og fremst ønsker et fleretnisk samfunn. Men å erkjenne dette offentlig, innebærer risiko for å bli stemplet som, i beste fall, imperialist, eller, i verste fall, rasist.

Det er på sin plass å spørre om hvor respekten, ydmykheten og bevisstheten er i forhold til den demokratiseringsprosessen store deler av Europa har gjennomgått siste to hundre årene. Gitt det store innvandringspotensialet fra den ikke-vestlige verden de kommende tiårene, risikerer vi å miste de, historisk sett, uslåelige godene vi har bygd opp. Som jeg skriver i den nylig lanserte boken «Gode formål – gale følger? Kritisk lys på norsk innvandringspolitikk” (Cappelen, 2003), må vi blant annet våge å erkjenne følgende: I et demokratisk og humanistisk lys er dagens norske kultur overlegen eksempelvis pakistansk, somalisk, marokkansk og kurdisk kultur. Dette må innebære at vi ikke ønsker at udemokratiske og inhumane kulturelle elementer fra nevnte områder skal befeste seg her. Derfor skal alle assimileres inn i våre demokratiske og humanistiske grunnverdier.

Vi ønsker ikke et flerkulturelt Norge eller Danmark. Vi ønsker et fargerikt fleretnisk samfunn basert på likeverd, likestilling, religionsfrihet og ytringsfrihet.