Rita Karlsen, HRS
Allerede av Morgenbladets tittel på artikkelen, skrevet av Anders Breivik, fikk jeg en kvalm fornemmelse: ”Internt oppgjør”, hvilket ikke ble bedre av introduksjonen: Det er brutt ut full strid mellom antropologene Sindre Bangstad og Unni Wikan.
Skulle jeg lese videre eller bare hoppe bukk over hele artikkelen? Jeg tenkte at jeg får gi den en sjanse, hvilket jeg ikke er sikker på om jeg burde ha gjort.
La meg, i ”artikkelens ånd”, bemerke to ting først: 1) Jeg har jobbet i akademi og kjenner således til det faglige troshierarkiet, som henspeiler seg til hvem som tilsynelatende har makt nok til å definere hva som er ”faglig riktig” og hvilke teoretikere som ”skal anses som de ledende innenfor sitt felt”. 2) Hege Storhaug er både min kollega og samboer. Jeg karakteriserer meg som en venn av Walid al-Kubaisi og som en bekjent av Unni Wikan. Jeg har aldri møtt Sindre Bangstad og kjenner i liten grad til hans arbeid. Thomas Hylland Eriksen sitt arbeid kjenner jeg langt mer til, men heller ikke han står på min telefonliste.
Hvorfor jeg har sett meg nødt til å plassere meg selv vil fremkomme etter hvert, men således har jeg kvalifisert meg selv til å stige inn i helvetes rike:
Sindre Bangstad og Unni Wikan er i konflikt. I alle fall ifølge Bangstad og Morgenbladet. Bangstad hevder at Wikan har forsøkt, eller forsøker, å kneble Bangstad. Jeg burde sikkert skrevet ”faglig knebling”, for det er slik Bangstad og Morgenbladet forsøker å fremstille det, men jeg tror det er flere enn meg som leser dette annerledes: Bangstad opplever seg politisk kneblet, og bruker Morgenbladets ensidige journalistikk i et forsøk på å øke egen status og troverdighet. Her burde jeg sikkert også skrevet ”faglige status og troverdighet”, men dessverre: å fremheve seg selv på bekostning av andre mennesker handler svært lite om faglighet. Det er personangrep, og det står det lite særdeles lite respekt av.
Saksopplysning: Unni Wikan har takket nei til Morgenbladet om å kommentere ”konflikten”, hvilket fremkommer i artikkelen. Hege Storhaug har aldri vært spurt, og jeg vet ikke om Morgenbladet har vært i kontakt med Walid al-Kubaisi.
La oss begynne med starten, om ikke annet for å avdekke Morgenbladets forsøk på å definere dette som en ”faglig” konflikt i konteksten islam:
Islams innflytelse i Vesten. Diskusjonen rir offentligheten, og sosialantropologene er blant de viktigste leverandørene av vitenskapelige fakta som debatten baseres på. Nå er det full splittelse i det norske antropologimiljøet, og kampen kjempes både for åpen scene og i kulissene. Hvor lite kulturrelativ kan en antropolog tillate seg å være?
Ja, vel ja. Her skal lista være lagt: Sosialantropologer er blant de viktigste leverandørene av vitenskapelige fakta som debatten baseres på. Jeg kjenner er par motargumenter, jf. at vi snakker om sosialantropologi og islams innflytelse i Vesten, men lar nå det (smålige) poenget ligge. ”Viktigere” er det å få med seg at Morgenbladet slår fast at det er full splittelse i det norske antropologimiljøet, og kampen kjempes både for åpen scene og i kulissene.
Jeg kjenner et par sosialantropologer (utover Wikan) og må således bare fastslå at de – selv midt i en krigssone – ikke har skjønt at de må ty til våpen. Der, som de ”siviliserte” mennesker vi er, det beste våpenet er e-post.
Sirkulerende e-post. En uke før jul sendte postdoktor ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, Sindre Bangstad, ut en e-post med sterke beskyldninger mot en navngitt kollega: professor Unni Wikan. Bangstad hevdet i e-posten at Wikan ved to tilfeller skulle ha forsøkt å hindre ham i å uttale seg kritisk mot den norsk-irakiske samfunnsdebattanten Walid al-Kubaisi. Wikan sto ikke på listen over mottagere av e-posten – det gjorde derimot flere avisredaktører, samt to av Bangstads kolleger ved Sosialantropologisk institutt.
