Ytringsfrihet

I går behandlet Odelstinget behandlet regjeringens forslag til ny straffelov, og blasfemiparagrafen er blant dem som forsvinner fra lovverket – uten at noe erstatter den.

Vi er stadig flere i dette landet som kritiserer ulike myndighetspersoner, forskere, journalister og andre for å være nærmest uredelig i innvandrings- og integreringsdebatten. Kritikken retter seg særlig mot at fakta skal forties eller forklares på en slik måte at det tjener mer som fordekking enn avklaring. Det bakenforliggende spøkelset er at sannheten kan føre til stigmatisering av innvandrere. Så i angst for å bli definert som rasist eller fremmedfiendtlig, eller kanskje rett og slett for å ikke forkludre egen karriere, velger de fleste å holde kjeft. Men ei som har valgt en annen vei, er politiinspektøren Hanne Kristin Rohde. Nå hylles hun i politiets eget fagblad som en politileder som står frem. Og det legges til: Endelig!

Den svenske tegneren Lars Vilks er kanskje mest kjent for den såkalte ”rondellhund-tegningen” av Muhammed, og det gjør han for noen til en ”kontroversiell” kunstner. I går ble Vilks overfalt på en offentlig forelesning på Uppsala Universitet. Også to politibetjenter ble skadet. Det fatale opptrinnet ble filmet. Men hvordan er det mulig at Vilks, som også er truet av al-Qaida, ble overfalt? Skal denne muslimske mobben få fortsette, eventuelt hvordan skal det settes en stopper for deres fremferd? Nå har vi sjansen til å vise vår solidaritet overfor ytringsfriheten.

"I det franske demokratiet har man lov til å snakke om hva som helst. Den gang vi hadde, De vet, den danske karikaturkrisen, så tror jeg at jeg var en av de få høyrepolitikerne, som mente – og også sa - at det var er bedre å ha en overflod av vittighetstegninger enn en mangel på dem". Ordene tilhører forhenværende innenriksminister og nå presiddent i Frankrike, Nicolas Sarkozy. Men er dette virkeligheten? Ikke for filosofilæreren og forfatteren Robert Redeker. Etter en kronikk i Le Figaro i 2006 med kritikk av islamisme, har Redeker og familien blitt tvunget under jorden. Med fransk og dansk politi ved sin side fikk imidlertid Redeker nylig nyte en ”luksuskveld” i ”frihet” i København. Han vandret gatelangs i regnet, sammen med blant andre Helle Merete Brix. Brix har forfattet en kronikk for HRS om denne beskjedne, og i dag ensomme, mannens skjebne i Voltaires hjemland.

En meningsmåling som DR har fått utført, viser at et flertall av de danske muslimene vil ha ytringsfriheten innskrenket. Et flertall ønsker også at det skal være forbudt å kritisere religioner. Dette står i skarp kontrast til holdningene til medborgerne av dansk opprinnelse.

Hvem trenger vel å frykte mullaer og deres skjeggete håndlangere, når man har velmenende kollegaer som betrakter humoristiske angrep på religiøs fanatisme som en rasistisk handling? Slik lyder spørsmålet fra skuespiller og forfatter Farshad Kholgi i Danmark. I disse dager avslutter han sin lille roman som nettopp harselerer med religiøs fanatisme, men han frykter at han har smurt sitt hode i honning og stukket det inn i et vepsebol. Noe han mener Durban II er et bevis på.

FNs konferanse mot rasisme, også kalt Durban II, har en konfliktfylt forhistorie og forarbeid, og det er lite som tyder på at konferansen som startet i dag i Genève vil gi de ønskede resultater. En rekke land har boikottet konferansen, mens andre deltar på tjenestemannsnivå. Flere land truer med å forlate konferansen hvis den tar en uønsket vending. Problemet er at det i FNs menneskerettighetsråd har utviklet seg to fløyer; de som ønsker å beholde ytringsfriheten, og at den også skal gjelde for religioner, og de muslimske land som vil begrense ytringsfriheten, da ved å gjøre kritikk av islam til et menneskerettighetsbrudd. Men Norge møter, og det med utenriksminister Jonas Gahr Støre, som i dag også skal holde innlegg.

