En kvinnelig filminstruktør, Sofie Peeters, flyttet til Brussel. Møtet med metropolen ble ikke ublidt, det ble et sjokk. Daglig ble hun gjennomtrakassert i de innvandrertunge områdene. Nei, vent litt. La oss være presise, altså ærlige: Det handler ikke om innvandrermenn, det handler om menn fra den islamske kulturkretsen. Peeters tok således på seg kameraet og filmet ”det nye Brussel”, en film som stakk hull på den undertrykte debatten om den eskalerende sexismen i det offentlige rommet: Kvinners bevegelsesfrihet i Europas hovedsete er i dag sterkt begrenset. Det samme opplevde jeg i Paris allerede i 1981.

Saudi-Arabia skal bygge en egen by for kvinner som vil gjøre karriere.

Rights.no har vært i London og truffet Alexander Meleagrou-Hitchens, ekspert på radikalisering og politisk vold. Meleagrou-Hitchens er både bekymret for fremveksten av soloterrorister, islamistiske studentsamfunn og grupper som English Defence League.

I løpet av det første året etter at Frankrike innførte forbud mot ansiktstildekning i det offentlige rommet, har 354 kvinner fått påtale for å bryte forbudet mens 299 kvinner er ilagt bøter. I Marseille gikk det dog en kule varmt forleden dag, da en kvinne ved en radikal moské, Grand Sunna-moskeen, i hissige ordlag nektet å imøtekomme politiets krav om å fjerne ansiktssløret. Episoden som fulgte viser med tyngde et samfunn i splittelse, der en viss gruppe nekter å la myndighetene håndheve lovverket.

Terrorgruppen al-Shabaab kidnapper sårbare barn i Somalia som hjernevaskes til å bli soldater og selvmordsbombere, klare til å gå i døden ved å angripe vestlige mål. Barna, som er under 10 år, holdes i lenker på ”terrorskoler”. Britisk terrorekspert sier at al-Shabaab har tapt terreng den siste tiden og at gruppen derfor ”tyr til slaveri for å produsere en generasjon barnesoldater og selvmordsbombere”.

Vi er inne i islams fastemåned. Fasten er ikke lenger et muslimsk anliggende i Danmark. Danske DR satser bredt på fastemåneden. Fra og med i dag dekker fire statsradiokanaler fasten daglig, en dekning som skal avrundes på eid 20.august med direktesending. Merkelig at vi ikke ser den samme entusiasmen når buddhister og andre religiøse grupper markerer sine høytidsdager?

"Jeg kjenner ikke til partiprogrammet til Kristelig folkeparti i sørlandsbyen Lyngdal på 50-tallet. Det gjør tydeligvis en akademiker som har slått seg opp som ekspert på opptøyene i Midtøsten og den islamistiske bevegelsen Det muslimske brorskapet. Sitat: 'Brorskapet er et konservativt muslim-demokratisk parti. De opererer i en ’setting’ som KrF i Lyngdal på 1950-tallet.'" Slik åpner Hege Storhaug kronikk i Agderposten.

Bilder av ihjälskjutna barn via tv-rutan in i våra vardagsrum. Blodiga likbylten staplade i högar. Skottlossning bland sönderskjutna ruiner. Medias bilder väcker vanmakt, vrede och frustration. I ett och ett halvt år har vi fått sensationslystna rapporter om vad som romantiskt kallas ”den arabiska våren” nedkörda i halsen av blåögda reportrar som projicerar sina egna önskedrömmar om demokrati, ”frihetskamp” och ”folkligt uppror” på processerna i Mellanöstern och Nordafrika.

Nu skal polygami gøres stuerent. Når det alligevel florerer i Vesten, hvorfor så stampe imod? Når ”forståelse” for fænomenet tillige søges indpodet i os ved hjælp af såkaldt forskning, der skjuler mere end den oplyser, så kan det se ud, som om vi allerede har tabt kampen mod dette uvæsen.