Pang. Kvalmen stiger. Hvilken pubertetsatferd er dette fra Bangstad? For selv om Wikan skal ha forsøkt å hindre Bangstad å uttale seg kritisk om al-Kubaisi, så legitimere ikke det å sende slike beskyldninger i e-post til kollegaer – og avisredaktører (!) – uten å involvere den som en beskylder. Men i Morgenbladets (hinsidige) verden ringer ingen bjeller, tvert om er det visstnok dette som beviser ”kampen” i kulissene.
I denne artikkelen snakker Bangstad for første gang åpent om det han mener var forsøk fra Wikan på å kneble ham. Wikan kjenner til e-posten som sirkulerer. Hun reagerer på den, men holder etter gjentatte henvendelser fra Morgenbladet fast ved at hun ikke ønsker å uttale seg om saken i denne omgang.
”Gratulerer” Morgenbladet! Nå er i alle fall (person)”konflikten” flyttet fra kulissene til den åpne scene. Så da gjenstår det bare for Morgenbladet å sette dramaturgien:
Første advarsel. – Slik jeg tolker det, var henvendelsene fra Wikan forsøk på å begrense min akademiske selvstendighet og rett til å ytre meg, sier Sindre Bangstad.
Slik jeg tolker det? Hadde Bangstad krøpet ned fra sin høye hest kunne han da vel bare ha spurt Wikan om hans tolkning var riktig? Man kan sikkert si mangt og mye om Unni Wikan, men overlegen eller vanskelig tilgjengelig er hun definitivt ikke. Dessuten er hun en av Bangstads arbeidskollegaer. Men nei, Bangstad (eller Morgenbladet, hvilket ser ut til å være ett fett) ser det som en første advarsel.
Dessverre må vi også lide oss gjennom (den syltynne) ”bakgrunnshistorien”:
Det var ifølge Bangstad i en personlig samtale med Unni Wikan i mars i fjor at den kjente professoren første gang skal ha kommet med det Bangstad tolker som en advarsel til ham. Bangstad hadde nettopp publisert innlegget «Kvifor så redd for Ramadan?» i ukeavisen Dag og Tid. Der hadde han tatt til motmæle mot en kommentar Walid al-Kubaisi hadde skrevet i samme avis. I sin kommentar hadde al-Kubaisi stemplet Tariq Ramadan – en av den muslimske verdens fremste intellektuelle, og som av mange ses som en reformator av islam – som én som i hemmelighet jobber for å islamisere Europa. Bangstad var oppgitt over det han så som svartmaling av Ramadan, og ville nyansere bildet. «Ein vil jo helst ikkje leggje seg ut med Walid al-Kubaisi,» åpnet Bangstad, og beskrev motdebattanten som «ein særegen plante i den norske allmenta». Kort tid etter skal Wikan ha henvendt seg til ham.
– Jeg ble i en personlig samtale orientert av Wikan om at al-Kubaisi var en personlig venn av henne, og at han hadde vært det i ganske mange år. Andre må tolke hva som eventuelt ligger i dette, men jeg oppfattet det i hvert fall som en klar advarsel mot å i fremtiden gå i rette med al-Kubaisi offentlig, sier Bangstad.
Andre må tolke hva som eventuelt ligger i dette?!!! Det er med respekt å melde noe sent. Men siden Bangstad spør: Jeg tolker ikke Wikans utsagn til å være noen advarsel. Tvert om tolker jeg det dit hen at Wikan med å fortelle at al-Kubaisi er hennes personlige venn, kanskje har noe å tilføye om al-Kubaisi sine tolkninger og analyser?
