Ytringsfrihet

Ifølge regjeringskilder var det ikke Sp-leder Liv Signe Navarsete som kom opp med ideen om å innlemme blasfemiparagrafen i straffeloven. Det fortelles at det var justisminister Knut Storberget selv som fant på å lage kompromisset om blasfemiparagraf, med en uvitende Sp-leder som senere måtte stå skolerett for justisministerens krumspring.

Vi glemmer ikke ordene til utenriksminister Jonas Gahr Støre under Muhammed-krisen, da han stemplet redaktør Vebjørn Selbekk som ekstremist på grunn av faksimiler trykket i Magazinet av – for noen av oss - noen kruseduller. Ei heller glemmer vi Støres forsøk på å kneble ytringsfriheten med mantraer som ”ikke alle ytringer er kloke ytringer”, og, ”vi har ikke ytringsplikt”. Denne helgen ga den samme Støre og andre støtte til Abid Rajas planlagte stunt, med å la en ”ekte” ekstremist få utbasunere sitt jødehat i full offentlighet. At dette uttalte jødehatet – i motsetning til karikaturer av religioner - faktisk kan være straffbart etter norsk lov, synes ingen av møtedeltakerne å være særlig opptatt av. Slik legitimeres ekstremisme, og slik svikter man det som burde være lærdommen fra Storbritannia, nemlig at man overhodet ikke inviterer ekstremister inn i varmen gjennom det mer og mer meningstomme begrepet ”dialog”.

Den danske redaktøren i Jyllands-Posten, Flemming Rose, som ble verdenskjent etter Muhammedkarikatur-bråket i 2005-06, besøkte i går Oslo som gjest på Civitas frokostmøte, der han snakket om ytringsfrihetens kår i et globalt perspektiv. Jan Arild Snoen i Minerva tok seg en lengre prat med han etter møtet.

FNs menneskerettighetsråd er blitt så presset i tilknytning til den forestående Durban II-konferansen, at de skal ha fjernet de omstridte punktene i utkastet til sluttdokument fra konferansen. En av pådriverne skal være Norge.

Gårsdagens utenriksminstermøte i EU synes å ha endt i en usedvanlig enighet. De 27 ministrene står sammen og truer med en felles boikott av Durban II hvis ikke forslaget om å gjøre kritikk av religion til et menneskerettighetsbrudd fjernes fra skuttdokumentet.

FNs menneskerettighetsråd har bevist at det ikke duger til å fremme menneskerettigheter. Forberedelsen til Durban II, utkast til sluttdokument fra Durban II og resolusjonsforslag som har til hensikt å gjøre det straffbart å kritisere islam, har fått både Canada, Israel, USA, Italia og Australia til å trekke seg vekk. Hvor mange land som vil forlate Duban II – konferansen gjenstår å se. Kanskje det er på tide å reorganisere hele menneskerettighetsrådet?

De med passe god hukommelse, har antakelig ikke glemt Aftenpostens famøse hyllest av sjefsislamisten Yusuf al-Qaradawi. Ei heller har den passelig oppmerksomme antakelig glemt en utfordring i avisens spalter om å forklare hvordan hyllesten kunne skje. Aftenposten har valgt taushet, men det har ikke journalisten.no ved redaktør Helge Øgrim og Dag og Tids journalist Jon Hustad. Også forlegger Erling Kagge bet seg merke i Aftenpostens forsøk på å "lure" leserne ved å fremstille Qaradawi som en ufarlig "Klara Klok". Kagge ønsker seg en bok om hvordan medier og andre til stadighet "lurer" offentligheten på temaet innvandring.

Mens nordiske utenriksminster prøver å redde Durban II-konferansen, og dermed unngå at det settes betydelige begresninger for ytringsfriheten, så synes hele media-Norge å være på Harrytur med FrP til Malmø. I går og i dag har de nordiske ministrene sittet sammen med sine kollegaer fra 10 afrikanske land. Hvis utfallet blir like dystert som mange tror, vil spørsmålet kanskje mer handle om hvor mange land som vil boikotte Durban II.

