#jøder

Jeg har i lang tid vært sterk motstander av privatskoler for barn og unge under islams fane. Av de enkle grunnene at jeg ikke stoler på verdigrunnlaget, at jeg frykter religiøs ekstremisme, og at dette igjen fører til at muslimer isoleres fra det folkelige fellesskapet. I dagens klima kan vi legge til potensiell grobunn for terror blant innfødte europeere. Så begynte jeg å lese boken til den tidligere imamen Ahmed Akkari, og jeg kan konkludere (igjen) dette: Tilstanden er langt verre enn jeg hadde fantasert om. Det foregår et svært uspekulert spill i de danske private skolene for muslimske barn.

Systematisk jødehat i Tyrkia har en lengre historie enn staten Israel, og det har tiltatt i nyere tid under ledelsen av islampartiet til president Edrogan. På tidlig 40-tallet måtte jødene eksempelvis betale en ekstra skatt og de ble utsatt for tvangsarbeid. Truslene mot jødene øker nå, man hører oppfordringer om å sende jøder i konsentrasjonsleire, og det uttrykkes den kjente beundringen for Adolf Hitler. Medier som er pro Edrogan leder an i den nye antijøde-bølgen.

Mens alle piler viser én og samme retning, velger andre fremdeles å stikke hodet i sanden. Det er knapt til å fatte at systematisk forfølgelse av barn i dagens Europa vies lite oppmerksomhet. Men det er til å fatte. Det handler om hvem som med stort hell har klart å spille offerkortet, Europas sterkeste og største minoritet, som år ut og år inn får god smurning fra dem som også har en annen tapt sak. Da handler det om de organiserte hudfargejegerne.

Etter mange år med fredelige tider er Europa på vei inn i en form for krigstilstand etter flere tiår med fred og velstandsøkning. Krigstilstanden er ny i europeiske historie; den kan ramme helt vilkårlig fra grupper og enkeltpersoner. Den kan ramme hver og en av oss som ut av det blå. De europeiske samfunnene har gått inn i en helt ny epoke.

En kosher-butikk i Paris skal være angrepet. En person skal være såret og minst fem gisler tatt. Politiet tror det er samme mann som de mistenker er han som drepte en politikvinne i går.

Ifølge et konfidensiell fransk etterretningsdokument lekket til Le Figaro i fjor, holder en form for muslimske ghettotilstander på å få fotfeste innenfor det franske skolesystemet. Svimlende 27 prosent av republikkens unge støtter Den islamske staten, viste en nasjonal måling. Samtidig kom det frem at supermarkeder selger voldelig jihadlitteratur, og at de franske fengslene er overfylt av muslimske innsatte. Dette er noen innledende punkter om islamiseringen av Frankrike i året som straks er gått.

For den neste generasjonen jøder i Frankrike kan det å beholde den jødiske identiteten utad bli umulig. Økende islamisering og antatte konsekvenser av IS-krigen ligger til grunn for at dobbelt så mange jøder forlater Frankrike i år som i fjor. At man eksempelvis i en alder av 76 år, som legen Maurice Rapovich, tar valget om å forlate hjemlandet sitt og flytte til et annet kontinent, er ganske dramatisk.

Det er et spesielt skue: Ervin Kohn, av jødisk herkomst, forsøker å tilsløre hvem som i all hovedsak står bak den økende jødeforfølgelsen og jødehatet i Europa. Hvem tjener på fornektelsen?

Vi nærmer oss dommedagen, ifølge Den islamske staten, IS. Ett av tegnene på at vi nærmer oss den fullkomne islamske staten er hvordan Yazidikvinner og deres barn behandles i tråd med bokstavene i boken. Ettersom Yazidiene ikke følger en monoteistisk religion, ifølge IS, men har en ”avvikende tro”, kan de ikke få en såkalt beskyttende dhimmistatsus. Slaveri er således bokens svar og dermed IS’ praksis. Hvor mange i Europa støtter deres syn, mon tro?

Den danske organisasjonen Det jødiske samfunn akter å politianmelde den syriske imamen fra Det islamske informasjons- og rådgivingssenteret i Odense, Mohammed Al-Khaled Samha etter hans uttalelser om at jøder er etterkommere av griser og aper. I en preken i september oppfordret Al-Khaled Samha – som også går under navnet Abu…

Religionsosiolog Alexandra Irene Larsen tilbakeviser professor ved institutt for religion, filosofi og historie ved UiA, Harald Olsens påstander.

I Brussel ble fire jøder drept av en hjemvendt jihadist fra Syria. Slike tragedier kan unngås ved å følge i britenes fotspor. Der vil de nå frata jihadister statsborgerskapet. Vil Europa følge britenes eksempel?

Malmö opplever en tredobling i anmeldte hatkriminalitet mot jøder det siste halvannet året. Kriminaliteten foregår i alle bydeler i den sydsvenske byen, som utmerker seg i negativ forstand i svensk sammenheng. Politi og påtalemakt reiser ingen saker for domstolen.

Til tross for rekordmange anmeldelser av hatkriminalitet i Malmö, har ingen blitt dømt for slike forhold på over to år. Kan det handle om at overgriperen som regel har bakgrunn fra den islamdominerte verden mens flest offer er jøder?

Vi har hørt om det i flere år: antisemittismen i Malmö fra muslimsk hold fører til at jøder forlater byen og Sverige. Sveriges radio har intervjuet jøder som har forlatt Malmö til fordel for Israel.

Er det plass til jødiske barn på skoler i Nørrebro i København? Slik svarer den kjente og høyt respekterte rektoren Lise Egholm: ”Vi har haft nogle kedelige episoder, som gør, at jeg har været nødt til at sige til nogle forældre, at det kan blive svært at have jødiske børn i det her område, fordi der er rigtig mange palæstinensere”. Situasjonsbeskrivelsen har fått det politiske Danmark til å rase.

Han heter Nehmat Ali Shah, imam i en av Norges eldste moskeer Jamaat-e Ahl-e Sunnat i Urtegata i Oslo. I dag står han frem med klassiske konspirasjoner om jøder, og han undrer seg over hvorfor mange ikke-muslimer har et negativt syn på islam. Sommeren 2000 møtte han en ung norskpakistansk kvinne som slet med verdispørsmål. Det han ikke visste var at Jeanette bar en skjult mikrofon, og liknende hårreisende holdninger ble fanget på lydopptaket. Men fikk det realpolitiske konsekvenser den gang? Nei. Får det konsekvenser nå? Neppe. Millionene i offentlig støtte vil nok fortsette å tilflyte moskeen og Ali Shah.

Etter en fuktig bytur ender en SD-er med å hetse en innvandrer i Sverige. På Facebook hetser AUF-ere jøder. Førstnevnte sak slås stort opp, i Sverige så vel som i Norge, og ender med at vedkommende må fratre alle verv. Sistnevnte sak er foreløpig en lokalsak på Hamar, der det endog fra Ap-hold utvises ”forståelse”.