Jeg skal ikke si mye om Bangstads faglige konflikt med al-Kubaisi, bare følgende: At Bangstad og al-Kubaisi har ulik oppfatning av hva Tariq Ramadan står for, er helt legitimt. Bangstad avslører derimot seg selv ved å anlegge den ”personlige stilen” når han påpeker at han ”helst ikke ville legge seg ut med al-Kubaisi”. Beklager, hvilket faglig nivå er dette? Sorterer Bangstad sine faglige vurderinger ut fra hvem han snakker til/om? Svaret på sistnevnte synes dessverre å være ja, når vi forfølger resten av artikkelen:
Forspill. Bangstad skriver at han ikke vil «legge seg ut med» al-Kubaisi. Uunngåelig er det likevel akkurat det han gjør. Den lille utvekslingen dem imellom i Dag og Tid danner et vårlig forspill til det som skal bli en av høstens heteste debatter, i kjølvannet av at al-Kubaisi lanserer sin film Frihet, likhet og Det muslimske brorskap i slutten av november.
For al-Kubaisi har reist til Midtøsten for å samle dokumentasjon for sine påstander: Det muslimske brorskapet i Egypt er islamister som ønsker å legge Europa under seg, og Tariq Ramadan, som fremstår som liberal, er i virkeligheten den fremste representanten for deres ideologi i Europa. 25. november har filmen premiere på Vika kino, og noen dager senere viser TV 2 den. Under lanseringen skriver al-Kubaisi en kronikk i Dagbladet. Han presenterer ideen bak filmen, og benytter anledningen til å plukke opp igjen tråden fra disputten med Bangstad i Dag og Tid. Han hevder Bangstad har gitt Tariq Ramadan «full støtte, til tross for at han i islams verden er den europeiske representant for Muslimbrødrenes ideologi». Bangstad kaster seg inn i debatten igjen, tydelig irritert over å bli stemplet som ensidig Ramadan-tilhenger. I innlegget «Al-Kubaisis metode» i Dagbladet skriver han: «Walid al-Kubaisi er i likhet med Ayaan Hirsi Ali en begeistret tilhenger av Samuel Huntingtons tese om ‘sivilisasjonskonflikt’, og gjør i likhet med henne sitt beste for at tesen skal bli en selvoppfyllende profeti.»
Tonen er satt, frontene etablert.
Himmel og bananas, for en utlegning fra Morgenbladets side. Hvis Morgenbladet ikke har fått med seg at det i langt tid har vært ”fronter” mellom Ramadan-tilhengere og –motstandere så får det stå for deres egen regning, men å sette inn Bangstad som hovedrolleinnhaver på denne scenen er bare pinlig.
Men vi skal få vite mer om Bangstads sprell, som visstnok fortsatt skal styrke hans status og troverdighet:
Steile fronter. Og herfra bare stiger temperaturen. Bangstad sammenligner al-Kubaisis film med nazistisk propaganda fra 1930-tallet i Søndagsavisa i NRK P2. I intervju med Morgenbladet 3. desember slår al-Kubaisi tilbake: «Bangstads ekspertise som fagperson står for fall,» slår han fast.
Debatten kulminerer med at Bangstad skriver et innlegg han kaller «Al-Kubaisis demoner», som publiseres over tre sider i Klassekampen dagen etter. Det har rukket å bli lørdag 4. desember. Bangstad omtaler Kubaisi som «vår lokale statsstøttede kaféintellektuelle fra Tøyen» og konkluderer med at al-Kubaisi har trådd inn i den polariserende rollen som en «nyttig idiot» som bidrar til å «legitimere nye former for kolonialisme og rasisme».
En kuriositet: Bangstad synes ikke å legge altfor mange begrensninger på seg selv i sin omtale av andre.
Men det blir verre. For i Morgenbladets fremstilling er dette over det som skal bevitne hva som har foregått (offentlig) så langt, mens vi nå skal innvies i etterspillet og hva som foregikk i kulissene med det overstående pågikk…
Andre advarsel. Mens debatten mellom Bangstad og al-Kubaisi raser i avisspaltene, blir nemlig Bangstad nok en gang kontaktet av Unni Wikan, denne gang i form av en e-post. Wikan har da sett al-Kubaisis film på tv. Hun har også stilt opp for å diskutere filmen med al-Kubaisi i Tabloid på TV 2. Dagen etter, den 1. desember, skriver hun en e-post til Bangstad.
