Religiøse følelser er blitt et gyldig argument i det offentlige ordskiftet. Religiøse følelser har til og med fått sitt eget ombud i Likestillings- og diskrimineringsombudet. Men hva er egentlig ”religiøse følelser”, og hva skiller disse fra andre følelser? Og er det noen forskjell på religionsfrihet og trosfrihet?

These days the burka and niqab are topics of intense debate in Denmark, while Norway once again seems to have landed in a hijab debate, this time involving the possible prohibition of political and religious symbols on the judge’s bench. Meanwhile, what’s going on in Sweden? Philip Wendahl reports that in Sweden, too, outfits that cover the entire body are also being debated – especially in connection with Alia Khalifa, who demands to be allowed to continue training for day-care center work while wearing niqab. Such demands symbolize the Islamization of Europe, argues Wendahl, who believes that it is undesirable for society to adapt itself to a small, but loud, group of religious extremists – and that it is especially undesirable when we call to mind the ”new Europeans” who have fled from oppressive religious regimes in search of Western secular democracy.

Statsminister Lars Løkke Rasmussen vil ha burka- og niqabforbud i ”det danske skolesystemet”. Om forbudet også skal gjelde høyere utdannelse, er uklart. Løkke Rasmussen vil imidlertid ikke har forbud mot ansiktstildekning i det offentlige rommet. Han tror nemlig at et åpent samfunn i demokratiets navn må tolerere intoleransen. Og han tror at han kan bekjempe kvinnesynet bak maskeringen uten å fjerne masken.

Nylig kom det frem at hver åttende danske kunstner en eller flere ganger har droppet kunstprosjekt i frykt for å ”krenke etniske eller religiøse følelser” – altså betyr dette muslimer og islam, ikke hinduer og hinduismen, eller buddhister og buddhismen. Selvsensuren støttes av eksempelvis Danmarks største kristne avis.

“Det kan hende jeg har mistet friheten for resten av livet, og hvis det blir slik er det i så fall en trist konklusjon. Jeg unner ikke min verste politiske fiende å miste friheten. Men jeg angrer ikke. Hvis ikke jeg og flere verden over kjemper mot islams ideologi basert på hat og underkastelse, vil vi alle miste friheten,” sier Geert Wilders til rights.no, dagen før mannen - som kan bli Nederlands nye statsminister - må møte for domstolen grunnet islamkritikk.

“That might be true," says Geert Wilders to the Norwegian site rights.no about the possibility that he has lost his freedom for the rest of his life, "and if so is a very sad conclusion. I wouldn’t wish my worst political enemy not to be free. But I have no regrets. I have to pay a high price for the fight for freedom, but it’s worth it because if I and others in the world don’t fight against the ideology of hate and submission, we will all lose our freedom." His remarks came on the day before the man who may become the Netherlands' next prime minister goes to trial for criticizing Islam.

Et par fra Jordan har i syv år blitt i Sverige til tross for en rekke avslag på sine asylsøknader. I siste avslag het det at de måtte ut av landet. Men da kom imidlertid noen av dem som er satt til å forvalte reglene den utviste familien til unnsetning. Det er nemlig innført nye regler for arbeidsinnvandring i Sverige, og ved å kjøre familien over grensa til Norge hadde de beviselig vært utenfor EU. Vips; opphold.

den siste tids debatt i Europa i kjølvannet av minaretforbudet i Sveits, attentatet mot Kurt Westergaard, og de franske planene om burkaforbud, har gitt gjenlyd helt over Atlanteren. I morgen møtes derfor Ayaan Hirsi Ali, Naser Khader og Tariq Ramadan til debatt i CNNs studio.

Burka og niqab diskuteres heftig i Danmark, mens Norge igjen synes å havne i en hijab-debatt, denne gang relatert til eventuell regulering av politiske og religøse symboler i domstolen. Hva skjer så i Sverige? Philip Wendahl kan fortelle at også i Sverige debatteres heldekkende slør. Ikke minst relatert til Alia Khalifa, som iført niqab krever å få forsette på barnesykepleieutdanningen. Slike krav er symboler på den europeiske islamiseringen, hevder Wendahl. Han mener at det ikke er ønskelig at samfunnet skal tilpasse seg en liten, men høylytt, religiøs ytterliggående gruppering – særlig lite ønskelig er det i forhold til nye europeerne som nettopp har flyktet fra religionsundertrykkende regimer og søkt seg til de sekulære demokratiene i Vesten.

