Vi har i flere år hørt om muslimsk selvoppnevnt moralpoliti i franske, nederlandske og britiske byer som trakasserer muslimer. Nå viser det seg at fenomenet er på fremmarsj i Spania. Fundamentalistiske grupper tilknyttet radikale moskeer påtar seg rollen som politi og feller dommer over folks muslimske moral. Regjeringskilder sier at muslimer i slike områder utsettes for et enormt sosialt press.

Ni menn er arrestert i Spania etter at de som dommere i en shariadomstol dømte en kvinne til døden for sex utenfor ekteskapet. Kvinnen klarte å flykte før dommen ble gjennomført.

Om to dager kommer etter all sannsynlighet det såkalte Stockholms-programmet til å bli vedtatt i EU. Stockholms-programmet er en handlingsplan for EUs arbeid på justis- og innvandringsområdet for neste femårsperiode. Norge, som EØS- og Schengen-medlem, er underlagt denne handlingsplanen, og den vil således ha avgjørende betydning for vår politikk. Men den har ikke vært diskutert på Stortinget før den ligger klar til vedtak i EU. Er det demokratisk greit?

Over halvparten av den muslimske befolkningen i Tyrkia er i mot at folk fra andre religioner samles til møter eller publiserer material om sin tro. Nesten 40 prosent av den tyrkiske befolkningen sier at de har ”veldig negativt” eller ”negativt” syn på kristne. Over 90 prosent av tyrkerne bekjenner seg til sunniislam.

Debatten om minareter går over hele Europa i disse dager. I Tyskland oppfordrer innenriksministeren i delstaten Hessen muslimske organisasjoner om å ”begrense” bygging av moskeer. Prangende moskeer vil “overvelde” tyskerne og “skape frykt for islamisering og skape protester”, sier statsråden.

Det er ikke bare i Sverige at politikerne er i dialog med islamister. I Danmark (!) ble nylig en endog en verdensledende islamist hedret. Det handler om ekspresidenten i Iran, Mohammad Khatami, som mottok nylig den nye danske utmerkelsen, Global Dialogue Prize. Altså hedres en mann med ansvar for henrettelser og tortur i islams navn. Britta Mogensen har gjort seg noen tanker rundt dialog med islamister som Khatami. Mogensen mener at deres underliggende premiss for dialog er slik:”Hør efter, hold kæft og giv os, hvad vi kræver”. Dette er budskapet, uannset om det i visse kredser blir uttrykt litt mer diplomatisk, skriver Mogensen, og legger til følgende: ”De, der ikke fatter budskabet, stemples som frafaldne, ballademagere, homoseksuelle, islamofober, fascister, racister, jøder eller kriminelle. Kort sagt: De er ikke dialogpartnere, men dialogmodstandere.”

I helga falt ”nyhetsbomben”: 30 avviste irakiske asylsøkere ble fløyet ut av landet – i en ”hemmelig aksjon” - i et eget chartret fly. Argumentet kom raskt: returen er i strid med anbefalingene fra FN. Men dette er i så fall en godt annonsert ”nyhet”: det er bare noen uker siden det ble kjent at politiet vil benytte chartrede fly til uttransportering. Dertil falt i sommer en dom i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen som sier at retur til Irak ikke er ulovlig, og at FNs høykommissær for flyktninger ikke kan avgjøre asylsaker.

Etter at internasjonale styrker bekjempet Taliban og satte inn en ny regjering, er tilstanden for landets kvinner fortsatt elendig. Det til tross for at det i denne perioden er blitt hevdet at kvinnenes tilstand hadde bedret seg. En ny rapport fra Human Rights Watch (HRW) tilsier at afghanske kvinners situasjon er ”uhyggelig på alle områder”. Dermed bekrefter den fjorårets britiske rapport som tilsa at kvinnenes situasjon faktisk kan være verre nå enn før, både hva gjelder kvinnevold, tvangsekteskap og barneekteskap. Ifølge HRW er det krigsherrene i området som har satt en stopper for afghanske kvinners rettigheter, og dette er ”herrer” som president Hamid Karzais regjering er avhengig av. Selv for Barack Obama, synes disse kvinnene å ha gått i glemmeboka.

