En hel verden fulgte med da folkemassene gjorde opprør mot korrupte og despotiske regimer tidligere i år i en rekke arabiske land. Mediene kastet seg begeistret over det som raskt ble utropt til å være en arabisk vår. Særlig Tahrir-plassen i Kairo var i sentrum for medienes interesse. At kvinner deltok i opprøret fikk særlig en euforisk oppmerksomhet. Euforien slo sprekker, ikke minst da den 84-årige åndelige lederen for sunni-islamisme, Yusuf al-Qaeadawi ble fløyet inn til Kairo for å lede fredagsbønnen. Hva vil fremtiden bringe Egypts kvinner?

Det var med en viss usikkerhet og spenning jeg deltok i debatt i Oslo Studentersamfunn i går kveld om velferdsstaten. Jeg fikk meg heldigvis en fin overraskelse. Stemningen blant studentene og tonen paneldeltakerne imellom var preget av 22/7 – varsomhet – og debatten ble anstendig og saklig, samtidig som jeg tror de fleste opplevde at det var godt å komme i gang med en form for normalisering av tilstanden i landet.

Fem unge menn i Danmark er siktet for flere alvorlige brannstiftelser, blant annet mot politi og bank. Nå utvider København-politiet siktelsen og benytter terrorparagrafen. Dette fordi de unge har hatt som hensikt å ”skremme befolkningen”, eller ”destabilisere eller ødelegge” landets ”politiske, forfatningsmessige eller samfunnsmessige struktur”. Terrorhandlinger er altså langt mer enn å sprenge sivile til døde.

Inspirert av Aftenpostens debatt- og kulturredaktør Knut Olav Åmås sitt intervju med Vox Publica, der Åmås på en glimrende måte tilkjennegir sine ambisjoner for debattklimaet Norge, dukket det opp et plagsomt spørsmål i mitt hode: Hva er ekstremt, og hvordan møtes ekstremitet i samfunnet?

I kveld inviterer Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund til debatt med utgangspunkt i Velferds- og migrasjonsutvalgets utredning, samt om situasjonen etter 22/7. Grete Brockmann har hovedinnledning, dernest følger et panel bestående av Unni Wikan, Gudmund Hernes, Sylo Taraku og Hege Storhaug. Møtet er åpent for alle.

Hva skyldes de voldsomme urolighetene i Storbritannia den siste tiden? Om og om igjen sies det fra kommentatorer at de unge er sinte. At de ikke opplever seg som en del av samfunnet. Ingen peker på hva som legaliserer at sinne vendes til hat og ødeleggelse. Motivasjonen for en rekke av de unge synes å være at de ønsker forbruksvarer uten å betale for dem. Et slående eksempel er hva som skjedde i en gate i Hackney i London hvor omtrent hver eneste butikk var plyndret, men gatens bokhandel stod urørt. De unge leser ikke bøker. De vil ha flatskjermer, moteklær og IPhones, skriver Helle Merete Brix.

Oslo seiler inn i en dysfunksjonell fremtid – hvis man eksempelvis tar innover seg de alarmerende tallene over innvandrerbarn født i Oslo som ikke mestrer norsk. Innen få år blir innvandrer i majoritet i hovedstaden. Om en til to generasjoner skal de administrere byen, de skal jobbe og bidra gjennom skatt til fellesskapet. Hvordan skal dette gå bra når seks av ti norskfødte elever i Oslo i dag må ha spesialtilpasset norskundervisning? Hvordan kunne politikerne la denne utviklingen skje? Jo, fordi de så lenge trodde på eget mantra: integreringen går seg til med tiden. De glemte ikke minst kvinneperspektivet, noe Libe Rieber-Mohn vektlegger i dag.

Jo mer jeg har grublet på spørsmålet om hvor Anders Behring Breivik har hentet næring til den ondskapen han besitter, jo mer styrkes jeg i troen på at det er hos tankegodset til islamistiske terrorister. Paradokset er at det han må ha hatet, er det han ble. Derfor er det mest sentrale spørsmålet nå hvordan vi unngår å nøre opp under et slikt hat.