I Europa er religiøs diskriminering nærmest blitt ensbetydende med at noen muslimer mener seg diskriminert. Det er svært sjelden av vi hører fra eller om noen andre religiøse grupperinger, kanskje med unntak fra sikher når det er snakk om turban. Ellers er det nokså stille. I denne stillheten foregår det mye urett, ikke minst det som nå utspiller seg mot syv fengslede bahaier i Iran. Helle Merete Brix har sett mer på bahaienes situasjon.

I norske medier rapporteres det i dag om at den danske regjeringens hemmelig burkarapport er lekket til mediene. Rapporten, eller mer presist: tallene i rapporten, blir både i norsk og dansk offentlighet møtt med dårlig skjult sarkasme: bare tre kvinner i Danmark bruker burka. Ha, ha! Der fikk vi alle som ønsker en debatt om burka en på snyteskaftet - iIntet problem, intet å diskutere. Men det kan synes som om forskernes metodiske innfallsvinkel til burkatellingen er mer latterlig enn problemstillingen. Politisk kommentator Ralf Pittelkow mener det er pinlig for regjeringen.

Da Trykkefrihedsselskabets Lars Hedegaard brumlende og unyansert før jul uttalte seg om seksuelle overgrep innad i muslimske storfamilier, fikk han raskt smekk over fingrene fra mang et hold. Men han fikk også støtte for å ta opp temaet, og dette har igjen avfødt at viktig informasjon og debatt har lettet noe på dette tunge sløret.

Kommentaren i Aftenposten til NRKs pensjonerte Jahn Otto Johansen om legitim islamkritikk og sjarlatanen Tariq Ramadan, skulle man tro var kopiert fra rights arkiver om lag fem år tilbake i tid. Det nye tiåret har definitivt vist verdibevegelser i riktig retning. Mon tro hva de fastlåste og valne tenker om utviklingen?

Etter at Ugebrevet A4 offentliggjorde en undersøkelse om selvsensur blant kunstnere, har flere forfattere tatt til motmæle mot undersøkelsen. De hevder den er manipulert. Det kan nesten ikke bli mer absurd, sier redaktøren av A4, som også avdekker at forfatterforeningen i forkant forsøkte å stoppe at undersøkelsen ble gjennomført.

De kaller seg ”Kvinnene ved muren”. De er fromme jøder som kun ønsker å be ved klagemuren i Jerusalem, slik som menn gjør. Men staten Israel – som har håndtert sine muslimske statsborgere med silkehansker, og som vaktsomt har beskyttet moskeer og muslimske hellige steder – har behandlet disse jødiske kvinnene nedlatende. Og behandlingen har bare blitt mer brutal i løpet av årene. Faktum er at den jødiske staten – akkurat som resten av Midtøsten – har blitt raskt islamisert når det gjelder kvinnesynet.

They call themselves the Women of the Wall. They are pious Jews who only wish to pray at the Wailing Wall in Jerusalem in a woman-only group in the woman's section. But the State of Israel – which has handled its Muslim citizens with kid gloves, and which has carefully protected mosques and Muslim holy sites – has treated these Jewish women with condescension and abuse. And the treatment has only become increasingly brutal with the passing years. The fact is that the Jewish State – just like the rest of the Middle East – has become rapidly Islamized where views of women are concerned.

Mon tro om Audun Lysbakken er fornøyd nå som hans underliggende organ, Islamombudet, også kalt Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), gjør sitt for å presse religion inn politiet? Ombudet har nå felt dommen: hvis ikke kvinner får bruke hijab til politiuniformen, ja, så er det brudd på både likestillingsloven og diskrimineringsloven. Med andre ord, LDO står bom fast i vår tids viktigste verdispørsmål.

Etter at to menn i oktober i fjor ble anholdt for terrorplaner mot Jyllands-Posten (JP) har FBI og andre internasjonale etterretningstjenester avdekket flere detaljer i planene. Det er også fremkommet koblinger til Mumbai-angrepet i november 2008. Blant annet er det nå blitt kjent at det var lastebiler med bomber som skulle brukes mot JP. JP’s sjefsredaktør er både sjokkert og forbannet over de nye opplysningene. Etter at Aftenposten publiserte faksimile av noen av karikaturene, har det vært forholdsvis stille. Samtidig foregår en demonstrasjon på Facebook.

