Ytringsfrihet

Muslimske trossamfunn – et oppgjør?

Sveits sa nei til flere minareter på moskeer. Minaretene ses som uttrykk for politisk islam, som ikke hører hjemme i europeisk kultur. Vi bør gå dypere enn dette. Hvem er de ulike såkalte muslimske ”trossamfunnene” i Norge? Hvilken ”tro” forfekter de? Er ”troen”, eller ideologien, innen for rammen av vilkårene for offentlig økonomisk støtte?

Hege Storhaug, HRS

Dokument inifran på SVT om de fire største såkalte muslimske organisasjonene i Sverige viser at lederskapet i disse organisasjonene er akkurat så islamistiske som vi i HRS har forfektet i en årrekke. Det samme gjelder Islamsk Råd Norge og en rekke fremtredende trossamfunn som behandles som om de var uskyldige bedehus. Dokument inifran viser hvordan disse islamistiske lederne representerer vanlige muslimer, og hvordan det politiske lederskapet ”dialogiserer» med disse lederne konsekvent – også akkurat som i Norge. Det er altså Børre Knutsen i tiende potens som representerer den ordinære troende.

To ekskonvertitter står frem i dokumentaren på svensk fjernsyn, svenske Pernilla Ouis og norske Anne Sofie Roald. Begge sier rett ut at de var medlemmer av en form for vekkelsesbevegelse og der det å sørge for å etablere sosiale institusjoner for muslimer var viktigere enn det åndelige. Vel så viktig var det å få kontroll på ”vanlige muslimer” – få dem inn i den ideologiske folden. Roald går så langt som å definere islam som ”en ideologi”, et helt levesett, og hun forteller at hun ikke skjønte at hun jobbet for en islamistisk organisasjon før hun hoppet av. Det er vel dette man kaller ideologisk hjernevask.

Ettersom Roald og Ouis, som begge nå er kommet på rett vei, er akademikere med forskerkompetanse, har vi et forslag til et lenge etterspurt prosjekt: kartlegg samtlige muslimske trossamfunn i Norge (og gjerne Sverige også) som mottar offentlig økonomisk støtte. Hvilke ideologiske bånd har de til opprinnelseslandet (som HRS har påvist utallelige ganger er Islamic Cultural Centre renspikket islamistisk, og det samme gjelder eksempelvis somaliske Tawfiiq Islams Senter, også i Oslo)? Hva predikeres konkret i moskeen? Hvilke bånd er det til andre organisasjoner i Europa og den muslimske verdenen?

Kartleggingen skal altså søke å avdekke eventuelle udemokratiske holdninger, politiske ambisjoner, forhold knyttet til sharia, og ideologisk brudd med grunnleggende menneskerettigheter. Hvis det er noe mer enn det rent åndelige som predikeres og praktiseres, er dette brudd med loven om trossamfunn, og dermed – slik vi ser et – brudd på forutsetningene bak den offentlige økonomiske støtten.

Roald har for øvrig en rekke ganger vært i tottene på meg grunnet min kritikk av islam/islamisme, sist da boken Men størst av alt er friheten ble utgitt i 2006. Roald gikk bredt ut i Klassekampen med en rekke feilaktige påstander under tittelen, ja, hold deg fast: ”Dialog er nøkkelen til integrasjon”. Det var heller ikke måte på hvor fæl min kritikk av islam var, og alle mine manglende nyanser, svart-hvitt-tenkning osv. Her er et lite utdrag:

”Samtidig påpeker hun at «innvandringen og religionspolitiske krefters stigende innflytelse kan føre til at vårt demokratis ideologiske grunnlag utvannes» (s. 15). Dette undergraver det faktum at Storhaug faktisk har noen gode og viktige poenger som norske myndigheter og samfunnet generelt bør ta tak i. Men for å løse integrasjonsproblemene dagens Norge står ovenfor er det viktig å ikke følge Storhaugs råd om å avvise dialog med muslimske miljøer. Storhaug forkaster selve fundamentet for en god integrasjonspolitikk og fremstår som uvitende ovenfor den naturlige forandringen som alle kulturelle og religiøse forestillinger gjennomgår når mennesker fra ulike ståsted møtes i dialog. Uttalelser som «islam har noen grunnleggende voldelige og autoritære elementer» (Storhaug i Klassekampen 16.-17. Sep) skaper ikke grobunn for en konstruktiv dialog med de muslimske miljøene i Norge.

Gjennom provoserende og til tider usaklig argumentasjon kaster Storhaug seg ut i konfrontasjon og debatt med (…) muslimske aktivister.”

Jeg svarte i samme avis, der jeg i denne konteksten interessant nok sier dette: ”At våre frihetsverdier er under økende press fra religionspolitisk hold, som vi tydelig erfarte under Muhammed-krisen og som vi mer enn kan ane ved den økende tildekningen av jenter og kvinner, burde bekymre langt de fleste, ikke minst kvinner generelt. Derfor stemmer det at jeg er helt uenig i at vårt politiske lederskap skal ha dialog med islamistiske krefter. Denne såkalte dialogen er et svik mot samtlige sekulære muslimer i Norge, som skatter friheten vår antakelig vel så høyt som Roald, Tønnesen og meg selv (min utheving). Våre politiske ledere må søke dialog med de sekulære kreftene, som langt på vei vil stå opp for de samme verdiene som vårt demokrati er tuftet på.”

Det har altså skjedd en revolusjon i hodet på Roald. Mon tro hvordan en samtale – og ikke dialog – mellom Roald og meg hadde forløpt i dag? Kanskje vi rett og slett ender opp på samme lag – på frihetens side?