En av Norges viktigste stemmer og dyktigste retorikere i moderne tid, miljøforkjemperen Steinar Lem, har fått diagnosen uhelbredelig kreft. Hans fremste prosjekt i dag er livsforlengelse. Håpet er å få lov til å leve i ett år til. Tross den alvorlige situasjonen, prioriterer han å fortsette å dele sitt lidenskapelige engasjement med oss andre, denne gangen om noe så sensitivt som livet etter døden, religioners absurditeter, islams problem med menneskerettigheter, og innvandringen, som Lem mener bør begrenses kraftig.

Ifølge regjeringskilder var det ikke Sp-leder Liv Signe Navarsete som kom opp med ideen om å innlemme blasfemiparagrafen i straffeloven. Det fortelles at det var justisminister Knut Storberget selv som fant på å lage kompromisset om blasfemiparagraf, med en uvitende Sp-leder som senere måtte stå skolerett for justisministerens krumspring.

Vi glemmer ikke ordene til utenriksminister Jonas Gahr Støre under Muhammed-krisen, da han stemplet redaktør Vebjørn Selbekk som ekstremist på grunn av faksimiler trykket i Magazinet av – for noen av oss - noen kruseduller. Ei heller glemmer vi Støres forsøk på å kneble ytringsfriheten med mantraer som ”ikke alle ytringer er kloke ytringer”, og, ”vi har ikke ytringsplikt”. Denne helgen ga den samme Støre og andre støtte til Abid Rajas planlagte stunt, med å la en ”ekte” ekstremist få utbasunere sitt jødehat i full offentlighet. At dette uttalte jødehatet – i motsetning til karikaturer av religioner - faktisk kan være straffbart etter norsk lov, synes ingen av møtedeltakerne å være særlig opptatt av. Slik legitimeres ekstremisme, og slik svikter man det som burde være lærdommen fra Storbritannia, nemlig at man overhodet ikke inviterer ekstremister inn i varmen gjennom det mer og mer meningstomme begrepet ”dialog”.

Den danske redaktøren i Jyllands-Posten, Flemming Rose, som ble verdenskjent etter Muhammedkarikatur-bråket i 2005-06, besøkte i går Oslo som gjest på Civitas frokostmøte, der han snakket om ytringsfrihetens kår i et globalt perspektiv. Jan Arild Snoen i Minerva tok seg en lengre prat med han etter møtet.

FNs menneskerettighetsråd er blitt så presset i tilknytning til den forestående Durban II-konferansen, at de skal ha fjernet de omstridte punktene i utkastet til sluttdokument fra konferansen. En av pådriverne skal være Norge.

Gårsdagens utenriksminstermøte i EU synes å ha endt i en usedvanlig enighet. De 27 ministrene står sammen og truer med en felles boikott av Durban II hvis ikke forslaget om å gjøre kritikk av religion til et menneskerettighetsbrudd fjernes fra skuttdokumentet.

FNs menneskerettighetsråd har bevist at det ikke duger til å fremme menneskerettigheter. Forberedelsen til Durban II, utkast til sluttdokument fra Durban II og resolusjonsforslag som har til hensikt å gjøre det straffbart å kritisere islam, har fått både Canada, Israel, USA, Italia og Australia til å trekke seg vekk. Hvor mange land som vil forlate Duban II – konferansen gjenstår å se. Kanskje det er på tide å reorganisere hele menneskerettighetsrådet?

De med passe god hukommelse, har antakelig ikke glemt Aftenpostens famøse hyllest av sjefsislamisten Yusuf al-Qaradawi. Ei heller har den passelig oppmerksomme antakelig glemt en utfordring i avisens spalter om å forklare hvordan hyllesten kunne skje. Aftenposten har valgt taushet, men det har ikke journalisten.no ved redaktør Helge Øgrim og Dag og Tids journalist Jon Hustad. Også forlegger Erling Kagge bet seg merke i Aftenpostens forsøk på å "lure" leserne ved å fremstille Qaradawi som en ufarlig "Klara Klok". Kagge ønsker seg en bok om hvordan medier og andre til stadighet "lurer" offentligheten på temaet innvandring.