Mens danske dagsaviser og deres forening diskuterer hvorvidt de skal være med på å støtte Danmarks deltakelse i Durban II eller ikke, og tilkjennegir sitt syn blant annet på leder- og kommentatorplass, så gjør norske aviser det de er best til: Ingenting.

Lefler utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) med diktaturene? Det mener forfatter og samfunnsdebattant Jan Arild Snoen. Bakteppet er FNs menneskerettighetsråd sin rasismekonferanse som går av stabelen i april i år i Genève, bedre kjent som Durban II. Snoen mener Norge bør boikotte, slik som andre land har gjort, heller enn å logre for hel- og halvdiktaturer som inngår avtaler med sine regionale drittsekk-kollegaer.

De nordiske landene vil nå prøve å påvirke FNs rasismekonferanse i Genève, den såkalte Durban II-konferansen, ved å forstyrre samarbeidet som foregår mellom de muslimske land, organisert i OIC. Budskapet er like ordknapp, som det er bestemt: Begynn forfra – og gjør det kort! 10 afrikanske land er invitert til København der målsettingen er å overtale disse til å ikke akseptere konferansens utkast til sluttdokument.

Ingen utfordring er større i tiden som kommer enn presset på våre frihetsverdier. De fleste av oss vil mene at frihetsverdier som likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet, er umistelige. Men forstår de fleste av oss at frihetsverdiene er et resultat av århundre lang kamp? Forstår man at frihetsverdiene ikke er gitt oss til evig tid, men må kjempes for hver eneste dag? Det tror vi dessverre ikke vårt politiske lederskap forstår, ei heller brede lag av journalister og redaktører. Karen Jespersen, statsråd for partiet Venstre i Danmark, har derimot til gangs forstått dette. Vi våger å påstå at hun er den ledende verdipolitikeren i dagens Europa.

Ett av begrepene som hijab-debatten som går igjen er ”verdinøytralitet”, som benyttes i mange fantasifulle vendinger. Professor Gunnar Skirbekk kommer i dag med noen kloke ord, der han prøver å forklare at ting nødvendigvis ikke bare er en ting. Slik som ”tøystykket” hijab, ”tøystykket” det norske flagg, eller bibelen som trykksverte på papir. Det er noe mer.

”Norge bør holde seg hjemme fra FN-konferansen om rasisme – eller reise hjem underveis – dersom utglidningen når det gjelder menneskerettighetene ikke stopper,” skriver Thorbjørn Jagland i dag. Han er krystallklar på at det ikke kommer på tale å gå på kompromisser om ytringsfrihet.

Går det en isvinter over Europa, spør forfatter og skribent Helle Merete Brix. Hennes budskap er at Khomeins ånd utgjør denne isvinteren, og hun venter på våren. Med våren er håpet at de europeiske intellektuelle og politikere, som ikke ser noen problemer med ytringsfriheten i Europa, kan dra lærdom av den iranske revolusjon og av de iranske dissidenter sine historier. For en dag er det for sent, og da er Khomeinis ånd blitt til virkelighet, blod og makt.

Blasfemisaken var en usedvanlig flau opplevelse for regjeringen. Anders Heger treffer spikeren på hodet når han understreker at det verste med det hele var at regjeringen ikke tok sitt eget forslag alvorlig. De forsøkte å ta livet av ytringsfriheten, men nektet å ta debatten. Midt i dette fikk enhver statsråd viktigere ting å gjøre enn å forklare offentligheten hva de mente, det virket heller som om Snåsamannen og hans eventuelle evner var betydeligere enn det frie ord. Og når statsministeren endelig fant å si noe ord om hva regjeringen mente med å verne religioner for kritikk versus ytringsfriheten, ja så valgte han Facebook.

