Hege Storhaug, HRS
Innvandringens (negative) konsekvenser har vært et tabubelagt tema i Belgia. Ikke minst når det handler om innvandringen fra den islamske kultursfæren. Ett sentralt moment som ligger bak vegringen for å ta debatten bør nevnes umiddelbart: en femtedel av velgermassen i en by som Brussel har bakgrunn fra Nord-Afrika og Midtøsten. Altså er hensynet til potensiell politisk makt viktigere enn landets sosiale utvikling for politiske ledere?
Peeters’ film har stukket hull på en verkebyll, samtidig som hun er satt under press for å ta avstand til sin egen film. Blant debattens temaer er om Belgia trenger et lovforbud mot seksuell trakassering i det offentlige rommet, som skal kunne straffes med bøter.
Filmen har tre hovedsekvenser: 1. Hvordan Peeters trakasseres. 2. Kvinner som forteller om sitt daglige liv i Brussels gater, som en kvinne på 26 år sier det: svarer jeg tilbake på trakasseringen, spyttes jeg midt i ansiktet. Og som en annen kvinne, hun 27 år, forteller: jeg kalles hore minst fem ganger daglig. 3. Opptak av menns reaksjoner når Peeters utfordrer dem på en my måte. Reaksjonene er mer trakassering.
DR sendte brokker av filmen sist lørdag. En ekspertkommentator unngår uelegant å påpeke det mest åpenbare faktumet: mennene som trakasserer er ikke buddhister, ikke hinduer, ikke sikher, ikke kristne. De tilber Allah. Den nakne sannheten er for ubehagelig?
Jeg opplevde nøyaktig det samme i Paris sine gater allerede for 31 år siden. 19 år gammel bodde jeg i byen og arbeidet som au pair. Til stadighet stakk slibrige nordafrikanske menn ansiktet sitt opp i mitt med sextilbud og vemmelige sexistiske kommentarer, noen av dem så gamle som i 50-årene. Det var fornedrende, ydmykende. Allerede den gang burde alarmklokkene gått i hodet mitt om hvilke konsekvenser innvandring fra den islamske kultursfæren også ville få for kvinner også i Norge, jamfør debatten om moralpolitiet. Knapt en eneste storby i Europa (minus Øst-Europa) har unnsluppet dette sosiale tilbakeskrittet for kvinner. Og la det være klinkende klart: Ikke i kjent europeisk historie har kvinner blitt behandlet slik i det offentlige rommet.
Men det har selvsagt ingenting med islam å gjøre? Nei, ikke hvis vi skal tro Dagbladets debattredaktør, Marte Michelet, som nylig (igjen) benyttet sjansen til å trakassere mine standpunkt om at samfunn som domineres av islam, er ublide samfunn for både kvinner og menn, det er samfunn som er og forblir tilbakestående.
Legg merke til at Michelet formulerer seg på en måte HRS aldri gjør: hun peker på mennesker (antimuslimsk), mens det handler om en ideologi, islam, som fungerer som en undertrykkelsesmaskin overfor både kvinner og menn – når ideologien medbringes ut i det offentlige rommet.
Her kan du se hele filmen med engelske undertekster. Og her forteller Peeters om bakgrunnen for filmen og siterer hva kvinner forteller fra sine liv i fornedrelse i Brussels gater.
Min påstand er at den friheten min generasjon hadde i oppvekst, ungdom og inn i voksen alder (1960- 90-tallet), er det frieste epoken i vår historie for jenter og kvinner (og dermed også gutter og menn), en epoke vi i uoverskuelig fremtid ikke vil få tilbake. Dette grunnet at en viss mann – Muhammed – sine forkvaklede tanker har vandret inn på kontinentet vårt og slått røtter som blir dypere og dypere for hvert år grunnet politisk feighet, grunnet akademisk feighet, og grunnet lammende frykt i befolkningen generelt for å stå opp mot den sosiale og kulturelle degenereringen av samfunnene våre.