Mens nordiske utenriksminster prøver å redde Durban II-konferansen, og dermed unngå at det settes betydelige begresninger for ytringsfriheten, så synes hele media-Norge å være på Harrytur med FrP til Malmø. I går og i dag har de nordiske ministrene sittet sammen med sine kollegaer fra 10 afrikanske land. Hvis utfallet blir like dystert som mange tror, vil spørsmålet kanskje mer handle om hvor mange land som vil boikotte Durban II.

Mens danske dagsaviser og deres forening diskuterer hvorvidt de skal være med på å støtte Danmarks deltakelse i Durban II eller ikke, og tilkjennegir sitt syn blant annet på leder- og kommentatorplass, så gjør norske aviser det de er best til: Ingenting.

Lefler utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) med diktaturene? Det mener forfatter og samfunnsdebattant Jan Arild Snoen. Bakteppet er FNs menneskerettighetsråd sin rasismekonferanse som går av stabelen i april i år i Genève, bedre kjent som Durban II. Snoen mener Norge bør boikotte, slik som andre land har gjort, heller enn å logre for hel- og halvdiktaturer som inngår avtaler med sine regionale drittsekk-kollegaer.

De nordiske landene vil nå prøve å påvirke FNs rasismekonferanse i Genève, den såkalte Durban II-konferansen, ved å forstyrre samarbeidet som foregår mellom de muslimske land, organisert i OIC. Budskapet er like ordknapp, som det er bestemt: Begynn forfra – og gjør det kort! 10 afrikanske land er invitert til København der målsettingen er å overtale disse til å ikke akseptere konferansens utkast til sluttdokument.

Ingen utfordring er større i tiden som kommer enn presset på våre frihetsverdier. De fleste av oss vil mene at frihetsverdier som likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet, er umistelige. Men forstår de fleste av oss at frihetsverdiene er et resultat av århundre lang kamp? Forstår man at frihetsverdiene ikke er gitt oss til evig tid, men må kjempes for hver eneste dag? Det tror vi dessverre ikke vårt politiske lederskap forstår, ei heller brede lag av journalister og redaktører. Karen Jespersen, statsråd for partiet Venstre i Danmark, har derimot til gangs forstått dette. Vi våger å påstå at hun er den ledende verdipolitikeren i dagens Europa.

Ett av begrepene som hijab-debatten som går igjen er ”verdinøytralitet”, som benyttes i mange fantasifulle vendinger. Professor Gunnar Skirbekk kommer i dag med noen kloke ord, der han prøver å forklare at ting nødvendigvis ikke bare er en ting. Slik som ”tøystykket” hijab, ”tøystykket” det norske flagg, eller bibelen som trykksverte på papir. Det er noe mer.

”Norge bør holde seg hjemme fra FN-konferansen om rasisme – eller reise hjem underveis – dersom utglidningen når det gjelder menneskerettighetene ikke stopper,” skriver Thorbjørn Jagland i dag. Han er krystallklar på at det ikke kommer på tale å gå på kompromisser om ytringsfrihet.

Går det en isvinter over Europa, spør forfatter og skribent Helle Merete Brix. Hennes budskap er at Khomeins ånd utgjør denne isvinteren, og hun venter på våren. Med våren er håpet at de europeiske intellektuelle og politikere, som ikke ser noen problemer med ytringsfriheten i Europa, kan dra lærdom av den iranske revolusjon og av de iranske dissidenter sine historier. For en dag er det for sent, og da er Khomeinis ånd blitt til virkelighet, blod og makt.

Blasfemisaken var en usedvanlig flau opplevelse for regjeringen. Anders Heger treffer spikeren på hodet når han understreker at det verste med det hele var at regjeringen ikke tok sitt eget forslag alvorlig. De forsøkte å ta livet av ytringsfriheten, men nektet å ta debatten. Midt i dette fikk enhver statsråd viktigere ting å gjøre enn å forklare offentligheten hva de mente, det virket heller som om Snåsamannen og hans eventuelle evner var betydeligere enn det frie ord. Og når statsministeren endelig fant å si noe ord om hva regjeringen mente med å verne religioner for kritikk versus ytringsfriheten, ja så valgte han Facebook.