Majoran Vivekananthan, redaktør i Utrop, lanserte for noen dager siden det jeg har døpt ”det nye trikset”, nemlig ”nyrasisme”. Det skal vel lite fantasi til å forstå at jeg er fullstendig uenig med Vivekananthan, noe Vivekananthan har merket seg og ønsket å gi meg et tilsvar. Her følger det.

På Politisk Kvarter på NRK P2 i dag levnet partisekretær Raymond Johansen (Ap) ingen tvil om hva som er Norges store utfordringer fremover: videreføring av velferdsstaten og innvandring/integrering. Man skulle rett og slett tro at både Johansen og programlederen hadde lest samme notat: ”Tell ikke meg”, som HRS publiserte for noen uker siden.

I går ble det nye begrepet ”nyrasisme” lansert, og vi fikk vite at den rødgrønne regjeringen er ”nyrasistisk”. I dag utnyttes utspillet i en politisk kamp av Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand, samtidig som ”innvandrere” selv tar avstand fra begrepet. Men vel så viktig - utspillet kan benyttes til en debatt om det vesentlige: Finnes det de facto noen normer for norsk atferd?

Da er det ingen tvil lenger: Saera Khan (Ap) er en ekte HRS-er. Det tok bare litt tid før hun kom ut av skapet, selv om hun definitivt har gløttet på døren mang en gang. Det ser ut til at Aps høyreside lar Khan være en prøvekanin på den politiske stemningen: Khan kaller rett ut innvandrerbarn som ”visumslaver”. Hun vil gå i de danske fotsporene på henteekteskapene og sette hard lut inn mot vold mot innvandrerbarn.

Den rødgrønne regjeringen står for assimilering av innvandrere, noe som er en moderne form for rasisme, betegnet som ”nyrasisme”, hevder redaktør Majoran Vivekananthan i den såkalte flerkulturelle avisen Utrop. Regjeringen presser innvandrere inn i norsk kultur, og signalet er således at innvandreres kultur og religion er mindreverdig, fortsetter Vivekananthan. Utspillet er antakelig ikke annet enn et skittent triks for å få statsministeren til ikke å opprette et integreringsdepartement med en statsråd som ”noen” innvandrere ikke vil ha.

Enken etter avdøde Steinar Lem, Gunn Hild Lem, klaget inn forsiden i Dagbladet, der Marte Michelet hevdet at ”Steinar Lem ser på muslimske barn som fremmed ugress”. PFU støtter klagen, men under tvil.

Aud Talle er tyst som graven. Det samme er Institutt for samfunnsforskning. Jeg er ikke forundret. Hadde de hatt en god sak, hadde de selvsagt gått høyt ut på banen. Manipulasjonene deres og den gjennomgående uredeligheten innen temaet kjønnslemlestelse, er grundig avkledd i boken ”Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge”. Kanskje de ville tjent på å gå ut og beklage?

FNs høykommissær for flyktninger har gjentatte ganger kritisert ulike land for å returnere irakiske asylsøkere, da det ifølge kommissæren er for urolig i Irak. Men en nylig dom i Menneskerettighetsdomstolen slår fast at det er greit å returnere irakerne. Dommen devaluerer FNs høykommissær troverdighet.

Ifølge ny svensk statistikk er tallenes tale klar: innvandrerandelen i Sverige øker raskt – og innvandrerne klynger seg sammen. Isolasjonen er nå så påtakelig at det ikke lenger er politisk mulig å skjule det, og de man virkelig har oversett i dette prosjektet er innvandrerne selv.

Den norskiranske feministen og forfatteren Lily Bandehy, tar et ramsalt oppgjør med Marte Michelet og Aud Talles behandling av Hege Storhaug den siste tiden. Michelet har definert Storhaug som ”ute”, mens i Klassekampen skriver Bandehy blant annet dette: ”Tiden for Hege Storhaug er aldri ute og hennes budskap er på topp, mens tiden for en nøytral stat med ytringsfrihet er truet.”

Etter at partiet De Konservative i Danmark fremmet forslag om forbud mot niqab og burka i det offentlige rommet, har debatten rast hos våre naboer. Regjeringen ble derfor usikker, og har nå satt ned et utvalg som skal vurdere om det er integreringsfremmende å dekke seg til. Dette får HRS sin skribent Britta Mogensen til å spørre: ”Hvordan nogen i dette land kan hævde, at dét at blive iklædt et helslørende telt, at være uden identitet, at fremtræde som et ikke-menneske, og at iføre sig et mobilt bur, der stænger alle andre ude, skulle være integrationsfremmende for kvinder, får mig til at spørge: Integreret i hvad, hvor, hvordan?

NRKs sending fra bønnemøte i Islamic Cultural Centre (ICC) føyer seg inn i rekken av eksempler på norsk naivisme og manipulasjoner fra mediehold. NRK vil motvirke "fordommer og rasisme". Statskanalen skal "gi muslimen et ansikt", sies det. ICC følger islamisten Mauwdudis ideologi. Mauwdudis ansikt er så uskjønt som det kan bli. NRK kan lure mange lenge, men ikke alle hele tiden, skriver Hege Storhaug i helgespalten Frispark.

Ett av de mest gjennomgripende arbeidsoppgaver i regjeringen er innvandring og integrering. Dagbladet hevder at sentrale politikere i regjeringspartiene vil ha et eget innvandringsdepartement (eller var det integreringsdepartement?), der nåværende statssekretær Libe Rieber-Mohn skal være en aktuell statsrådskandidat.

