Statsbudsjettfremlegging er tiden for de store tall. For de fleste av oss er tallene så store, at vi går oss vill i alle nullene. De er like intetsigende som de er talende. For eksempel henvises det til at utgiftene til asylmottak, innvandring og integrering vil koste til 11,5 milliarder i 2010. Hva innbefatter disse milliardene?

Labours parlamentsmedlem og tidligere statsråd, Jack Straw, sikret en donasjon på 1,5 millioner pund til bygging av moské i valgdistriktet sitt, Blackburn. Pengene ble donert av Emiren av Qatar etter at Straw aktivt involverte seg i saken. Sikkerhetstjenesten i Storbritannia er bekymret for pengestrømmen fra Qatar og Saudi-Arabia til muslimske trossamfunn på de britiske øyene. Straw ser på sin side ingen problem med sin aktivitet, tvert om er han ”stolt av sin anstrengelse for å støtte alle deler av samfunnet i Blackburn”.

Under gårsdagens tronetaledebatt utfordret FrP-leder Siv Jensen regjeringen om å utarbeide et regnskap over konsekvenser dagens innvandring har på norsk økonomi. Hun mener det innvandringsfeltet er for preget av synsing og vil ha frem fakta, ikke minst for å kunne treffe mer riktige politiske beslutninger. Samtidig bekrefter Dagbladet Storhaugs påstand om at folket blir ”rundlurt” av media.

Etter ti års taushet, maktet ikke en mor å holde på den grusomme hemmeligheten lenger: Datteren på 15 år som sporløst forsvant en dag i januar 1999, ble drept av sin egen far, angivelig kvalt med tørkesnoren i hagen. Faren var neppe alene om drapet, han skal ha fått bistand fra to av sine egne brødre. De tre sitter nå på tiltalebenken for å også ha prøvd å drepe jentas kjæreste med øks. Nettopp kjæresteriet skal være drapsmotivet; jenta var ikke lenger jomfru. Alle tre tiltalte kom til Storbritannia som kurdiske flyktninger fra Tyrkia tidlig på 1990-tallet.

En prest uttalte seg om innvandrerungdom herjinger, noe som raskt førte til sanksjoner fra de samme ungdommene. Ungdommen sjikanerte presten og vandaliserte hjemmet hans. Han er nå sykemeldt og tør ikke lenger bo i presteboligen. Medlemmene i menighetsrådet tør ikke si noe offentlig om det som skjer; de frykter at de vil bli utsatt for samme behandling. Samtidig meldes det om at brannkonstabler i de største byene i Danmark nå er så utsatt for sjikane av innvandrerungdom, at stadig flere bukker under for det psykiske presset og slutter i jobben. – Har ikke opplevde maken på 21 år, sier faglig sekretær i brannkonstablenes organisasjon.

4-årsregelen innebærer at man må ha studert eller arbeidet i fire år i Norge for å kunne hente ektefelle hit fra land utenfor EU (EØS). Mange knytter regelen ensidig til bekjempelsen av tvangsekteskap. Regelen har derimot langt mer vidtrekkende konsekvenser, ikke minst i et velferdsperspektiv. Den er således med på å legge forholdene bedre til rette for at Norge kan videreføre en raus velferdsstat.

Endelig har noen europeiske regjeringer startet opp kampen – ikke mot islamisering av Europa, men mot inhumane, ja, til og med barbariske politiske praksiser i religionens navn, som står i motstrid til universelle menneskerettigheter, skriver Phyllis Chesler, forfatter og professor i psykologi.

Danskpakistanske Tahira Tabassum (31) ble drept i Pakistan i 2008, der hun og de to døtrene bodde hos svigerfamilien. Den danskboende ektemannen ble raskt mistenkt som den som hadde beordret drapet. Drapet ble begått av ektemannens yngste bror, som også har tilstått. Han sier selv at drapet var et æresdrap og at han drepte Tahira fordi hun hadde ”dårlige verdier”. Men nå har politiet i Danmark gitt opp å få siktet ektemannen, blant annet på grunn av elendig samarbeid med pakistansk politi, og han er således en fri mann i Danmark. Ja, vi har hørt det før, og ja, vi vil høre om det igjen.