“If such a crime occurs and if there are no witnesses, then both men and women are supposed to keep it under wraps and not discuss it in public.” These are the words of one Munawar Hasan, Ameer of the Jamat-i-Islami Pakistan, regarding rape.

Øyvind Strømmen, frilansjournalist og blogger som har vært svært aktiv med å rette skyts mot innvandringskritiske debattanter etter terroren rammet Norge, fikk en helside i Dagbladet i går der målskiven er Human Rights Service. I dag svarer HRS i et redigert innlegg i papirutgaven og i kronikk på dagbladet.no.

Trine Skei Grande har virkelig frekkhetens nådegave. Etter å ha vært en av dem som mest flittig har stemplet islamkritikk som rasisme og fremmedhat, går hun nå ut i en kronikk i Aftenposten til angrep på det hun kaller gruppetenking. Under tittelen «Den stuerene debatten» ønsker hun «at mennesker skal behandles som individer, ikke gruppe,» skriver Hilde Midtstue.

Norge er stadig i sorg over terrorangrebet den 22. juli. 10-års-dagen for terrorangrebet på USA den 11. september nærmer sig. Men i år er det også 40-året for afslutningen på en i Vesten sjældent omtalt krig: Borgerkrigen i Bangladesh, der indledtes med at bengalerne erklærede deres løsrivelse fra Pakistan i marts 1971. Efter mange måneders blodige kampe med den pakistanske hær kunne Bangladesh erklære sig som selvstændig stat i december samme år, skriver Helle Merete Brix.

22.juli mottok jeg en telefon fra moren min i Islamabad mens jeg handlet på et marked i samme by. ”Vær så snill å sjekke om våre kjære er i sikkerhet. Det har vært et terrorangrep i Oslo.” Ettersom jeg der og da ikke hadde tilgang til nyheter, gikk tankene mine til dem som jeg tenkte var de mest sannsynlige bakmennene. Jeg tror ikke jeg engang trenger å nevne hvem. Er det noe rasistisk ved det? Er jeg en muslimhatende muslim? En muslimsk islamofob?

On the 22nd of July I received a message from my mother in Islamabad while shopping at a busy market: “Please call and check if our loved ones are safe. There have been terrorist attacks in Oslo.” The fear of harm to loved ones is inevitable in today’s world of violence, especially when one resides in Pakistan. In the recent decade, deadly terrorist attacks in many a peaceful part of my beautiful country have made sure of this. Therefore it did not take long to absorb the idea that such violence had occurred in Norway.

I den smertefulde tid efter terrorangreb den 22. juli er en karsk debat gået i gang om multikultur. Både i den norske og danske debat forekommer det som om der sættes lighedstegn mellem at være kritiker af multikultur og modstander af pluralisme i et samfund, skriver Helle M. Brix, som i dag sier at det er på tide man sier høyt hva man er for!

Klassekampen har knapt noensinne plumpet så stygt ut i ekstremistisk søle som nå på lørdag, da avisa gjorde sitt for å prøve å brunbeise HRS etter terroren i Oslo og på Utøya. Over tre sider skulle avisa koble HRS til høyreekstremisme, særlig gjennom teorien om Eurabia. Klassekampen falt for eget grep. Klassekampen fant nemlig et sitat fra et intervju som jeg, Hege Storhaug, skrev i 2006, der jeg henviser til at islamisten Yusuf al-Qaradawi sin våte drøm er et Eurabia, denne mannen som selv vil medvirke med egne hender til å fullføre Hitlers utrydding av jødene. HRS tar altså sterk avstand til Qaradawi, mens Klassekampen gjør det motsatte? Hvem er reaksjonær? Hvem er det som støtter oppunder voldelige krefter?