Wikan skriver ifølge Bangstad at hun mener filmen gir et ganske dekkende bilde av Det muslimske brorskapet i Midtøsten og Europa, men slik han tolker e-posten inneholder den et tilleggsbudskap: Wikan uttrykker ifølge ham at hun er forskrekket over hans uttalelser om filmen.
– Igjen blir det et spørsmål om tolkning. Men jeg sitter i en midlertidig stilling som postdok-stipendiat på dette instituttet, hvor Wikan har vært professor i mange år, og har vanskelig for å se annet enn at e-posten var nok et forsøk på å advare meg mot å kritisere al-Kubaisi åpent, sier Bangstad.
Nå lurer jeg virkelig på om Bangstad ser Fanden selv på høylys dag. At Wikan kommenterer til Bangstad at hun oppfatter at al-Kubaisis film gir et dekkende bilde av Det muslimske brorskapet, får Bangstad til å tolke det dit hen at han skal holde kjeft med sin kritikk? Mot bakgrunnen at den ”store” (professor) Wikan står høyere i det faglige hierarki enn den ”lille” (postdok-stipendiat) Bangstad? Vi kan jo ikke annet enn å tro at Bangstad har vanskelig for å tolke Wikans budskap som annet enn en ”andre advarsel”, men jeg tror fortsatt at andre leser dette annerledes enn Bangstad.
På spørsmål fra Morgenbladet om hvilken reell mulighet han anser at Wikan har for å kneble han, blir derimot Bangstad noe spakere. Plutselig heter det av hvis dette er hennes hensikt, som står i grell kontrast til at den samme Bangstad allerede har publisert påstanden, så er det ”uttrykk for en feilvurdering”. Men så kommer rosinen i pølsa: ”Uansett synes jeg det er et grunnleggende prinsipp i et akademisk miljø at man tenker over at slikt, særlig når det kommer midt i en mediestorm, kan oppfattes som et forsøk på knebling av en yngre kollega.”
Dette er et av de mest pinligste og pingleste argumenter jeg noen gang har hørt fra en akademiker: Når ble alder et kriterium for ”faglighet”?
Det er heller ikke bare den aldersmessige fordelingen Bangstad mener taler til hans fordel, også det at Wikan diskuterer filmen på Tabloid med al-Kubaisi er i Bangstads tolkning feil. Da fordi det ikke opplyses om at de er personlige venner. Han mener, tydeligvis i fullt alvor, at det er ”TV 2s opplysningsplikt å gjøre oppmerksom på forholdet, og hva angår min kollega foreligger det en plikt til å reflektere over den type habilitetsproblematikk.” (mine uthevinger). Og her kommer ”heltens” medhjelper inn, professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen. For også Hylland Eriksen har reagert på at TV2 velger Wikan heller enn noen meningsmotstandere av al-Kubaisi. Morgenbladet er behjelpelig med kilde: ”Hun må ha blitt forundret da hun kom i studio og oppdaget at ingen av Kubaisis kritikere var invitert, skriver han diplomatisk i et innlegg i Dagsavisen.” Nå ja, hvor diplomatisk dette er, er nok også et tolkningsspørsmål. Jeg leste det i alle fall mer retorisk.
Men uansett, nå skal vi få høre den ”hele og fulle sannheten” om Bangstad som et stjerneskudd (ja, jeg håper han raskest mulig slukner) på den islamorienterte himmel, og her er det nærmest Vår Herre selv som er formidleren:
Samme terreng. 2010 ble året da Bangstad for alvor entret scenen i den norske debatten om islam. En ny spiller, i et gammelt terreng som Thomas Hylland Eriksen tegnet opp et kart over allerede i 1997, i Dagbladet-kronikken «Fronter i minoritetsdebatten». I kronikken skisserer Hylland Eriksen to fronter, «A» og «B», hvor «A» kort fortalt mener innvandrernes kultur er den største hindringen for deres integrering, mens «B» fremhever viktigheten av også å rette et kritisk blikk mot «vår egen» kultur. Navnene han nevner er kjente, selv om kartet er blitt 14 år gammelt. Til «A» regner Hylland Eriksen Walid al-Kubaisi, Hege Storhaug og Unni Wikan. Til «B» regner han seg selv, samt journalist og forfatter Øyvind Johnsen og den antirasistiske aktivisten Khalid Salimi.