En dokumentarfilm på TV-stasjonen al-Jazeera vil i kveld vise hvor galt det står til i Danmark. Gjennom samtaler med innvandrere og avviste asylsøkere, som anklager myndighetene for å være rasistisk, hevder dokumentaristen Awad Jouma'a at han vil ”redde” Danmark. Midtøsten-ekspert omtaler derimot dokumentaren som brutal, og tror den vil nøre opp under den arabiske verdens negative bilde av Danmark og Vesten.

Hvorfor har integreringen gått så dårlig i Europa for en stor del særlig muslimer? Det kan antakelig de respektive myndighetene takke seg selv for. De overså betydningen av en ”sosial kontrakt” som skulle vært formidlet så tydelig at ingen kunne tvile på dennes budskap: Alle er velkomne og får ta full del i velferd, utdannelsesinstitusjoner, politiske institusjoner, ja, i alt alle måtte ønske av sosiale goder. Men til gjengjeld stilles følgende krav: utvetydig respekt for demokratiske verdier og ytringsfriheten. Vi trenger en bred debatt nå om ”Den sosiale kontrakten” som også innebærer klare krav om assimilering.

Det kreves stort politisk mot å foreta innstramninger i asylpolitikken. Man må tåle å bli stemplet og behandlet som inhuman og gjerrig. Så kan godhetsindustrien boltre seg i media med sine skjebner og sin uansvarlighet. At innstramningene er nødvendige både for å bevare asylinstituttet og for velferdsstaten, vil kanskje vokse frem etter hvert. Særlig etter at alle har fått gitt uttrykk for hvor fælt dette er, for på denne måten å sikre sitt ettermæle som den humane apostel. Men statsminister Stoltenberg har også et ettermæle å ivareta, og da er det først og fremst han som må utvise ansvarlighet.

Når islam er tema i Norge, som det ofte er, er det i hovedsak relatert til rettigheter i religionsfrihetens navn eller majoritetsbefolkningens manglende forståelse, eller endog manglende respekt, for ”et folk med tro”. Spørsmålet er, i alle fall for noen, for andre er det en konstatering, eksistensen av liberale muslimer - relatert til liberal islam. Jo, liberale muslimer finnes nok, men finnes liberal islam? Forfatter Helle Merete Brix har fundert over spørsmålet, ikke minst etter møtet med islamfortolkeren Muhammad Shahrur.

En ny undersøkelse i Danmark viser at 24-årsregelen har innfridd flere av forventningene, for eksempel at innvandre inngår ekteskap eldre, flere studerer og flere fullfører. Men regelen har også uønskede bieffekter, som flytting til Sverige og nå hevder SFI at den også fører til pendler-ekteskap. Så kan en spørre seg; hvor ligger ansvaret? Skulle det ligge hos den danske regjeringen, er det faktisk bare å stramme inn tilknytningskravet.

Den rødgrønne regjeringens Soria Moria II-plattform avdekker at HRS har fått gjennomslag for en innstramning av familiegjenforening gjennom ekteskap. Dette innbærer at regjeringen legger seg tett opp til de danske reglene. HRS har sendt ut pressemelding om saken.

I Norge finnes ingen finansinstitusjoner som tilbyr islamsk finansiering. Det vil advokatfirmaet Wikborg Rein gjøre noe med. Jusstudentene Mudassar Amin og Farooq Ansari har nå laget en utredning om islamsk finansiering.

Så har media skrudd på repetisjonsknappen. Temaet er tvangsekteskap, og at overgrepet kan ramme barn ned i 14-årsalderen. Dette skrev jeg om som journalist første gang 8.november 1992 i Dagbladet. Det kan slås fast at den gang var fenomenet ukjent, mens det er det ikke i dag. En annen forskjell er at i dag er hjelpetilbudene mange. Men fremdeles er vi kun på symptombehandlingsnivået. Tvangsekteskap er en konsekvens av kollektivistisk og ekstrempatriarkalsk kultur. Denne kulturen, der individenes behov og ønsker i stor grad er utvisket, har etablert seg dypt i Norge gjennom innvandringen fra stort sett den muslimske verden. Dagens og gårsdagens politiske tiltak er fremdeles på samme nivå: Den enkelte utsatte skal hjelpes. Det er en selvfølge. Men vi kommer aldri fenomenet til livs før vi tar et generaloppgjør med årsakene til tvangsekteskapsproblematikken.