Igjen vitner vi hvordan avgjørende samfunnsverdier overkjøres brutalt. Ikke før Stoltenberg-regjeringen måtte gå ned på kne og avblåse det lanserte forslaget om å kneble religionskritikk, så struper politidirektør Killengreen, med regjeringens velsignelse, vel så viktig verdier: religiøs frihet, likestilling, og nøytralitet hos offentlig ansatte. Ikke overraskende uteblir de massive reaksjonene, på samme måte som vi så i kampen mot utvidelse av rasismeparagrafen.

Så står han der. I Dansk Forfatterforenings fornemme og tætpakkede sal i København. En høj, sort skikkelse. I burka. Han minder mig om de onde ryttere i Tolkiens fortælling Ringenes Herre, der rider gennem natten i Herredet uden ansigter.

To kristne statsråders personlige følelsesliv skal styre Norges ytringsfrihet. Verken Magnhild Meltveit Kleppa eller Liv Signe Navarsete fra Sp kan ha basiskunnskap om forutsetningene for friheten og velferden de selv har nytt godt av i et halvt århundre, ei heller kan de ha noen forståelse for den oppseilende verdikampen i Norge og Europa gjennom islams økende innflytelse. En farligere uforstand fra topp-politisk hold, har man vel knapt sett i nyere tid.

Regjeringens forslag om å gjøre kritikk av religioner straffbart møter heldigvis mer og mer motbør. Regjeringen lykkes heller ikke i sitt forsøk på å dytte Danmark foran seg. Arbeiderpartiets søsterparti i Danmark, Socialdemokratiet, rister på hodet av den norske regjeringens forslag, og spør ironisk: Dere lever jo ikke i et muslimsk diktatur? Det er et spørsmål som den norske regjeringen gjerne kunne ha blitt inngående utfordret på.

Mens den norske regjeringen har foreslått å forsvare krenkelse av religiøse følelser gjennom straffeloven, alltids gjemt bak fjerningen av den eksisterende blasfemiloven, finnes det noen som tar kampen for ytringsfriheten langt mer alvorlig. Andre gjemmer seg bak taushet, ikke overraskende representert ved Islamsk Råd Norge (IRN). Samtidig hevdes det at regjeringen slett ikke var så enstemmig når det gjaldt å straffeforfølge religionskritikk, men at noen av regjeringens statsråder mente det er et krav fra kristen-Norge. Hvilket er underlig, da Mellomkirkelig råd er imot en ny blasfemilov.

”Bør religiøse følelser få en fornyet form for rettsvern i Norge? Og i himmelens navn, hvorfor? ” Det betimelige spørsmålet stilles av Torgrim Eggen i lørdagens BT.no, hvorpå han omtaler åndsverk som Monthy Pyton-filmen ”Life of Brian”, Andres Serranos-fotografiet «Piss Christ» og muslimenes hellige bok Koranen. Eggens konklusjon er at samtlige av disse antakelig rammes av forbudslinjen - hvis regjeringens forslag om å verne religiøse følelser får gjennomslag.

En utstilling i Tyskland tar mål av seg å vise at massemediene får oss til å konsumere religion som en vare. For eksempel tar den russiske kunstner Alexander Kosolapov i bruk Coca-Cola for å illustrere religion som en konsumvare. På hans reklameskilt, med ordene ”Dette er mitt blod”, lar Kosolapov merkevaren Jesus gjøre reklame for nattverden. En rekke andre religioner presenteres på utstillingen, ikke minst islam. Hovedideen med utstillingen er å vise hvordan massemedier og religion gjensidig påvirker hverandre. Med det nye straffelovforslaget i Norge, der religionskritikk gjøres straffbart, kan det være at vi må se langt etter en slik utstilling.

Regjeringens lovforslag om å utvide straffelovens paragraf 185 til å omfatte krenkelse av subjektive religiøse følelser, har ført til et betimelig opprop utarbeidet av Nina Hjerpseth-Østlie i Document.no og Lars Gule, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo. Oppropet og underskriftskampanjen er av mange godt mottatt.