Store deler av fransk opinion er i harnisk over at det internasjonale fotballforbundet FIFA åpnet for hijab på kvinnelige fotballspillere i internasjonale mesterskap. Vedtaket er i strid med alle tidligere retningslinjer og idrettens egne regler. Det franske fotballforbundet, FFF, vil derfor nekte spillere med lisens i Frankrike å bruke hijab. Hvordan klarte FIFA å si ja til kjønnsapartheid på fotballbanen, samme organisasjon som stod opp for likhetsprinsippet da en annen form for apartheid utspilte seg?

Hvor mange moskeer vil Europa romme innen la oss si 20 år? Spørsmålet stilles ikke. I alle fall ikke høyt i aktuelle organ. Å være kritisk til det faktum at det nær sagt er en eksplosiv økning i antallet moskeer på kontinentet, å mene at særlig stormoskeer er en snikende islamisering, en krigserklæring mot kontinentets frihetsverdier, en regelrett anti-integreringstaktikk, ja, da havner du fort i kategorien nazist og/eller fascist, vel og merke av dem som selv har stilt seg på den politiske ytterfløyen.

Jubelen over omveltningene i de arabiske landene kan raskt bli en tristesse. Det er ingenting som tyder på at ytringsfrihet og demokrati er rett rundt hjørnet i denne regionen. Ei heller at Vesten og Danmark vil vende tilbake til en ytringstilstand fra før Muhammed-tegningene uten sverdslag. De som vil ha demokrati og ytringsfrihet, ute som hjemme, må forstå at den som ikke kjemper for sine rettigheter, risikerer å miste dem. Eller aldri å få dem. Heller ikke ytringsfrihet.

For fire år siden fikk Egypt et lovforbud mot kjønnslemlestelse. Tidligere undersøkelser har vist at over 90 prosent av landets kvinner er lemlestet. Og praksisen fortsetter til tross for lovforbudet. Med Brorskapet og salafistene i det nye parlamentet etter Mubaraks fall, er det grunn til å frykte at det sovende lovforbudet forblir sovende, viser en dokumentar på BBC.

Hun var 21 år gammel, født i Pakistan og gravid i sjette måned. Full av håp om et godt liv i Storbritannia vandret hun inn til de britiske øyene etter å ha giftet seg med en sterkt fysisk handikappet britiskpakistansk mann. Hun var av den formening at alle mennesker har en grunnleggende egenverdi. Det samme kan neppe sies om holdningene til familien hun skulle dele resten av livet med. Svigerforeldre, ektemann og svoger til Naila Mumtaz drepte den unge gravide kvinnen som de mente var besatt av onde ånder.

Den britiske konvertitten Samantha Lewthwaite, ekskone til den verste 7/7-selvmordsbomberen Jermaine Lindsay som drepte 26 personer i London i 2005, mistenkes for å oppdra barna sine til å bli terrorister. Politi og etterretningstjeneste jakter henne i Kenya. Man antar at hun er en del av den somaliske terrororganisasjonen al-Shabaab. Det er funnet et håndskrevet manus med tittelen ”I Want To Be A Mujahid” som skal være forfattet av Lewthwaite, også kalt ”den hvite enken”. Lewthwaite skal nå være gift med en terrormistenkt brite som beskrives av politiet som ekstremt farlig.

I agurktiden dras debatten om tvangsekteskap i Aftenposten tilbake til 1990-tallet. Det åpnet med en kritisk kronikk om konsekvensene av å hente et søskenbarn til Norge gjennom ekteskap og de ulykkelige følgende dette oftest har, både for de voksne og barna. Altså ingenting nytt. Like fullt går en norskpakistansk turnuslege i strupen på kronikkforfatterne. De har jo ikke skjønt at det er en stor forskjell på tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, ei heller har de kjennskap til kjærligheten som ligger til grunn for at man henter en fetter eller kusine fra landsbygda i Pakistan.