Hege Storhaug utfordrer Dagbladets tre M-er i avisens egne spalter, det vil si Marie (Simonsen), Marte (Michelet) og Martine (Aurdal). Storhaug mener de tre M-ene har snudd ryggen til Dagbladets stolte historie som en sentral aktør i kvinnekampen. M-ene har nemlig vendt en kald skulder til undertrykkelsen av muslimske jenter og kvinner i Norge. Deres sårbare livssituasjon er stort sette et ikke-tema for M-ene, mener Storhaug. Men ikke bare det. Når først muslimske jenter og kvinner er verdt en kommentar fra en av M-ene, utvises en ”sofistikert form for rasisme”, fordi muslimske jenter og kvinner ikke tilkjennegis samme behov som M-ene.

I dag ble FNs utviklingsprogram (UNDP) sin Human Development Report for 2009 publisert. Da er det igjen duket for selvforherligelse, i alle fall hvis vi skal tro på norske medier, som ukritisk hevder at UNDP (igjen) kårer Norge til verdens beste land å bo i. Nå kårer ikke UNDP Norge som verdens beste land å bo i, men det er vel grenser for hvor kritisk vi skal være? Mer vesentlig er at UNDP gir uttrykk for at innvandring, og til dels utvandring, er et gode for begge parter. Men er det et gode for begge parter i et økonomisk perspektiv?

Ytringsfrihetens tilstand i dag: Selvsensuren har bredt om seg, og denne negative utviklingen viser ingen tegn til å være på retur, tvert om. Vi er mange som veier våre ord med omhu når vår tids raskest voksende religion settes på dagsordenen. I tillegg gis konservative muslimer langt mer spalteplass og oppmerksomhet enn den vanlige muslimen – som utgjør majoriteten av muslimene. Dette bekymrer Jesper Beinov, som blant annet er debattredaktør og kommentator i Berlingske Tidende.

Hege Storhaug kritiserte i går Dagbladets vil-gjerne-være-feminster: Marie Simonsen, Martine Aurdal og Marte Michelet. Storhaug hevder M-ene snur ryggen til Dagbladets stolte historie ved å overse undertrykkelsen av muslimske kvinner. M-ene har dertil trukket stigen opp etter seg; for da kan M-ene sitte der oppe med skjørtekanten der de vil og håret flagrende eller ikke, og slenge om seg med det de tror er visdomsord. Men å debattere med Storhaug, nei det tør ikke de samme M-ene.

Majoran Vivekananthan, redaktør i Utrop, lanserte for noen dager siden det jeg har døpt ”det nye trikset”, nemlig ”nyrasisme”. Det skal vel lite fantasi til å forstå at jeg er fullstendig uenig med Vivekananthan, noe Vivekananthan har merket seg og ønsket å gi meg et tilsvar. Her følger det.

På Politisk Kvarter på NRK P2 i dag levnet partisekretær Raymond Johansen (Ap) ingen tvil om hva som er Norges store utfordringer fremover: videreføring av velferdsstaten og innvandring/integrering. Man skulle rett og slett tro at både Johansen og programlederen hadde lest samme notat: ”Tell ikke meg”, som HRS publiserte for noen uker siden.

I går ble det nye begrepet ”nyrasisme” lansert, og vi fikk vite at den rødgrønne regjeringen er ”nyrasistisk”. I dag utnyttes utspillet i en politisk kamp av Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand, samtidig som ”innvandrere” selv tar avstand fra begrepet. Men vel så viktig - utspillet kan benyttes til en debatt om det vesentlige: Finnes det de facto noen normer for norsk atferd?

Da er det ingen tvil lenger: Saera Khan (Ap) er en ekte HRS-er. Det tok bare litt tid før hun kom ut av skapet, selv om hun definitivt har gløttet på døren mang en gang. Det ser ut til at Aps høyreside lar Khan være en prøvekanin på den politiske stemningen: Khan kaller rett ut innvandrerbarn som ”visumslaver”. Hun vil gå i de danske fotsporene på henteekteskapene og sette hard lut inn mot vold mot innvandrerbarn.

Den rødgrønne regjeringen står for assimilering av innvandrere, noe som er en moderne form for rasisme, betegnet som ”nyrasisme”, hevder redaktør Majoran Vivekananthan i den såkalte flerkulturelle avisen Utrop. Regjeringen presser innvandrere inn i norsk kultur, og signalet er således at innvandreres kultur og religion er mindreverdig, fortsetter Vivekananthan. Utspillet er antakelig ikke annet enn et skittent triks for å få statsministeren til ikke å opprette et integreringsdepartement med en statsråd som ”noen” innvandrere ikke vil ha.