København har 83 integreringsprosjekter gående akkurat nå. Flere mener det kan betegnes som et integreringskaos. Brukerne klarer ikke å henge med, og dermed blir heller ikke tilbudene godt nok utnyttet. Derfor foreslås nå en samlet ”inngang”, en idé som flertallet av politikerne støtter opp om. Ideen er absolutt overførbar til Norge.

Landstedet Strømnes i Skiptvet er solgt rekordkjapt for 15,2 millioner kroner. Den gamle eieren forteller at ny eier er et medlem i Islamsk Råd Norge, og at landstedet visstnok skal brukes som et slags kurssted.

En tilleggsprotokoll til en FN-konvensjon får sjefsjurist i danske Cepos, Jacob Mchangama, til å slå fast at det er på tide med et oppgjør med ideen om menneskerettighetenes såkalte ”udelelighet”. Dette både for å rette fokuset mot de frihetsrettigheter som er avgjørende for frihet og velstand, og for å unngå at Komiteen etter eget forgodtbefinnende kan avgjøre en stats eventuelle Konvensjonsbrudd.

Hva skjer på bakrommene i Arbeiderpartiet i kjølvannet av suksessvalget? ”Orker” partiet fire nye år med kompromisser med Sosialistisk Venstreparti i de mest avgjørende spørsmålene for Norges fremtid, innvandringen og integreringen? Hva er beslutningsrommet i innvandrings- og integreringspolitikken?

Jeg tar sats og utfordrer janteloven. Påstanden min lyder slik: Det er ikke enkelt å være forut for sin tid, og antakelig særlig vanskelig er en slik posisjon innen et felt som er gjort så betent som innvandring og islam. Fra tid til annen opplever jeg meg som en ”skapdanske”. Etter å ha mottatt den første anmeldelsen av boken ”Rundlurt” fra nettopp Danmark, er jeg fastere i min tro enn noensinne. Hvorfor? Fordi boken oppleves som en deja vu for teolog Katrine Winkel Holm – med andre ord: Norge er kanskje på riktig vei.

I Sverige har skribenten Monica Gunne i Aftonbladet lyttet til lærer Maja Lundberg. Lundberg forteller at svenske skoler er i ferd med å la seg styre av hva som er haram (ikke tillatt, ifølge islam). Gunne sier at svenske skoler må sloss – mot ordet haram.

Siden begynnelsen av august har innvandrerungdom herjet i deler av Sverige. De brenner biler, kaster steiner, brannbomber , og hindrer brannfolk og politi å gjøre jobben sin. Folk er redde. De holder seg innendørs etter mørkets frembrudd. Nå først finner norsk media veien til Sverige. I går var NRK Dagsrevyen på besøk, der de møttes av følgende skrift på veggen ”Den som dreper politi, kommer til Paradis.”

”Vi har glemt å lytte til vår egen historie, og vi er på vei til å miste sansen for betydningen av å oppfatte oss selv som et folk med særlige verdier. Vi bør derfor diskutere verdikamp på en langt mer fundamental måte enn vi gjør i øyeblikket,” hevder Michael Böss i en kronikk i Berlingske.

Religionshistoriker og skribent Hanne Nabintu Herland tør der andre tier. Ikke bare tør hun, hun tar likegodt et ramsalt oppgjør med deler av medienes og andres holdninger: forhåndsdømming, maktmisbruk, bevisst feilinformasjon, frykten for å komme på kant med det politisk korrekte, likegyldigheten. Hun setter spikeren i kista ved å påpeke at et frihetsinnskrenkende konsensustyranni kan bli faktum – der få sier imot av frykt for å bli mobbet og isolert. Alt dette og mer til smeller Nabintu Herland til med i dagens Dagbladet, alt som et forsvar for Hege Storhaug og HRS etter Amal Adens anklager mot oss i sommer.

HRS har i årevis fokusert på problematikken med kjønnslemlestelse av norske jenter. Det politiske svaret har i hovedsak handlet om antall. Informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug, tar i sin siste bok, ”Rundlurt”, opp nettopp denne antallsfokusering, og hvordan politikere, forskere og media tilsynelatende virker fornøyd med at andelen lemlestinger er ”færre enn antatt”. Et slikt fokus kan vanskelig tolkes som noe annet enn en hentydning på at de som mener noe annet, overdriver. Vårt svar er: bevis det. Utfordringen er nemlig at det er like vanskelig å bevise at mange lemlestes, som at få lemlestes. Forskerne Inger-Lise Lien og Mona-Iren Hauge fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, forklarer hvorfor i et innlegg i gårsdagens Aftenposten.

”Vi kommer ikke til å publisere annonser fra Sverigedemokratene.” Slik lyder det krystallklare budskapet fra svenske Aftonbladet. Med henvising til det fremmedfiendtlige FrPs vekst og Dansk Folkepartis intolerante grunnstamme, skal Aftonbladet forhindre at Sverigedemokratene gjennom annonser kan ”vekke folks følelser” for å komme inn i riksdagen.

Feilen fra SSB førte til flere rokkeringer i mandatfordelingen fra mandagens stortingsvalg. Hendelsen rammet flere personer, ikke minst trist for dem som trodde de faktisk var inne på Stortinget, for så å få kontrabeskjed. Men det kanskje mest oppsiktsvekkende med den ulykksalige feilen; den ble oppdaget av en hobbymatematiker Torarin Hals Bakke (20).