Fysisk avstraffelse av barn var normen langt inn i vår tid. Det er det fremdeles i betydelige deler av verden, og typisk sanksjoneres avstraffelse med henvisning til religiøse tekster som overkjører barns ukrenkelighet. Skal vi følge helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen sin logikk, var det således fullstendig uhørt da Sverige som første land i verden i 1979 innførte totalforbud mot fysisk avstraffelse av barn. Ministeren mener nemlig at Norge ikke kan forby rituell lemlestelse av gutters kjønnsorgan fordi ingen andre land i verden har et slikt forbud.

Helle Merete Brix kommer med en ny bok, en essaysamling, der hun har tolker ulike møter på kloden i lys av spørsmålet om frihet.

Sverige ska monteras ned som nation. Etniska svenskar ska upphöra att existera som folkgrupp. Alla på jorden ska vara ett enda blandat, härligt färgrikt folk som fritt strömmar över de gränser som på sikt ska utplånas. Som ett steg på vägen mot det universella Utopia ska den svenska välfärdsstaten förvandlas till grus och aska. Destruktionen är i full gång. När vi inte längre har någonting att försvara har de onda krafterna nått sin slutliga destination, skriver Julia Caesar.

Husker du hvordan sosialantropolog Sindre Bangstad gikk i strupen på Walid al-Kubaisi da sistnevnte lanserte filmen Frihet, likhet og Det muslimske brorskapet? Ja, riktig, det var ikke pent. Kubaisi ble hengt ut som ekstrem. Brorskapet derimot ble fremstilt som moderat. Ikke underlig at media og andre behandler Borskapet som ufarlig når akademia langt på vei renvasker organisasjonen. Heldigvis er det andre kilder som er langt mer etterrettelige og edruelige i sin omgang med disse Allahs fotsoldater.

Nå skal København få nok en ”ordentlig moské”, denne gangen med utspring i den islamistiske bevegelsen Det muslimske brorskapet. Danske politikere gleder seg over utviklingen, som visstnok handler om et ønsket ”mangfold”. Er gleden et uttrykk for mangel på kunnskap?

Fremdeles er det ikke bekreftet at en norsk mann og konvertitt til islam skal ha mottatt terrortrening i Jemen med tanke på å gå til angrep på mål i vesten. Sikkerhetstjenesten har dog ikke avkreftet mannens eksistens. Mens vi venter på en avklaring på norsk jord, er Scotland Yard på vei til Kenya der en kvinnelig britisk konvertitt og småbarnsmor mistenkes for å ha deltatt i et selvmordsangrep mot en bar der tre personer ble drept og 25 skadet mens de underholdt seg med EM i fotball. Altså: ”An ordinary day.”

04.07.12: ”Changement maintenant” (”Forandring nå”) var slagordet Francois Hollande gikk til valg med og vant på. Nå som hans parti, Sosialistpartiet, har sikret seg absolutt flertall ikke bare i Nasjonalforsamlingens deputerkammer, men også i Senatet, har han nesten frie tøyler til å gjennomføre sine planer om forandring. Spørsmålet er bare: hvilke forandringer vil komme? Foreløpige grep viser at Hollande vil undergrave et av republikkens viktigste fundament, skillet mellom stat og religion, han vil gi utlendinger stemmerett, og tvinge franskmenn til å spise halalkjøtt. Dette skjer samtidig med at volden mot jøder eskalerer ytterligere, politi angripes med dødelig utfall, og Algerie sender mange titalls imamer til landet, sistnevnte uten protester fra Hollande og hans regjering.

Arbeidsledigheten i Europa er historisk høy og raskt voksende. Velferdsstaten er under et enormt press, noe vi i Norge foreløpig ikke merker så mye til da vi fortsatt har oljeformuen å lene oss på. I våre naboland, som for eksempel Danmark, er situasjonen svært lik vår, selvsagt med unntak av at de ikke har noen pengebinge som kan kompensere for velferdsstatens økende utgifter og minskede inntekter.

Innvandringen til Norge er rekordhøy. Men hvordan ser innvandringstallene ut når vi sammenligner med historiske tall og tall fra andre land?