Rita Karlsen, HRS
I forrige uke startet en debatt i Bergenskolene. Det handlet om hvorvidt elevene skal tilbys kjønnssegregert svømmeundervisning, idet muslimske foreldre nekter deres døtre å svømme sammen med gutter. Debatten beveget seg raskt over til et spørsmål om hvorvidt religiøse symboler, som hijab, bør forbys. Meningene er delte, men flere mener at dette er debatter vi må ta. For det sentrale spørsmålet er hvilke nye krav som kan komme, og som man på ett eller annet tidspunkt må ta stilling til.
Spørsmålet om kjønnssegregert undervisning har i årevis vært et tema i norsk skole. En gang på 70-tallet ble foten satt ned, da i likestillingens navn. Det ble slutt på at gutter og jenter hadde egne svømme- og gymtimer, og gutter måtte pent innfinne seg med håndarbeid på timeplanen, på samme måte som jentene måtte tilføye sløydopplæring. I den grad elevene satt i grupper, eller to og to, var ikke lenger jente-/guttelus noe vektig argument, her ble man tvangsmikset – i mange tilfeller til lærerens store tilfredshet, da jenter kunne brukes som en buffer mot støyete gutter. Likestilling skulle ikke bare læres, det skulle praktiseres. Jo da, på godt og vondt, men målet var klart: Norge var tjent med et samfunn der gutter og jenter oppdaget å ha de samme muligheter, gitt de naturlige begrensinger. Kunstige begrensinger skulle fjernes, og vi erfarte det alle sammen: Om den raskeste svømmeren i klassen var en gutt, så kunne hans nærmeste konkurrent være en jente. Og forskjellen mellom intensjon og praksis var forbausende lik; mitt fuglehus ble en like stor brødfjøl som Olavs, og våre strikkede skjerf ble om lag like korte som de ble skjeve.
Så kan det påpekes at likestillingsintensjonen hadde et enklere grunnlag da enn nå; vi var et relativt homogent samfunn. Men vi hadde noe annet også; vi hadde et politisk fastsatt mål. Likestilling, tross alle bakstreverske holdninger, skulle gjennomføres. Å ikke kalle seg feminist i dag, er det som virkelig oppfattes som bakstreverks, spør for eksempel Aps Bjarne Håkon Hanssen. At vi derimot kan legge et noe ulikt innhold i feministbegrepet, er for så vidt greit nok, rett og slett fordi vi er enige om målet.
I samme periode var det offentlige Norge ikke spesielt religiøs. Religion ble satt på som et privat anliggende (selv om bibel-beltet på Sørlandet klarte å opparbeide seg en viss sosial kontroll), men derimot var det ikke mer privat enn vi fikk våre små daglige doser på barnskolen. Som ledd i den moralske og humane opplæringen sang vi hver dag ”O du som metter liten fugl” før matpakken ble fortært. Vi skulle ikke glemme de sultne barna i Afrika, het det. Kristendomsundervisningen hadde samme tilnærming, der spesielt nestekjærlighet og tilgivelsens kunst skulle læres. Og ja, vi hadde noen elever som var det vi oppfattet som fra ekstremt religiøse familier. Disse elevene kunne ha tøffe tider på skolen knyttet til deres religiøse særmerker; i hovedsak handlet dette om jenter som måtte gå skjørt eller kjole og som ikke fikk klippe sitt lange hår. Vi mobbet dem av og til, men kanskje det verste; vi brydde oss ikke om dem. Senere lærte jeg at flere av mine medelever hadde strengt religiøse foreldre, men i mangel av ytre kjennetegn skjønte vi det aldri.
I dag er har vi det såkalte ”nye-Norge”, hvilket innebærer at vi ikke lenger er så homogene. Det begredelige med dette nye Norge er at vi mangler klare målsettinger. Når debatten handler om kjønnssegregert undervisning eller hvorvidt religiøse symboler er for prangende, er dette knyttet til religion, der islam står i en særstilling. Ingen kan benekte at islams kvinnesyn avviker nokså radikalt fra de likestillingsidealer som har vært kjempet hardt for i Norge. Men der vi tidligere presset gjennom endringer med likestilling i front, viker vi nå med henvisning til religionsfrihet. Det heter, ikke minst fra politisk hold, at vi skal være tolerante, at vi skal utvise respekt, at vi har ”fått et folk med tro”.
