Terrorisme og ekstremisme

PST med angst for islam, bevisst løgnaktig eller fullstendig ignorant?

I beste sendetid frikjenner PST islam for noen kobling til vold og terror. PST er altså blitt forlengelsen av politikeres mantra gjennom tidligere år: «Islam er fredens religion.» Hvilken eventuelle strategi ligger bak PSTs forsøk på å forføre folket?

I ukas viktigste debattprogram, NRK Debatten (sist torsdag), handlet det om Mohyeldeen Mohammads nylige trusler på Youtube mot navngitte personer, jihadister, samt bruk av niqab.

PSTs fagdirektør på strategisk analyse, Jon Fitje Hoffmann, fikk seg til å si følgende om jihadister og Syriafarere (ca 25 min ut i sending):

«Det er viktig for oss å understreke at de som reiser, og vi kan kanskje omtale de både som jihadister og fremmedkrigere, men dette er kriminelle. Det er personer som driver med voldskriminalitet. De representerer overhodet ikke islam (min uthevelse). De vil jo gjerne at vi skal bruke jihad og andre begrep om dem for å få legitimitet. Men for oss så er dette potensielle kriminelle som skal straffes.»

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Ansiktsuttrykket til Fitje Hoffmann så slik ut etter at «bekjennelsen» var levert:

Jihad og vold har "overhodet ikke noe med islam å gjøre", hevder teologen Jon Fitje Hoffmann.

Jihad og vold har «overhodet ikke noe med islam å gjøre», hevder teologen Jon Fitje Hoffmann.

Gjennom årene har vi blitt foret av politikere med påstand om at islam er «fredens religion». Utenriksminister Børge Brende klarte en slik øvelse i tre ulike medier etter massakren i fjor i redaksjonslokalene til Charlie Hebdo. Påstanden var at  «dette har ingenting med islam å gjøre, men er misbruk av religion».

Et voldsnivå uten sidestykke historisk

Nå får Brende altså støtte fra topphold i PST. For oss som har satt oss noe inn i islam, er det mildt sagt et underlig skue. Listen over islamstifteren Muhammeds krig og terror mot omgivelsene er lengre enn et vondt år. Som nedslaktingen av den jødiske stammen Banu Qurayzah i 627, den siste jødiske stammen i Medina. Hendelsen er så grufull at den har vakt oppsikt helt inn i vår tid.

Ifølge historiefortellere ble denne terrorhandlingen utløst av at engelen Gabriel kom ridende på et muldyr og forkynte at Allah beordret Muhammed til å gå til kamp mot Banu Qurayzah. Under slagets andre dag ba jødene om amnesti: å kunne forlate Medina og bydelen sin for godt med livet i behold, noe Muhammed avviste. Historien fortsetter slik, her sakset fra Islam. Den 11. landeplage:

Stammen overga seg, og de seirende muslimene bestemte seg for at alle menn over pubertetsalder skulle henrettes, kvinner og barn skulle slavebindes og selges, og alt gods som tilhørte den rike stammen, skulle fordeles som krigsbytte. «Det er dommen til Allah i den syvende himmelen», skal Muhammed ha forkynt.

Historien videre forløper slik: «Om natten ble det gravd grøfter tvers over torget i byen, store nok til å romme likene av mennene. Om morgenen ga Muhammed som selv var tilskuer til tragedien, ordre til at de mannlige fangene skulle føres fram i grupper på fem eller seks om gangen. Idet hver gruppe kom frem, måtte de sette seg på rad langs kanten av den grøften som skulle bli deres grav. Der ble de halshogd og kroppene ble kastet ned i graven. … Slaktningen begynte om morgenen, varte hele dagen og fortsatte i lys fra fakler utover kvelden. Etter at Muhammed på denne måten hadde mettet torget med blod fra sju eller åtte hundre ofre og deretter gitt ordre om at marken skulle jevnes over levningene, trakk han seg tilbake fra den grufulle forestillingen for å hygge seg med Rayhanas yndigheter. Hennes mann og alle hennes mannlige slektninger var nettopp blitt slaktet ned under massakren».

De samme nedslaktingene ser vi nå at Den islamske staten utfører mot mannlige fanger. Ofte skjer henrettelsene gruppevis, der ofrene tvinges ned på knærne av bødler som står bak dem klar til å skjære av dem hodene eller skyte dem. Det nye i 2015, året etter erklæringen av Den islamske statens opprettelse, er at også tenåringer trenes opp til å utføre slike henrettelser. Det så vi i den antikke byen Palmyra i Syria der 25 syriske soldater ble skutt og drept av uniformerte gutter som stod oppstilt bak dem.

Jeg kunne også ha utbrodert hvordan Muhammed sørget for at en kvinnelig leder av en hedensk klan, Umm Qirfa, ble slitt i to: Det ble festet tau rundt hvert av bena hennes, som igjen ble festet til to kameler. Kamelene ble beordret i hver sin retning.

PSTs motiv?

Når Fitje Hoffmann sier at jihad og terror ikke har noe med islam å gjøre, har han få storheter gjennom tidene å lene seg på. Som den sveitsiske psykiateren Carl Jung (1875-1961), med friske fraspark ordla seg slik på 30-tallet:

«Vi vet ikke om Hitler kommer til å grunnlegge en ny islam. Han er allerede godt i gang; han er som Muhammed. Stemningen i Tyskland er islamsk; krigslignende og islamsk. De er alle fulle av en vill gud».

Jeg er i liten tvil om at Fitje Hoffmann og resten av hoffet i PST er godt orientert om islams iboende voldspotensial grunnet Muhammeds liv i Medina i perioden 622 – 632. Det må jo ha slått dem at verken hinduer, sikher eller innvandrede buddhister, så langt jeg vet, er å finne i deres arkiv over personer som utgjør en sikkerhetsrisiko for oss borgere?

For ikke å snakke om all jihadmessingen i Koranen og hadithlitteratur, altså krigsjihad.

Da er et nærliggende spørsmål dette: Er situasjonen så eksplosiv at PST frykter «ild» i våre gater dersom sannheten legges på bordet? Da er det i så fall svært gode grunner til å bli skremt.

Merk for øvrig at hverken programleder Ingunn Solheim eller den titulerte terrorforskeren i sendingen, ytrer en eneste kritisk kommentar til Fitje Hoffmanns påstand. Alt er ved det samme, med andre ord.