For kort tid siden kunne vi lese i Aftenposten om et firma som ble dømt for diskriminering av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). ”Hijabnekt var diskriminering” lød tittelen, men senere valgte Aftenposten å modere tittelen til ”Hijab-protest var diskriminering”. Firmaets daglige leder ville gjerne fortelle Aftenpostens lesere om hvilken erfaring han hadde hatt med LDO, men kronikken ble avvist. I dag bringer vi hans viktige erfaring, både fordi den forteller at LDO ikke synes å forstå intensjonen med ”omvendt bevisbyrde” i diskrimineringsloven og at loven lett kan bli utnyttet. Dessuten forteller historien at arbeidsgivere ikke kan forvente samme rettssikkerhet som andre i dette landet, og at ”hijab-protester” kan føre til at flere kvier seg for å ansette muslimer.

Som HRS støtter også Ayaan Hirsi Ali det sveitsiske minaretforbudet. Hirsi Ali ser minareter som uttrykk for politisk islam, for islams overlegenhet. Minareter symboliserer ikke-troende og kvinners underlegenhet, og fordømmelse av homofile og jøder. Med minaretene følger sharia – først knyttet til familielovverket, slik Storbritannia offisielt har akseptert.

Hvem er egentlig islamistene? På SVT i går fikk vi bekreftet noen av våre mistanker: Konvertitter går raskt i islamistfellen, og de muslimer og muslimske organiseringer som påberoper seg å ha valgt den ”gyllne middelvei”, og som samarbeider tettest med myndighetene, har en islamistisk agenda. I dokumentaren møter vi også ”vår egen” Ann Sofie Roald som innrømmer at hun ikke skjønte at hun jobbet for en islamistisk organisasjon før hun hoppet av. Hun forteller også at det var et venstreorientert politisk engasjement som drev henne inn i islam, i en slags solidaritet med en "svak" gruppe.

Sveits sa nei til flere minareter på moskeer. Minaretene ses som uttrykk for politisk islam, som ikke hører hjemme i europeisk kultur. Vi bør gå dypere enn dette. Hvem er de ulike såkalte muslimske ”trossamfunnene” i Norge? Hvilken ”tro” forfekter de? Er ”troen”, eller ideologien, innen for rammen av vilkårene for offentlig økonomisk støtte?

Når vi hører noe fra Danmark er det ofte forbundet med den sittende regjeringens strenge utlendingslov eller om innvandrergjengenes herjinger på Nørrebro. I den siste tiden har vi i tillegg hørt om avviste asylsøkere, der flere av dem gikk i kirkeasyl, men som politiet hentet ut og returnerte til Irak. De avviste asylsøkerne har ført til opprettelsen av en ny gruppe, ”Bedsteforældre for Asyl”, med navn som er selvforklarende nok. Alle besteforeldre deler nok ikke denne gruppens verdier og intensjoner, men samtidig er dette en generasjon vi sjelden hører noe fra. I dag kan vi derimot lytte til den pensjonerte lektoren Henning Kirkegaard fra København, som nettopp grubler på innvandringens betydning for samholdet i det danske samfunnet.

I en meningsmåling i går kom det frem at 37 prosent av Norges befolkning er for et forbud mot å bygge minareter i Norge. Det interessante er at i Sveits, der folket nå har sagt ja til forbud, sa meningsmålingene noe annet før avstemningen. Kun 34 prosent var for forbud da de ble spurt, altså færre enn i den norske meningsmålingen. Dette kan bety at det reelt sett er et norsk flertall mot minareter. Folk reserverer seg for ”uanstendige” tilbakemeldinger på telefon, men ikke foran stemmeurnene.

Det er ikke første gang at Utlendingsdirektoratets direktør Ida Børresen tar til ordet for åpnere grenser til Norge. Slik sett er det kanskje ikke så underlig at Regjeringens innstramninger overfor asylstrømmen ikke virker etter hensikten. Man kan jo spørre seg om hva vi skal med politikere på innvandringsområdet, når vi har en som UDI-direktør som Børresen. Eller motsatt?

HEGE STORHAUG: The European media are crowded with editorials condemning the Swiss for voting to prohibit the construction of any more minarets in their country. Here in Norway, the newspaper Dagsavisen went furthest of all, devoting its entire front page on Monday to a comparison of the entire nation of Switzerland with Nazi brownshirts. The front-page illustration did not admit to misinterpretation: the Swiss were Nazis, period.