Når vi spør Hylland Eriksen hvordan frontene ser ut i dag, svarer han at han ikke tror de er så forskjellige fra det han skisserte i kronikken i 1997, bortsett fra på ett sentralt punkt: det som debatteres er ikke lenger først og fremst «innvandrerne», men «islam».
Hylland Eriksens kronikk, faktisk i 1996 ikke 1997, om fronter i minoritetsdebatten var signert styremedlem i Antirasistisk senter (ARS), som da var en av Hylland Eriksens roller. Daværende leder av ARS var Khalid Salimi. Men denne koblingen, og at Hylland Eriksen og Salimi er venner, foreligger det altså ingen opplysningsplikt om, ei heller noen habilitetsproblematikk, antar jeg?
Denne debatten startet for øvrig med Storhaugs debut som debattant innen feltet, knyttet til hennes første bokutgivelse, Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan (1996). Kronikken ”I patriarkatets tjeneste?” tok opp kritikkverdige forhold blant pakistanske kvinner i Pakistan og i Norge, der Storhaug dokumenterte at Fakhra Salimi (søster av Khalid Salimi), leder av Mirasenteret, hadde både direkte benektet og generelt underslått problemene. Dette utløste en debattrunde mellom Storhaug og Fakrha Salimi, der også (et da offentlig uskrevet blad) antropolog Berit Torbjørnsrud så anledningen til å markere seg i den offentlige debatten. Torbjørnsrud opphevet seg selv ved å definere Storhaug som orientalist. Siste ordet fikk dog ”overdommer” Hylland Eriksen. Den overnevnte kronikken avrundet debatten. Men hvor rett fikk egentlig Hylland Eriksen? Vel, enhver få avgjøre selv, men for eksempel å være motstander av at innvandrere lærer seg norsk og være en støttespiller til innvandreres ekteskapspraksis (arrangerte ekteskap) samt gå god for at innvandrere integrerer seg på ”egne premisser”, levner i mine øyne Hylland Eriksen – og «B-erne»” – liten ære.
Hva nå som er Hylland Eriksens eller Bangstads faglige tilnærminger og metoder, ulike roller eller sosiale omgangskrets slipper de selvfølgelig unna med, men det gjør ikke Unni Wikan. Først listes noen av hennes bøker om temaet opp, deretter kritiseres hun for å være unyansert, for å bruke data selektivt og for ikke å ha gjort feltarbeid i Norge (i motsetning til Hylland Eriksen og Bangstad?). Men, får vi vite: ”Likevel nyter Wikan i dag stor respekt som forsker og intellektuell, selv om hun er kontroversiell både i offentligheten og antropologimiljøet. I 2004 ble hun tildelt Fritt Ords Pris for sitt bidrag til innvandringsdebatten.” Wikan får eventuelt selv svare for sine faglige arbeider (hvilket jeg ikke ville ha gjort i forhold til denne grelle artikkelen i Morgenbladet), men jeg tillater meg å påpeke at Morgenbladet utelater å navngi en eneste ”kritiker”. Dernest kommer neste lavmål: Wikan er gift med Fredrik Barth!
Med i vurderingen av Wikans posisjon i det norske antropologimiljøet hører også at hun er gift med den verdenskjente sosialantropologen Fredrik Barth, en av norsk sosialantropologis aller største nestorer.
Skal vi forstå dette som at Morgenbladet – og eventuelt Bangstad – mener at Wikan har oppnådd sin posisjon gjennom ektemannen? Verken mer eller mindre? Ting kan tyde på det, særlig når vi leser fortsettelsen, og om den tøffe ”helten” Bangstad:
Sindre Bangstad kritiserte Wikan allerede i 2003, i artikkelen «Unni Wikan og multikulturalismens utfordringer» i tidsskriftet Samtiden.
– Få andre sosialantropologer har tort å gjøre det samme, hevder han.