Diverse tilhengere av partiet Rødt, samt avisa Klassekampen, har vært ute og brunbeisa politiske motstandere igjen. Over tre sider i KK blir HRS og Hege Storhaug stemplet høyre-ekstrem, fremmedfiendtlig, potensiell krigshisser og mulig Breivik-inspirator. Gammel- og nykommunistene burde heller gå veldig stille i dørene og være sjeleglad for at ingen type a la Breivik lot seg inspirere av vår paranoide verdensanalyse og krigshissing den gangen vi trodde krig og revolusjon var rett rundt hjørnet. Parolen vår «Nei til salg av Norge» kunne sikkert også gitt ideer til den rette gærningen, skriver Sarah Estard.

Tenk deg at du er en sekulær pakistaner, ja du anser deg verken for å være muslim eller pakistaner, men har tatt opp i deg identitet som en borger av det landet du lever i. Så opplever du at andre betrakter deg først og fremst muslim og pakistaner, ikke minst myndighetene. ”Med tiden begynner du selv å oppfatte deg som en muslim, og pakistaner. Ikke bare fordi disse identitetene gir deg tilgang til makt, innflytelse og ressurser, men også fordi identitetene gjennom kontinuerlig bekreftelse fra omverdenen har blitt en sosial realitet. Det er slik du blir sett, og det er slik du ser deg selv. Du begynner å frykte og avsky afrikanere, sikher, og irer, delvis fordi de er konkurrenter til myndighetenes makt og midler, og delvis fordi spillets regler krever at din identitet må være særegen og annerledes fra andre identiteter. Å være muslim betyr også at du ikke er irsk, sikh eller afrikansk.” Slik introduserer Tom C. Varghese oss til en meget leseverdig artikkel om multikulturalisme.

I kronikk i Dagsavisen i dag oppfordrer Hege Storhaug alle til å følge i Jens Stoltenbergs fotspor, og ikke legge seg på linjen Torbjørn Jagland tegner opp, nemlig ikke å bruke begrepet multikulturalisme lenger, fordi det gir assosiasjoner til Anders Behring Breivik, ei heller å kritisere ideologien multikulturalisme.

Massakren på Utøya minner oss om noe vi kanskje for ofte glemmer: At vi alle sammen kan bli helter, bare fordi vi er på det rette stedet til rett tid. Hvem som handler altruistisk er ikke alltid lett å forutse. Den mest forsiktige personen kan bli en helt. Den mest egosentriske personen kan bli en helt. Det er i de ekstreme situasjonene vi finner diamantene og det motsatte, og eventyr i den moderne verden er ikke bare underholdning. De har en pedagogisk funksjon. For intet eventyr uten en eller flere helter som setter livet på spill for en nobel sak, skriver Helle Merete Brix.

I dag er det 13 dager siden Norge måtte erkjenne at ondskapen er høyst levende. Da det ble kjent at terroristen var en etnisk norsk ung mann, forteller mange at de nærmest pustet lettet ut. Det er i seg selv tragisk, for det bevitner at vi har bygget opp et fleretnisk og flerreligiøst samfunn som i sin skjørhet kan falle fra hverandre hvert øyeblikk. Det har vi ikke råd til.

Jens Stoltenbergs formaning om mer åpenhet, mer demokrati, ser ut til å bære frukter. I dag er olje- og energiminister, Ola Borten Mo (Sp) ute i Klassekampen og advarer mot å kvele islamdebatten. Borten Mo mener at islamdebatten i Norge før 22/7 ikke har vært hatefull.

Dagene er spesielle nå. De er travle grunnet stor pågang, særlig fra media, og de krever fremdeles mye ettertanke etter Utøya-tragedien. Rights.no er oppe og går etter ferien igjen, men oppdateringene vil kunne bli ujevne. Samtidig har vi behov for å avklare noen forhold som har fremkommet i nettdebatter og aviskommentarer.

I 2003 møtte HRS Fjordman på en kafé i Oslo sentrum. Det ble med dette ene møtet. Hvorfor?

Tanken på hva som skjedde på Utøya er ikke til å bære. Den redsel de unge må ha gjennomlevd, den heslige død noen av dem fikk. Vi dansker kan bidra med å vise medfølelse og solidaritet, ikke til å misbruke tragedien i et politisk spill, skriver Ralf Pittelkow.