RITA KARLSEN: “What’s liberating about Islam is that one is spared from having to think.” This, essentially, is how a woman explained to me the change that had taken place in her life since her conversion to Islam. Since then, I’ve thought about her many times, especially because at that time I didn’t know very much about Islam. Now I’ve learned more, have gotten to know many more Muslims, and just begun to worry about her lack of thought.

Vil Norge fortsatt være det Norge vi kjenner uten kristendommen som en sentral del av kjernekulturen vår? Skal kristendommen og norsk kultur likestilles med andre religioner og kulturer i Norge – uansett andre religioner og kulturers verdier og uttrykk? Hva med folks følelsesmessige behov for å tilhøre en folkelig kulturnasjon? Vil det være mulig å videreføre et folkelig fellesskap med et økende innslag av islam i Norge (og Europa)? Disse og flere spørsmål er relevante i kjølvannet av det sveitsiske forbudet mot å bygge nye minareter på moskeer.

Doble og multiple identiteter og statsborgerskap for å melke trygdesystemer synes å være utbredt blant somaliere. Nylig falt en dom i Storbritannia der en fembarnsmor ble tatt med buksene nede: Hun er nederlandsk statsborger, men søkte asyl på de britiske øyene. Der oppnådde hun ny identitet under falskt navn, og slik snøt hun Storbritannias velferdssystem for 70 000 britiske pund. Hvor mange slike tilfeller huser Europa?

Christopher Shinn setter opp et fullstendig upolitisk korrekt teaterstykke kalt ”Now or later”. Med homofile grep harselerer han med religiøs konflikter, setter søkelyset på islams sammenblanding mellom religion og politikk – og diskuterer det personlige ansvar. Stykket går for fulle hus i London. Men New York sier nei takk. Det er første gang et av Shinn’s teaterstykker ikke settes opp i hans hjemby. Men hva får en konvensjonell venstreorientert regissør til å sette opp et slikt stykke, og hvorfor vil ikke New York ha det? Helle Merete Brix har spurt Christopher Shinn selv.

Forbudet mot krusifikser i italienske skoler holder ikke. Dommen følger ikke logisk av de artikler som domstolen har lagt til grunn; og domstolen har derfor begått en intellektuell feil i sin avgjørelse. Den har tiltatt seg en politisk makt som ikke hører en domstol til, mener den danske filosofen og forfatteren Kai Sørlander.

By KAI SØRLANDER: Recently the European Court of Human Rights in Strasbourg ruled that the crucifixes that hang in classrooms in many Italian schools are illegal – that they represent an offense to human rights as formulated in the European Convention on Human Rights. But is this a correct ruling? Is it consistent with the articles of the Convention? And is it in line with rational democratic principles?

Asylsøkere som får avslag på sin søknad om opphold i Norge, skal raskest mulig ut av landet. Slik lyder politikersvaret når det gjelder spørsmålet grunnløse asylsøkere. Aftenposten kan derimot avdekke at slik er ikke praksisen, noe ikke minst organiseringen legger opp til, godt illustrert av Aftenposten. Hittil i år har 122 personer, som har fått endelig avslag, likevel fått opphold.

At det sveitsiske folket har sagt nei til at det bygges flere minareter i landet har vakt internasjonal oppsikt. Et sentralt spørsmål er: Hva ville resultatet blitt hvis det norske folket, det danske eller franske fikk votere over samme problemstilling? Fra Frankrike sies det at resultatet ville blitt som i Sveits, et klart nei til økende tilstedeværelse av islam. Europarådets kommissær for menneskerettigheter advarer: Europeere må lære seg å leve med et flerkulturelt samfunn, sier Thomas Hammarberg. Hørt den før? Hva med å avkreve en begrunnelse for at vi må "lære" dette? Hva med en utdypning av hva som egentlig menes med det flerkulturelle?

Fremskrittspartiet (FrP) er i tenkeboksen hva gjelder å fremme et forslag om heldekkende plagg, slik som burka og niqab. Innvandringspolitisk talsperson Per-Willy Amundsen (FrP) mener et slikt forbud verner en grunnleggende verdi som likestilling. Men barne-, integrerings- og likestillingsminister Audun Lysbakken (SV) mener et slikt forslag er det samme som Irans klespolitikk, og at et forbud vil bryte med verdier som religionsfrihet og ytringsfrihet.