Når så all denne selektive personfokuseringen svinner hen, går vi over i det som jeg oppfatter som kjernen i Bangstads (konstruerte) strid. Først skal vi bare få vite at han ikke er en noen stridbar person, han mener å være en tjener for at ”grunnleggende prinsipper knyttet til menneskerettigheter, tros- og livssynsfrihet og rettsstaten” ikke skal gå til spille.
Bangstad er ikke egentlig noen stridbar person, hevder han. Men han føler han har et ansvar for å ytre seg kritisk når han mener grunnleggende prinsipper knyttet til menneskerettigheter, tros- og livssynsfrihet og rettsstaten står på spill.
– Man har i altfor mange år skygget unna en debatt om Wikans rolle som premissleverandør for innvandringsdebatten, hevder han.
You see? Det er ikke de faglige argumentene som står i front, men hvem som har oppnådd en eller annen slags status som premissleverandør for debatten. Her er Bangstad tilbake til 1996: Ut skal Unni Wikan, Hege Storhaug og Walid al-Kubaisi. De som i Bangstads verden leverer feile premisser. Det er (thi-hi) intet mindre enn antropologens ansvar:
Antropologens ansvar. Bangstad mener premissene Wikan leverer har hatt betydelig nedslag i ulike politiske partier, ikke minst i Fremskrittspartiet, uten at Wikan noensinne selv har distansert seg fra dette. Noe av det samme gjelder argumentene til andre aktører i det samme politiske og ideologiske landskapet, som Hege Storhaug og Walid al-Kubaisi, mener Bangstad, og trekker frem et ferskt lovforslag fra Fremskrittspartiet om forbud mot hijab for barn som eksempel.
– Forslaget er i stor grad bygget opp rundt argumenter al-Kubaisi bringer til torgs i sin film om Det muslimske brorskapet, hevder han.
– Til å være forsker tenker du ganske politisk?
– Jeg er ikke bare forsker, men også borger. Å forsvare rettsstaten og like rettigheter for alle borgere i dette landet gjør ikke min forskning politisert. Sosialantropologer har ansvar for å gi et nyansert og etisk forsvarlig bilde av den store bredden blant norske muslimer, sier Bangstad.
(Nå er jeg forsker – nå borger – nei, aktivist – ups, forsker – kameraten til…, – nei, borger – å, politiker – borger – uvennen til …)
– Aktører som al-Kubaisi og Storhaug står for det en gjerne kaller politisk ukorrekte synspunkter. Mener du mediene er blitt for opptatt av å «våge å ta debatten» og dermed blitt skjeve?
– Jeg tror den retoriske strategien Fremskrittspartiet fulgte gjennom hele 1980- og 1990-tallet, hvor man anklaget norske medier for å være venstreorienterte, har preget medienes forståelse av ytringsfrihet og ytringsansvar. Høyesterett og det politiske miljøet har gitt klare signaler om at grensene for ytringsfrihet skal utvides. I tillegg ses muslimer og islamisters forsøk på å begrense ytringsfriheten, for eksempel under karikaturstriden, som en så alvorlig trussel at det har åpnet seg nye rom i offentligheten. Jeg mener det er betenkelig at man i norske medier gir ekstremt konfliktorienterte aktører som Storhaug, al-Kubaisi og andre fritt spillerom ut fra kommersielle så vel som ideologiske motiver, sier Sindre Bangstad.
Se det du: ekstremt konfliktorienterte aktører som Storhaug, al-Kubaisi og andre får fritt spillerom ut fra kommersielle så vel som ideologiske motiver.
Bangstad har med dette plassert seg som den mest ekstreme konfliktorienterte av dem alle. Jeg spurte for øvrig Hege Storhaug om hvordan hun oppfattet sitt ”frie spillerom”, men fikk bare latter til svar. (Alle som kjenner en smule til de konflikter og beskyldninger Hege er blitt utsatt for, både på scenen og i kulissene, skjønner nok den latteren). Hvilke motiver Bangstad, og Morgenbladet, har med denne artikkelen er derimot åpenbar, men den mislykkes:
Sindre Bangstad har med dette mistet den lille troverdighet og status han hadde. Taktikken med å tråkke på andre for selv å komme seg opp og frem, er avskyelig.