Vi har med andre ord et politisk lederskap som svikter sentrale idealer. I møtet med, tilsynelatende ufravikelige, krav fra muslimer, rygger de samme av angst for at det blir bråk. Vi har erfart hvordan beskyldninger fremmes, om det så er fremmedfiendtlighet eller islamofobi, eller trusler av ulik karakter reises når man står opp mot særkrav. Når muslimske jenter holdes borte fra obligatoriske undervisning fordi de ikke kan være sammen med guttene, er det verken tolerant eller respektfullt overfor det utdanningssystemet vi har. Og de skadelidende er? Ja, selvsagt; de som går glipp av undervisningen. Men når det argumenteres med at det av sikkerhetshensyn tross alt er er bedre at jenter lærer å svømme, blir det ikke annet enn et dårlig gjennomtenkt skyggeargument. Hva når kravet kommer om egne jenteskoler? Skal Norge da opprette slike, i frykt for at jentene sendes ut av Norge eller at de må gå på en koranskole der vi ikke kan kontrollere deres undervisning?
Prangende religiøs symboler på barn har alltid vært et mulig mobbeelement. Mange lærere i skolene erfarer at hijabkledde jenter er ukomfortable med egen situasjon, og jo færre de er, jo mer avviker de fra de andre. Men det er altså jentenes foreldre som lar sine barn være deres religiøse budbringer, og slik sett kan det settes spørsmålstegn ved ”religionsfriheten”. For er det mer riktig, mer moralsk eller viktigere at barn er religiøse budbringere enn at de samme barna får mulighet til å praktisere likestilling i praksis?
Rektor Atle Fasteland ved Bergens mest innvandrertette skole vil forby hijaben, og det for elevenes skyld. Han har tatt innover seg at hijaben ikke er et skaut eller et tørkle, men et symbol som synliggjør en religiøs tilhørighet, identitet og et bestemt syn på kvinnens plass i samfunnet. Slike symboler kan dermed være med på å forsterke både kjønnsdeling og holdninger i samfunnet som det er (eller i alle fall var?) ønskelig å forebygge. Fastland vil legge opp til at alle elevene har samme mulighet til å utvikle seg, der erfaringen er at for noen elever vil hijab virke hemmende i en slik sammenheng. Men selv om Fastland ønsker å forby hijaben, skjønner han at det ikke bare er enkelt; man kan ikke bare forby hijaben, så da må alle religiøse symboler forbys, hvilket i praksis kan bli vanskelig. Hans løsning er derfor å innføre skoleuniformer i Norge. Dette lukter av ”minste felles multiplum”, hvilket er forståelig. Hva gjør en skoleleder, som sitter midt i utfordringene, når det politiske lederskapet ikke tar ansvar?
Fra Bergens skolebyråd Filip Rygg kan han ikke forvente noen drahjelp. Rygg, som selv er fra KrF, er ”glad for debatten”, men noen løsninger har han ikke:
– Å forby religiøse symboler i skolen er jeg imot. At en stiller krav til offentlige tjenestemenn i forhold til fremtredende symboler er en ting, men et forbud rettet mot barn synes jeg blir veldig problematisk.
Dekan Birte Simonsen sier derimot at hun forstår hensynene som ligger bak forslaget, men mener at det er ”unorsk å forby bruk av hijab”. Ja, antakelig like ”unorsk” som hijaben inntil nylig var ”unorsk”.
I den grad skolene kan gi en viss pekepinn på hva vi har i vente i det øvrige samfunnet, er det flere tegn som ikke går i riktig retning. At vi tillater at barn benyttes som brikker i et religiøst spill, bør mane til ettertanke. At skoler ikke gir etter for religiøst press eller at et forbud retter seg mot barn, burde anses som befriende, nettopp for at de samme barna skal gis de samme muligheter som andre barn.
Bedre blir det ikke av at vi kan forvente oss nye krav. I Londons bydel Waltham Forest kom nylig direktivet som tilsier at skolene også må holde stengt på muslimenes Eid-Ul-Fitr, hinduenes Diwali og på sikhenes feiering av Guru Nanak’s bursdag.
Intensjonen med at det går seg til med tiden, slår flere og flere sprekker. Vi trenger politiske mål, som vi står opp for tross bakstreverske protester.