De som latterliggjør burkadebatten, latterliggjør i virkeligheten kvinners likestilling. Det er nesten til å gråte av, hevder MF Karen Jespersen (V). Hun foreslår blant annet å bruke såkalt straksaktivering som et håndfast og effektivt virkemiddel for å fremme integrering.

De siste årene har vitnet om en uhyggelig utvikling. Antallet overfallsvoldtekter øker raskt, gjerningsmannen har som regel innvandrerbakgrunn, og i 2007 var mønsteret kanskje begynt å bli så tydelig at statistikk for 2008 ikke ble offentliggjort. I Oslo politidistrikt har de derimot forholdt seg annerledes. Og med Hanne Kristin Rhode som leder av Vold- og sedelighetsavsnittet i Oslo formidles kalde fakta til tross for at også hun blir beskyldt for stigmatisering. Hun tillater seg til og med å mene noe om tallene: ”De har kanskje et kvinnesyn som må behandles,” sier Rhode.

Seksuelt misbruk av barn i Pakistan er ekstremt utbredt. Dette kom frem i en artikkel av den danskpakistanske forskeren Anusheh Hussain i 1997. Forskningen innen feltet er begrenset, men en undersøkelse fra Punjab, der den store majoriteten norskpakistanere har sine røtter, viser at 62,5 prosent av barna er blitt seksuelt krenket.

På nyttårsaften 2006/07 ble Hege Storhaug overfalt i sitt eget hjem på Kampen i Oslo. Saken ble anmeldt til politiet, under forutsetning at den ble skjermet. Storhaug ønsket ikke at overfallet på henne skulle føre til at andre trakk seg ut av offentligheten i sensitive saker som innvandring og integrering, i tillegg til at hun ikke ønsket å bidra til å gi overgriperen eller overgriperne den oppmerksomhet den/de sikkert ønsket. Etter angrepet på Kurt Westergaard 1.nyttårsdag kommenterte Storhaug angrepet på henne her på rights.no, og dette ble fanget opp av Vebjørn Selbekk i DagenMagazinet. I dag forteller hun på Web-TV om angrepet.

I går på NRK møtte vi noen som må være blant de herligste mennesker på denne jord. Ashee og Zawar begikk det som er dødssynd i Pakistan, de ble forelsket og inngikk et kjærlighetsekteskap - mot familienes vilje. Kjærligheten førte dem på flukt, og etter to år endte denne flukten i Ål i Hallingdal, nå som en liten familie på tre medlemmer. Med nytt fremtidshåp ønsket de å bli en del av det norske samfunnet, noe de selv tok et smart grep om. Dette er hva integreringen virkelig handler om – ja, me smallas!

I den siste tiden har Aftenposten prisverdig nok tatt opp problematikken med politisert forskning, samt at programmet ”Hjernevask” (NRK) på sin måte har synliggjort at også innenfor akademia råder et faglig troshierarki. I dagens Morgenbladet tas det derimot en ”Sarah Palin” – i et lavmål av en artikkel som bygger på personangrep. Skurkerollene innehas av Unni Wikan, Walid al-Kubaisi og Hege Storhaug. Helten er Sindre Bangstad, som har en medhjelper i Thomas Hylland Eriksen. Rammen for det hele er islams innflytelse i Vesten. Morgenbladets artikkel vitner om årets journalistiske bunnrekord, og vi er midt i januar.

En av ”nyhetene” som verserer i dagens medier, er at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i et brev kritiserer Norge og justisminister Knut Storberget (Ap) for å trosse deres råd mot å sende avviste asylsøkere tilbake til Irak. Det samme brevet har UNHCR tidligere sendt Sverige og Danmark, uten at disse landene brydde seg nevneverdig. UNHCR lar seg heller ikke affisere av en dom i Menneskerettighetsdomstolen fra juni 2009. Denne stadfester at det er fullt mulig å sende de avviste asylsøkerne tilbake til Irak. Dommen synes også ukjent for norske medier.